Frank Ocean - Channel Orange
Sankt Frank
Årets viktigste plate er ikke perfekt, men Channel Orange er likevel mer enn god nok.
Det har vært litt av et år for den 24 år gamle New Orleans-sangeren Christopher Breaux, bedre kjent som Frank Ocean på en blogg nær deg. Etter at den sensasjonelle miksteipen Nostalgia, Ultra ble sluppet i fjor vår, har det viltre (og tidvis briljante) Odd Future-kollektivets følsomme alibi samarbeidet tett med urbane storheter som Beyoncé, Kanye West, Nas og Jay-Z.
Les anmeldelse: Nostalgia, Ultra (6/6)
Forventningene til Channel Orange, Oceans første «ordentlige» album, har gradvis vokst seg monumentale. Og all viraken rundt den unge mannen gjorde et nytt byks i forrige uke, da han publiserte en tekst om sin første kjærlighet – en mann, viser det seg – på bloggen sin.
Det er et sterkt, velskrevet og ikke minst allmenngyldig vitnesbyrd, like relevant for heteroseksuelle Geir (42) fra Lofoten som klodens seksuelt famlende tenåringer. En tåre for den stakkars skaphomsen Luther Vandross er verdt å koste på seg idet den velfortjente applausen runger utover internettet.
Brevet er på sett og vis høyst representativt for artisten Frank Ocean, som viser befriende liten vilje til å vike unna ubehag, skam og intimitet, men snarere makter å gjøre disse størrelsene håndgripelige og universelle.
Channel Orange er, som Nostalgia, Ultra, full av slike øyeblikk, ikke minst de to lyriske høydepunktene «Thinkin’ Bout You» og «Bad Religion» – begge vonde og vakre utforskninger av det blinde savnet som følger den ubesvarte, umulige kjærligheten. Sterk er også «Forrest Gump», der i utgangspunktet tilforlatelige linjer som «I know you wouldn’t hurt a beetle/ But you’re so buff, and so strong/ I’m nervous, Forrest» får gåsehuden til å gå amok over en kvapsete anmelderkropp.
Musikalsk er er det en mer oppbiffet utgave av Ocean som kommer oss i møte på dette albumet. Linjene til helter som Stevie Wonder, Marvin Gaye og Donny Hathaway strekkes tydeligere enn noensinne på enkelte kutt («Sweet Life», «Pink Matter»), men det er synthesizeren som er midtpunktet i dette lydbildet, enten den svever innsmigrende over skeletale rytmer («Thinkin’ Bout You»), desorienterer («Pilot Jones») eller griser til funken ytterligere (den episke timinutteren «Pyramids»).
Minst berører Ocean meg når han skildrer frakobla, rotløs ungdom som råtner bort under den kaliforniske sola. Det er jo dette stoffet Den Store Amerikanske Romanen er lagd av, men på et spor som «Super Rich Kids» (med et gledelig innhopp fra problembarn-rapperen Earl Sweatshirt) tenderer han mot en moraliserende selvrettferdighet hans største øyeblikk («Novacane» og «Swim Good», for eksempel) er blottet for. Sjokket over hva Ocean er kapabel til har naturlig nok dempet seg en smule i løpet av året, men Nostalgia, Ultra fløt også hakket bedre.
Selv den mest innbitte r&b-forkjemper – undertegnede inkludert – må vel ha følt på sjangerens prekære behov for utvikling det siste tiåret eller så. Idiosynkrasier som The-Dream og The Weeknd har på hvert sitt vis dyttet feltet videre, men aller fremst i troppen befinner altså Frank Ocean seg; menneskelig, sårbar, til å tro på. D’Angelo skal måtte knaske i seg hver bidige vitaminpille om hans varslede tilbakekomst skal toppe dette.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Channel Orange, Frank Ocean, Lydverket, marius asp, plate
Glem The Stone Roses, Björk og andre store artister, Frank Ocean er årets høydepunkt på Øya.
Hei, jeg jobber for et stort internasjonalt musikkmagasin (kan dessverre ikke si hvilket), og vi lurer på om du er interessert i å blogge og tweete for oss under Øya? Vi ble imponert over hvordan du tilsynelatende uanfektet klarer å avfeie de aller største artistene og heller velger å fokusere på det ukjente og nye, det spennende (Frank Ocean). Dette tror vi er midt i blinken for ungdommen, som er målgruppen for magasinet vårt. De vil ha noe nytt! Vi er ikke redde for å provosere fossilene som ikke har hørt om Ocean, og som heller vil gå på Bjørk, The Stone Roses og andre storer artister, så stilen du har lagt deg på er perfekt. Ta kontakt om det skulle være interessant.
Hei, jeg jobber for et stort internasjonalt musikkmagasin (kan dessverre ikke si hvilket), og vi lurer på om du er interessert i å blogge og tweete for oss under Øya? Vi ble imponert over hvordan du tilsynelatende uanfektet klarer å avfeie de aller største artistene og heller velger å fokusere på det ukjente og nye, det spennende (Frank Ocean). Dette tror vi er midt i blinken for ungdommen, som er målgruppen for magasinet vårt. De vil ha noe nytt! Vi er ikke redde for å provosere fossilene som ikke har hørt om Ocean, og som heller vil gå på Bjørk, The Stone Roses og andre storer artister, så stilen du har lagt deg på er perfekt. Ta kontakt om det skulle være interessant.
lol
Spesielt å gi en uferdig mikstape 6/6, og et ganske så komplett album 5/6. Mener du virkelig at Nostalgia, Ultra er bedre enn Channel Orange, eller er det pga. forventningene/forutsetningene du gir det «bare» 5/6? Jeg er selv ingen stor fan av Nostalgia, Ultra.
