3. plass:

Elleve peanøtter

- – -

av Anja

- – -

Jeg følte meg døv. Jeg hørte engang ikke blodet bruse gjennom øregangene, som man kan høre så tydelig om man stikker fingrene i ørene for å stenge verden ute. Det var trykkende stille. Sengekanten føltes utbehagelig å sitte på, men jeg klarte ikke legge meg ned. Tærne var iskalde mot parketten. Lydløsheten presset seg rundt meg, nesten like trykkende som mørket i rommet. Jeg lyttet og lyttet, men hørte ingenting. Av en eller annen ukjent grunn forventet jeg å høre noe utenfra soverommet. En dryppende kran. En malende katt. Hva som helst annet enn denne øredøvende stillheten.

Da jeg startet å nynne lavt, skvatt jeg av den høye lyden. Jeg måtte ut. Jeg gikk forbi et tomt barnerom og stoppet opp for å kikke inn. Lekene ryddet i pent i fargerike plastkasser, vinduet åpent. Luften kjølig og frisk. En veloppredd seng med to bamser på. Alle de andre bamsene var på sykehuset og holdt et liten gutt med selskap. Etter så mange uker på sykehuset var det vanskelig å være hjemme. Men de sa jeg trengte å hvile i noen timer og ga meg beskjed om å dra hjem. Leger vet ikke alltid bedre enn mødre, tenkte jeg og tuslet på kjøkkenet for å finne et eple, eller noe jeg kunne spise i bilen på vei til sykehuset.

Men jeg nynner meg videre inn på kjøkkenet, stilner stillheten i eget hode. Jeg går fra enkle barnesangmelodier til mine ungdoms favorittlåter. Fomlende ved kjøkkenbenken innser jeg at magen skriker etter sult, så jeg begynner å romstere for å lage noen brødskiver. Stemmen til Kurt Cobain fyller hodet mitt og synger sårt ”In bloom”. Stemmen fyller hodet mer og mer, høyere og høyere, i takt med laget med prim jeg klistrer utover to brødskiver.

- Hvorfor setter du ikke på stereoen? spurte Kurt meg. Jeg trakk på smilebåndet. Var jeg så trøtt nå?

- Orker ikke, svarte jeg kort. Naboer og alt sånt.

- Det er to hundre meter til nærmeste nabo. Nyt musikk mens du spiser. Du gjorde det før, insisterte han.

Jeg stod fortsatt vendt mot kjøkkenbenken. Samtaler i eget hode var ikke ukjent for meg. Med frittløpende fantasi er det mye som foregår der inne. Jeg løftet blikket mot vinduet, den svarte overflaten fungerte som et speil for rommet bak meg. En figur stod lent opp til dørkarmen, i døra mellom stue og kjøkken. Lett utydelig i vinduspeilet mot natten. Rufset og skittenblondt hår. Dette var nytt. Hodet mitt hadde ikke ofte manet frem hallusinasjoner.

- Jeg er ikke i humør, svarte jeg tvert.

- Det var ikke jeg når vi spilte inn den låten heller. Men noen ganger må man.

- Hva gjør du her?, spurte jeg og snudde meg, og oppdaget til mitt sjokk at jeg aldri hadde sett fjernsynsbilder mer levende og krystallklare av den avdøde sangeren, enn det som stod på kjøkkenet mitt. HD-TV, gå å legg deg, tenkte jeg i mitt stille sinn. Hjerna mi er råere enn både Get og Canal Digital.

- Du ropte på meg, svarte Kurt med et lett skuldertrekk.

- Jeg kan ikke huske å ha gjort noe slikt, svarte jeg og holdt ut en hånd med en primskive på, for å tilby å dele litt. Kanskje han var sulten. Han svarte meg med et skjevt smil og ristet på hodet.

- Du ropte ikke med stemmen din. Du ropte med hele deg. Hvorfor rope på meg?, spurte han.

- Jeg roper på alle for tiden, sa jeg og snudde meg mot kjøkkenbenken og vinduet igjen.

