For to uker siden dykket vi dypere i fenomenet fanfiksjon, der virkelighetens idoler trekkes inn i fantasien til sine fans og utsettes for seksuelle tilnærmelser, dramatiske situasjoner, bisarre scenarier eller helt andre ting. Kort sagt: I fanfiksjonen viskes skillet mellom drøm og virkelighet bort, med alt det innebærer av vidunderlige muligheter.

Se vår reportasje om fanfiksjon:

I den anledning oppfordret vi dere, våre lesere, seere og lyttere, til å sende oss deres beste bidrag til sjangeren. Og det gjorde dere.

Les også: Lydverkets anmeldere skriver fanfiksjon

Vår jury, bestående av Jacob Krogvold, Andreas Øverland og Marius Asp, har brukt ukene bak lesebrillene og grått, glist, rødmet, kranglet og blitt venner igjen. Og til slutt greide de å kåre en vinner som stikker av med en iPad.

Vinnerbidraget er skrevet av en «Keith Morrison», som er såpass anonym at ikke engang vi vet hvem han eller hun er («Keith», vi trenger navn og adresse!).

Juryen falt for flere aspekter ved fortellingen: Humoren, mørket, den lokale koloritten, selvhatet som putrer i bunnen og ikke minst lidenskapen som, motvillig eller ei, lyser i hjertet av fiksjonen. De korte, huggende setningene gir historien nerve og driv, og spenningen holder seg helt fram til vår mann – på alle måter – er i mål.

Mine damer og herrer: Her er vinneren av vår fanfiksjon-konkurranse. Tre av de innsendte tekstene som nesten nådde helt opp kan du lese nederst i saken.

1. plass:

Z

- – -

av «Keith Morrison»

- – -

Jeg ligger her bakfull. Kanskje fortsatt full. Ødelagt. Uansett, røyken fra dagens første, og nattens siste sigarett, siger ut i rommet. Den kjemper mot lyset som skinner inn gjennom persiennene, som får siggen til å se ut som oppkastet til en løve som har fått i seg for mye zebra. Zebra… Ze… Zeltzer? Jeg har et smil om munnen. Plassen ved siden av meg er fortsatt varm.  Sengen ser ut som en slagmark. Plakatene jeg hadde på veggen har fått en ny funksjon som teppe. Jeg lar dem bare ligge. Jeg er tom for drikke. Den gikk i stad. De siste dråpene. Dust. Jeg har jo alltid som rutine å ha noe igjen til dagen derpå. Men alt går ikke alltid som planlagt. Ikke når man får besøk. Uventet. Godt. Jeg lar plakatene ligge. Smart. Hvis kvalmen kommer. Blir ikke like mye å vaske. Jeg hater å vaske.

Det hele begynte som en helt normal kveld. Livet i reprise. Alene. Hjemme. Musikk. Billig rødvin. Billig sprit. Billig øl. Like billig som meg. Henne? Jeg har aldri likt folk. Jeg er en asosial kar, som ofte synes synd på meg selv. Derfor drikker jeg. Kanskje for mye. Men jeg har funnet meg en plass i et miljø hvor alkoholisme er akseptert: Musikkmiljøet. Man har jo visse artister som skylder på musikkbransjen siden de selv ikke klarer å holde seg unna flaska. Tapere. Zebra… Zeltse… Zetler… Kan det være riktig?

Jeg har aldri vært fan av media. Jeg holder meg unna aviser, TV og radio så mye som mulig. Men man får jo alltids med seg noe. Som forsiden på ukeblader når man står og venter på tur i kassen på butikken. Folk trenger seg frem over alt. I natt var det noe kjent. Kvelden begynte som sagt hjemme. Jeg må drikke for å våge å prate med folk. Selv om jeg hater det. Fasongen begynte å bli passe skeiv, og jeg begynte å gå min faste rute fra Grünerløkka mot Mono. Drittsted. Men hyggelige folk i baren. I hvert fall et par av dem. Bare ikke han skalla sure. Jeg har et fast bord i bakgården. Helt i hjørnet. Nesten bortgjemt. Der kan jeg trekke meg tilbake. Skue. Være usynlig. Eneste minuset er at det er en blindvei. Kommer noen bort, så kommer jeg ingen vei. Noen folk skal alltid prøve å være så jævla hyggelige. Joviale. Kler ikke nordmenn. Det var akkurat det som skjedde i går natt. Jeg hadde flaks med bartenderen. Smilte. Spurte hva jeg skulle ha. Ikke noe mer. Jeg bestilte mitt vanlige. Øl. Jäger. Four Roses. Kastet Jägeren nedpå, for så å komme meg i sikkerhet. Monos blindsone. Min krok. Det er utrolig hvor lenge man gang på gang kan sitte usynlig i en bakgård på størrelse med et rumpehull. Rumpehull… For en natt. Det er ikke hverdagskost. Trodde bare sånt skjedde på Internett. Uansett. Mono har blitt noe annet enn det det en gang var. Jeg husker det som Den Runde Tønne. Eller Tønna. Der fikk man sitte i fred. Fra å være en tilfluktssone for tørste gode musikere, har det blitt et kjøttmarked for PR-kåte sminkeskrin og mislykka musikere fulle av kola. De skryter av hvor spesielle og undergrunns de er. At kommers musikk suger. De fyller nesa for å ikke tenke på at de egentlig ikke har talent. Har gått ut på dato. Men dritt tiltrekker seg fluer. Så hver helg fylles det opp. Rumpehullet fylles med dritt.

