Jeg er forelska i Razika.

Du vet hun bestevenninna du hadde akkurat da dere var på vei inn i puberteten? Hun som var så kul og tøff og grei og morsom, og som du var så glad i og beundret så mye at det gjorde litt vondt? Ok, kanskje ikke hvis du er gutt, men bær over med meg: Hvis hun hadde vært et band, så hadde hun vært Razika.

Ikke minst blir det tydelig på konsert. For hvem kan vel motstå vokalist Marie Amdams inderlige ansiktsuttrykk når hun synger genialt enkle, men elegante linjer som ”vi to, vi var en demo”? For ikke å snakke om bassist Marie Moes nesten vantro gledessmil når publikum avslutningsvis overdøver bandet med refrenget til det gryende anthemet ”Vondt i hjertet”? Ikke jeg.

Razika handler om de enkle, intense og bittersøte følelsene som hører ungdommen til, men som – nettopp av den grunn – alle kan kjenne seg igjen i. Det er derfor bergensjentene treffer meg – samtidig som de er som skapt for det unge Hove-publikummet.

Én ting ble nemlig klart i løpet av konserten på Teltscenen i kveld, og definitivt da bandet spilte på P3s campscene i går; Hove-ungdommen har fått smaken på Razika.

I teltet ble bergenskvartetten møtt med jubel, trampeklapp, allsang og gutter med ”Razika jeg elsker dere”-plakat (hvem trenger 30 Seconds To Mars?). I løpet av 35 minutter, en konsert like perfekt short and sweet som en sommerflørt, sjarmerte de seg gjennom mesteparten av debuten Program 91, før avslutningen med en versjon av Mannen som elsket Yngve-låta ”Fittesatananarkikommando”. Én etter én kom høydepunktene  (”Eg vetsje”, ”Middelalder”, ”Youth”, ”You Took My Heart”) – og la det ikke være tvil: Razikas briljans begrenser seg på ingen måte til tekst.

Både musikalsk og lyrisk ligger hemmeligheten deres i evnen til å være oppstemt og hjerteskjærende på samme tid, og i å være søte som sukker uten å så tvil om at dette er jenter som ikke lar noen pille dem på nesen. De ville for eksempel aldri finne på å la seg affisere av at de fleste band har låter enten på engelsk eller på norsk! ”Nytt på nytt” og ”Aldri” viser det kanskje tydeligst, i den fullstendig trendkompromissløse signaturblandingen av engleskjør vokal og tøft slentrende skapop.

Til tross for en litt ullen festivalteltlyd, viste bandet dessuten at de rent spillemessig har vokst noe voldsomt fra de sist sto på en Hove-scene, da de for to år siden besøkte den lille campingscenen. Bandet låter tight om dagen, men uten overflødig fiksfakseri.

Razika er noe av det beste som er å få av norsk musikk akkurat nå, og hver gang jeg ser dem får de meg til å stå og glise som en annen idiot. Samtidig som jeg har litt vondt i hjertet.

Tags: anmeldelse, Festival, festivalsommer11, hove, konsert, Lydverket, rannveig falkenberg arell, razika