- Alle døde artister? Eller bare de som tok livet av seg?, spurte han, overdrevent muntert og slentret inn på kjøkkenet. Han begynte å pelle på noen krukker på benken ved siden av meg.

- Guder, leger, forskere, alle jeg kan tenke på.

- Løgner.

Det lille korte ordet fikk meg til å stoppe og lukke øynene. Jeg klarte ikke for mitt bare liv å gripe fatt i om denne samtalen foregikk på engelsk eller norsk. Og at jeg maner frem bilder av en artist jeg engang hadde en plakat av på jenterommet. Ikke nok med det, bildet forsøker å fornørme meg?

- Jeg lyver ikke til meg selv.

- Er du meg nå? Han ler mot meg.

- Den var ny, gitt. Jeg har møtt mange gærninger, men du tar kaka. Han åpner en krukke som er merket ”cookies”. Inni har jeg en ansamling kulepenner og kvitteringer. Han ser litt skuffet ut og lukker den.

- Du lyver, for du sluttet å håpe for to uker siden. Da sluttet du å rope. Men du ropte i natt. Han snur seg mot meg og smiler plutselig bredt.

- Du! Hva er favorittlåten din? Jeg mener, av vårt materiale? Det er årevis siden jeg møtte fans, og det var alltid den beste biten, når de avslørte hvilke sanger de foretrakk.

- ”The man who sold the world”, svarte jeg uten å blunke og ble møtt med høy latter.

- Kjære deg, det er Bowie sin låt, ikke min.

- Du gjorde den bedre enn han.

- Nja. Det er en bra låt.

- Jeg tror jeg bare har hørt originalen én gang. Jeg dro det litt ut, tankene spant rundt den unge mannen som åpnet en av kakeboksene mine. Jeg lurte på om jeg burde tilby ham noe å spise.

- Vi hadde planlagt å kjøre noen flere coversanger.

- Men du døde.

Han stoppet opp og jeg innså at vi hadde byttet plass. Nå var det han som stod og speilet seg i den sorte vindusflaten og tittet mot mitt litt utydelige speilbilde i døråpningen. Jeg angret på ordene sekundet etter at jeg hørte dem uttalt.

- I sold the world, svarte han, og jeg så at han forsøkte å smile.

- Og prisen, det var deg selv? Jeg ristet svakt på hodet. Midt i min kamp om min sønns liv, som han nå kom til å tape, så virket det ekstra sårt at noen kaster bort livet sitt på en sånn måte. Tenkte han ikke på hvilken gave han kastet bort?

- Jeg antar det, sa han lett og snudde seg, og blikket hans falt på noe som fikk øynene hans til å glitre muntert. Blikket hans frøs fast på en hylle til venstre for døra, blant frukt, skolebøker, og forrige ukes post.

- Jeg skulle gjerne gitt verden for å kjøpe et liv akkurat nå, sa jeg og kjente tårene presse på. Midt i galskapen hadde jeg glemt at jeg hadde tenkt meg tilbake til sykehuset i natt.

- Gutten din? spurte Kurt med et plutselig medfølende utrykk. – Jeg har en datter selv.

- Snart har jeg ingen sønn, sa jeg og kjente realiteten skylle innover meg. Ordene til legen. Hjertet som ikke orket mer. Øverst på donorlisten, øverst på donorlisten. Men det holdt ikke ut lengre. Lille, seksårige, tapre hjertet.

- Min datter har ingen far. Du klarer deg. Kurt trakk på skuldrene og blikket flakket til venstre mot rotehyllen igjen.

- Hun ville nok gitt verden for et liv, hun som jeg, mumlet jeg.

- Hva om du kunne betale mye mindre? spurte Kurt og gikk til hyllen og dro frem en uåpnet pakke peanøtter. Han holdt den opp triumferende.

- I natt gir jeg et liv for en pakke peanøtter! Har du noe cola?