I går var det onsdag. Den nye torsdagen. Som var den nye fredagen. Som var den nye lørdagen. Fyllesvin. Jeg liker det. Det viser at alle har det som meg. Har man sjansen til å glemme livet og hvem man er, griper man den. Så ofte som mulig. Bakgården var halvfull. Jeg var på runde nummer tre med børst. Kjente promillen trenge på. Som en vakker kvinne som leder deg gjennom en dans. Forførerisk. Gyngende. Deilig. Alle stemmene hørtes ut som lyden av en bikube. Det summet og vibrerte nedover ryggraden min.

- Er den opptatt?

Tabbe nummer én. Jeg hadde glemt å flytte krakken som stod ved siden av meg.

- Nei. Bare ta den.

- Kan jeg sitte her?

Faen.

- OK.

Foran meg stod en liten skapning. Jeg trodde først det var en vampyr. Kanskje en albino med linser. Men det var noe mer. Melkehvit, pen hud. Kort hår i samme farge. Øynene var litt større enn de burde være. Men jeg utelukket enhver form for syndrom.  De var uendelige. Dype. Magnetiske. Liten markant nese. Fine tenner. Men det var øynene som lokket. Skremmende. Svarte. Som meg. Hun rakte frem hånden.

- Axeliane.

Jeg så ned i det jeg trykket hånden hennes. Jeg sa hva jeg het, for så å se bort. Hun fortalte at hun stod med en gruppe folk som var innendørs, men at hun ikke orket selskapet. Hvorfor sette seg hos meg da? Kanskje hun også ville bli usynlig. Gjemme seg i blindsonen min. Men det var noe med henne. Øynene. De fortsatte å trekke. Jeg klarte ikke å la være. Jeg måtte se. Stirre. Vi hadde øyekontakt i flere minutter. Ingen sa noe. Alle biene ble borte. Stillhet. Jeg kjente noe på kneet. Det bevegde seg oppover låret. Mot skrittet. Jeg ble brutt ut av transen. Det var hånden hennes.

- Liker du det du ser? For det gjør jeg.

Hånden var kommet helt frem til skrittet mitt nå. Hun tok tak. Fast. Forsiktig.

- Liker du det du ser? gjentok hun.

- Ja…

- Hvor bor du?

- Grünerløkka…

- Alene?

- Ja.

- Vi drar. Nå.

Vi smatt oss ut bakporten og rett inn i en taxi. I det bildøren smalt igjen var hånden som klemte hånden min for ikke lenge siden et helt annet sted. Hun begynte å kysse meg oppover halsen. I det jeg ga sjåføren adressen, bet hun seg fast i øreflippen min. Kanskje var hun en vampyr likevel? Jeg kjente blodet strømme ut til deler av kroppen som ikke hadde vært i live siden morgenkvisten. Jeg snudde meg mot henne. Tok tak så godt jeg kunne i det hvite, stussete bakhodet, og kysset henne. Tungene våre fektet. Jeg hørte et stønn. Jeg kjente kroppen hennes stige i temperatur. Pulsere. Den andre hånden førte jeg ned mellom lårene hennes. Enda et stønn. Varme. Fukt. Lengsel. Vi var heldige med trafikklys. Selv om jeg godt kunne blitt der i baksetet i timevis, tok turen bare noen få minutter. Bildøren smalt igjen. Inngangsporten smalt igjen. Så var vi plutselig inne i gangen. Alt gikk i fortfilm. Hun hadde allerede begynt å rive av meg klærne. Vi snublet. Ålte oss innover mot soverommet. Jeg løftet henne opp, for så å slippe henne ned i sengen. Min krybbe. Hun hadde allerede begynt å kneppe opp sin egen bukse, men jeg hjalp henne å trekke den av. Hun satte seg opp på kne mot meg, og begynte å kneppe opp min bukse. Jeg rev av henne toppen for å finne to vakre håndfuller pryde hennes bleke brystkasse. Akkurat nok. Karvet av en billedhugger. Hvit som marmor. Hun tok tak med hendene, satte fløyten min mot munnen, og begynte å spille. Suge. Slikke. Frysninger gikk gjennom hele kroppen. Jeg stønnet. Hun stønnet. Hun holdt øyekontakt hele tiden. Blåste lyden ut av meg.

