Som en annen askeladd dukket Håkan Hellstrøm tilsynelatende opp fra intet og trollbandt hele den norske befolkninga ved inngangen til det nye årtusenet. Hans energiske og sårbare rufsepop traff tidlig en nerve, og da singelen «Kom igen, Lena!» etter hvert nesten ble en kjenningsmelodi for to av landets mest populære tv-tryner tok det ikke lang tid før hele Norge hadde fått seg en ny favorittsvenske. Hellstrøm var den sjarmerende unge rockepoeten som studentjentene kunne sverme for, kjærestene deres hadde lyst til å være kompis med og mødrene deres føle en uforklarlig trang til å rufse litt i det ugredde håret og forbarme seg over. Siden har det gått litt opp og ned med vår venn både personlig og profesjonelt, har jeg skjønt, men jeg er egentlig ikke den rette til å skrive mye om akkurat det; Håkan Hellstrøms femte album er det første undertegnede faktisk har hørt skikkelig på.

2 Steg Från Paradise er i likhet med forgjengeren spilt inn med produsent Joakim Åhlund og hjelpelåtskriver Bjørn Olsson, som fungerer som henholdsvis styrmann og lettmatros på hovedpersonens reise inn i stadig nye musikalske farvann. Her er nok ingen voldsomt radikale forandringer, men Hellstrøm fremstår som en levende svamp som stadig suger opp nye idéer og vrir dem opp og inn i sin egen musikk, og det mest overraskende elementet er den tidvis svært lekne og eksperimentvillige produksjonen. Melodiene er også hakket mer kompromissløse enn jeg i utgangspunktet hadde forventet. Å kalle dem vanskelige ville være en overdrivelse, men jeg regner likevel med at dette er en plate som det vil ta litt tid å trenge inn i for de aller fleste.

Innledende «Det här er min tid» åpner forsiktig med følsom gitar, vokser frem med struttende trompet, og forvandles plutselig til det som kunne ha vært en RJD2-remix av Burt Bacharach. Lydbildet på plata forøvrig gir også overraskende hyppige assosiasjoner til psykedelia, hiphop, easy listening og folk. «Saknade te havs» lener seg tettere på den hektiske energien og lettere hysteriske melankolien som jeg forbinder med Håkan Hellstrøm; fin og fengende, men ikke nødvendigvis så veldig spennende.

Det samme kan vel egentlig sies om «Shelley», en stemningsfull og lengtende ballade om fortapt kjærlighet, som sliter litt med å feste seg. «River en vacker dröm» høres ut som en krysning av The Cures «Friday, I’m In Love» og Peter, Bjorn and Johns «Young Folks», minus plystring, men med congas, kor og kimende gitarer. Det hele såpass subtilt gjennomført at Hellström neppe behøver å bekymre seg for nye plagiatsøksmål, og - ikke overraskende – ganske fint.

Tittelsporet utgjør et slags midtpunkt på plata, men blir i overkant enerverende, en blanding av jam og musikkregle med world music-influensa som tværes ut i det som føles som det uendelige. Da er partyorienterte «Dom där jag kommer ifrån» adskillig lettere å la seg forføres av, i alle fall om du sjarmeres av tanken på et Jethro Tull som reiser i tidsmaskin fra 1972 til 1987 for å feste til morgengry i et studio i Manchester med Happy Mondays, The Stone Roses, New Order og en gymbag full av hallusinogener. «Det dom aldrig nämner» er den låten som treffer meg best ved første lytt. Lun, slentrende og selvsikker, som en lystigere fetter av Dungen på vei til stranden med Bruce Springsteen på bilstereoen, snaut fem minutter med solskinn og sommer som det skal bli godt å varme ørene på i månedene som kommer.

Balladene «Jag vet vilken dy hon varit i» og «Vid protesfabrikens stängsel» gir oss Håkan i crooner-modus med rødvin og stearinlys på pianoet, og er rike på både patos og atmosfære, uten at de tilfører veldig mye mer enn kjærkomne pustepauser fra popkjøret. En beklagelig konsekvens av den rike og detaljerte produksjonen er dessuten at ikke bare historiefortelleren, men også mennesket Håkan Hellstrøm iblant forsvinner inn i lydtåka, og selv om de ikke på langt nær er dårlige, tror jeg at særlig de roligere låtene med fordel kunne ha vært mer nakne og skjøre. Episke «Du är snart där» er imidlertid en opptur som kunne ha oppstått i skjæringspunktet mellom The Walkmens forfylla barhymner og Lynyrd Skynyrds bredformaterte americana, og med et innsmigrende gitarriff og en gripende tekst som både er trist og håpefull sørger den for å runde av plata med stil.

2 Steg Från Paradise er en jevnt over solid plate, fra en artist som fortsetter å søke, selv om det kan virke som om han allerede har funnet det han i utgangspunktet var på leting etter. Men samtidig som det er lett å la seg imponere av vitaliteten og musikaliteten som gjennomsyrer musikken, sitter jeg også igjen med en følelse av at det grandiose lydbildet er blitt til i et forsøk på å kamuflere at dette ikke er Håkan Hellstrøms sterkeste sett med låter. Opplevelsen kan sammenlignes med å få besøk av en gammel venn som man ikke har sett på mange år - veldig hyggelig og alt det der, men det ender som regel opp med at man blir sittende oppe hele natta og fortelle gamle historier om igjen.

Glenn Olsen

Tags: 2 Steg Från Paradise, anmeldelse, Glenn Olsen, håkan hellstrøm, Lydverket