Jeg pekte på kjøleskapet og tenkte at nå begynner det å haste for å komme seg på sykehuset. Mørket begynte å gi etter for dagslys i det fjerne, og jeg burde strengt tatt vært innlagt og sterkt medisinert etter det siste kvarterets galskap. Jeg falt i egne tanker og bekymringer og kom til meg selv når jeg hørte lyden av brusende cola fylle et stort glass. Jeg snudde på hodet og så Kurt Cobain helle peanøtter i et halvlitersglass med cola. Jeg måtte le høyt. Han så forvirret på meg og tok en slurk.

- Jeg har ikke sett noen gjøre det der siden du var i live.

- Det er godt! Du burde prøve, insisterte han og begynte å sette den saltsøte suppa til livs i store grådige slurker.

- Så for de peanøttene der kan jeg kjøpe et liv, mener du?, sa jeg, litt mer hånlig enn jeg hadde tenkt.

- Det har du allerede gjort, sa han og avsluttet de dype slurkene med en tordenrap. Han hadde tømt et halvlitersglass med cola og peanøtter på imponerende kort tid.

- Hvilket liv da?, spurte jeg. Usikker på hvorfor, jeg var rimelig sikker på at jeg kom til å få et halvfilosofisk eller buddhistisk svar. Men i stedet for fikk jeg et bredt smil. Han gikk mot døra inn til stuen og snudde seg i døråpningen.

- Sett på stereoen din, da, sa han og forsvant inn i stua.

Jeg gikk etter. Stua var tom, som forventet. Endelig begynte hjernen min å fungere igjen. Det føltes ut som om jeg våknet etter å ha sovet. Tærne kjentes kalde ut igjen. Jeg visste jeg måtte ha drømt dette. Sovnet, hengende over kjøkkenbenken kanskje.

Vante fingre i mørket fant stereoen og slo den på. Jeg snudde meg bort og lukket øynene. Jeg ante ikke hvilken CD som stod i spilleren. Brydde meg egentlig ikke heller. Volumet var lavt. Det var en rolig Madrugadasang som fløt ut i rommet, akkopagnert av forstyrrende lyder, velkjente tikkende lyder av en mobiltelefon som befinner seg altfor nære en høytaler. Jeg snudde meg og så mobilen min lyse opp, igjen og igjen. Vibrasjonsløst og lydløst lå den på høytaleren og ropte på oppmerksomhet uten en lyd. Jeg svarte telefonen, halveis forberedt på å høre Kurt Cobain kjefte for at jeg ikke hørte på Nirvana. Stemmen tilhørte ikke Kurt Cobain. Den tilhørte legen. Han sa mye på kort tid. Alt jeg fikk med meg var én kort setning.

- Vi har funnet et hjerte.

Telefonen falt til gulvet og jeg gikk i kne. Jeg kjente luften sige ut av meg og så meg rundt i rommet. Ingen avdøde artister, ingen rosa elefanter. Batteriet hadde hoppet ut av telefonen i det plutselige møtet med gulvet, og skjermen lå død. Jeg stavret meg på beina og hastet inn på kjøkkenet for å finne bilnøklene. Jeg så colaglasset stå på benken. Tomt og men kantene dekket av ekkelt, tykt og klissete colaskum. Av gammel vane tok jeg det for å sette i oppvaskmaskinen.

I bunnen av glasset lå elleve peanøtter i hjertemønster.

- – -

Juryens uttalelse:

Dette er det kanskje mest velskrevne bidraget vi har fått inn, og tar for seg en varm og mystisk samtale mellom hovedpersonen og Kurt Cobains gjenferd. Enkelte elementer ved sjangeren – og her spesielt avslutningen – blir fort i overkant sentimentale, men karakterene er såpass sympatiske, og fortellerstilen så naturlig og lett, at fanfiksjonen fungerer veldig godt. Det kommer også tydelig frem at dette virkelig er en fan som står bak.

Sider: 1 2 3 4

Tags: Fanfiksjon, konkurranse, Lydverket, vinner