Jeg tok tak i de hvite flammene som prydet hodet hennes. Presset den helt inn. Holdt hodet fast. Hun dyttet seg vekk. Hostet. Siklet. Så forskrekket på meg. Jeg ga henne en lett ørefik, for så å dytte henne ned på senga. Hun smilte. Det gjorde jeg óg. Jeg ville smake henne. Jeg la meg på rygg. Henne oppå, med meg i munn, og et ben på hver side av mitt hode. Jeg burde tatt det da. Zetra…  Ze… Zorro…? Men jeg var for oppslukt i akten, mens hun gjorde sitt. Godt. Dyktig. Jeg hadde to glinsende lepper rett foran meg. Rett ovenfor prydet en skrudd liten stjerne, mørk og skinnende. Det luktet søtt metallisk. Det så nesten ut som om leppene smilte. Jeg slikket sakte og rolig rundt dem. Høyre side. Venstre side. Jeg kjente at kroppen hennes begynte å skjelve. Jeg slikket tvers over. Tungen min ble som sugd inn i et vakuum. Det glatte mørket. Jeg følte meg som en astronaut i verdensrommet. Jeg var vektløs. Svevde. Jeg løftet min høyre hånd, strakte ut min pekefinger, og fylte det resterende tomrommet. Hun stønnet ennå høyere.

- Jeg må ha deg inni meg.

Det hørtes mer ut som et spørsmål enn en kommando. Jeg likte det. Hun krabbet av meg, og satte seg på alle fire.

- Jeg er din. Gjør som du vil.

Jeg satte meg bak henne. Slikket henne én siste gang fra bunn til topp. Hun stønnet enda høyere. Jeg har vanligvis en flaske babyolje i nattbordskuffen til eget bruk, men den trengte vi ikke nå. Jeg skled rett inn. Hun skrek. Første plakat falt av veggen. Boondock Saints. Bra film. Jeg begynte forsiktig. Halvveis inn. Helt inne. Repetisjon. Hun så ut som et rovdyr som fråtset på et bytte, der hun lå og beit i puta for ikke å vekke hele bygget. Jeg dasket baken hennes. Hun likte det. Jeg likte det. Vi var ett. Akkurat der og da. Svetten på ryggen hennes reflekterte i måneskinnet.

- Jeg sa du kunne gjøre hva du ville.

Jeg tok hintet. Jeg spredte rumpeballene hennes. Spyttet. Trakk meg ut. Klargjorde meg for runde nummer to. Den var skinnende. Trang. Jeg trodde først jeg skadet henne. Hun rykket til i hele kroppen, for så å begynne å riste kraftig. Epileptisk anfall?

- F… F… Fortsett.

Jeg fortsatte. Hun sang. Skrek. Hylte.

- Fortsett… Fortsett… Ja… Ja… JA!

Jeg var ikke langt unna selv. Jeg holdt fast så godt jeg kunne. Men hun klarte å rive seg løs. Hun snudde seg brått, og slukte hele meg. Fylte hele seg. Hjertet begynte å banke raskere og raskere. Gutta var på vei. De var snart fremme. Ute. Inne. Munnen hennes fyltes med en eksplosjon av innestengt lyst. I flere sekunder så jeg bare hvitt. Hun smakte hvitt. Hun svelget. Smilte. Jeg datt sammen. Svett. Utmattet. Tilfredsstilt.

Jeg gikk ut på stuen og hentet den billige spriten, fiklet ut røykpakken fra jakken på gulvet i gangen, og gikk naken tilbake på soverommet. Hun hadde trukket dynen over seg. Hun lå bare og stirret på meg med et smil om munnen. Hun sa ikke ett ord. Jeg satte meg i sengen ved siden av henne, skrudde av korken på flasken, og tok en slurk. Jeg tente en røyk i stillhet. Hun lå fortsatt bare og så på meg. Stirret. Jeg speilet meg i hennes store vakre øyne. Uendelig dype. Jeg sa ikke ett ord. Bare røyket. Hun sovnet. Jeg fulgte etter.

Nå ligger jeg her. Hun hadde gått da jeg våknet. Det lå en lapp på plassen hennes. ”TAKK”. Takk selv. Jeg skrudde på radioen. Jeg hater radioen, men jeg trengte noe lyd for å dempe stemmene som begynte å komme i hodet. Mine gamle venner. Z… Zetri… Zeppelin? På radioen spilte de en dårlig popsang jeg mener jeg har hørt før.

- «Twisted little star, dark and shining«.

Er det den hun synger om?
Jeg var der i natt. Z… Zet… Zetlitz.

2.plass: Svenskt kaffe av Markus Lantto

3. plass: Elleve peanøtter av Anja

4. plass: Popdukkene av Anne

Sider: 1 2 3 4

Tags: Fanfiksjon, konkurranse, Lydverket, vinner