Det er det jeg mener, ja. Musikk handler om mer enn ferdig/uferdig, og det er jo ikke alltid de mest gjennomarbeidede platene som er de beste (la Chinese Democracy stå som et eksempel).
Fantastisk album!! Men jeg er enig, Nostalgia / Ultra er det lille hakket over Channel Orange!
God informativ anmeldelse og bedømmelse av et album, som også får en viss kontekstualisering. Språklig er det også over gjennomsnittet av musikkanmeldelser generelt; i alle fall syns jeg det fint å få fart på gamle begrep som virak
Men; det er vel også litt slapt å direkteimportere «skeletal» og «sensasjonelle» fra engelsk(am.)? (Ja, det heter sensasjonelle også på norsk, men ordet brukes gjerne som et epitet til et annet adjektiv; sensasjonelt bra, f.eks.) Uten et slikt forklarende adjektiv av hva det er som var sensasjonelt ved forrige utgivelse, virker «sensasjonelle» dessuten noe inforstått…
Innforstått virker også referansen til den «stakkars skaphomsen Luther Vandross», som F.Os blogg refererer til, etter som han tok sitt eget liv pga problemene med å akseptere sin legning evnt å få askept for den.
Bra språk drar alltid opp; og kodus også for iherdige forsøk: men denne fungerer vel egentlig ikke: «… viser befriende liten vilje til å vike unna verken ubehag…»? For skal det være norsk, kunne det hete: «vike unna det være seg ubehag…»
Hei Christer,
Takk for tilbakemelding.
«Skeletal» er et adjektiv jeg er fullt klar over ikke blir så hyppig brukt i det norske språk, men jeg mener likevel det har noe for seg, i betydningen «ribbet» eller «naken». Skjært ned til beinet, bokstavelig talt. Noe av poenget med å skrive må vel være å tøye språket og presse det videre?
Luther Vandross døde forøvrig av komplikasjoner etter et hjerneslag, etter lang tids sykdom. Men at 80-tallets største r&b-stjerne aldri fikk seg til å stå fram med legningen sin, er jo trist å tenke på. Og de forholdsvis rigide konvensjonene knyttet til sjangerens mannlige utøvere (som gjerne har kvinnebedåreri som lyrisk hovedsyssel) gjør Oceans tekst ekstra viktig.
«…verken» er forøvrig fjernet – enig i den.
Hilsen Marius
Har hørt gjennom albumet en god del ganger nå (har stått på repeat i noen dager) og må nok si meg uenig, og erklære dette et bedre album enn Nostalgia, Ultra. Bedre produksjon, men ambisiøst og mer reflekterte tekster gir et etter min mening bedre album. For all del, fjorårets mixtape var strålende (om litt overvurdert her i Lydverket, shout-out til Kaputt, fjorårets beste album) men herregud, for et album channel ORANGE er!
Har hørt gjennom albumet en god del ganger nå (har stått på repeat i noen dager) og må nok si meg uenig, og erklære dette et bedre album enn Nostalgia, Ultra. Bedre produksjon, men ambisiøst og mer reflekterte tekster gir et etter min mening bedre album. For all del, fjorårets mixtape var strålende (om litt overvurdert her i Lydverket, shout-out til Kaputt, fjorårets beste album) men herregud, for et album channel ORANGE er!
Helt fra Frank slipper løs umotivert løpske trommemaskiner og blir mildt sarkastisk midt i det tilsynelatende romantiske åpningssporet til han avslutter med sin kjærlighetserklæring til Forest Gump (eller en person han sammenlikner med denne karakteren), er det tydelig at dette er en artist med andre ambisjoner enn å forføre og kåte opp publikummet sitt.
The Weeknd har gjort mye for utviklingen av et nytt r’n'b-sound, men hva angår de siste årene kan jeg ikke komme på andre artister enn Erykah Badu og den nesten over alt like grundig ignorerte Bilal som har vært i nærheten av en liknende tematisk og musikalsk spennvidde.
channel ORANGE er the Great American Novel i kaleidoskopisk albumform. Plata er ikke mindre fragmentert enn den virkeligheten den søker å beskrive.
Oceans seksuelle legning er naturligvis musikalsk sett irrelevant, men du verden hvor sosialt signifikant den kommer til å bli innafor kultursfæren man kaller «svart musikk».
Det føles godt, for en gangs skyld, å være enig med «alle andre»… For channel ORANGE er en milepæl i musikkhistorien.
[...] anmeldelse: Channel Orange [...]
[...] for ikke å føle deg beriket av denne artisten. Torsdag ettermiddag bør du la deg forføre av Sankt Frank – jeg tror han kommer til å fremkalle både økt serotoninnivå, gåsehud og tårer i [...]
[...] Etienne – Tonight Frank Ocean – Sweet Life Årets viktigste The Congos – Fisherman Mirror Lakes – Gold In April Selvsikker dobbel Ceremony – [...]