Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010. Ikke minst siden vi altså nå skriver 2011.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer har blitt publisert gjennom siste halvdel av desember og fram til nå. Aller sist ut: Reporter Njål Engesæth, redaksjonens alibi når Peter Gabriel får sin etterlengtede hipsterrenessanse i løpet av året som ligger blankt og nesten ubrukt foran oss.

Årets beste plater:

1. Sufjan Stevens – All Delighted People EP / The Age Of Adz

To plater som strengt tatt ikke har noe med hverandre å gjøre, men samlet sett mener jeg at Sufjan stod for det beste som kom ut på plate i 2010. Mens All Delighted… er en storslått, men akustisk affære, er det tilbøyligheter til schizofren knotteskruing på Age Of Adz, uten at den sklir over i støypop-segmentet. Fint å ha deg tilbake, Sufjan!

Ingen av platene er tilgjengelige verken i Spotify eller Wimp

2. Cherry Ghost – Beneath This Burning Shoreline

Jeg stiftet bekjentskap med Cherry Ghost i forbindelse med 2007-utgivelsen Thirst For Romance og den fabelaktige singelen ”People Help The People”. Men i år kom de tilbake med en enda sterkere utgivelse. Som hos de fleste andre Manchester-band er påvirkningen av å komme fra en grå by hørbar. Men det er likevel noe grandiost over tristessen, og resultatet blir en slags Coldplay fra rennesteinen. Fint og skittent!

Hør platen i Spotify eller Wimp

3. Belle and Sebastian – Write About Love

Jeg hadde egentlig avskrevet Belle and Sebastian som et band som tilhørte det sene 90-tallet og hadde aldri trodd at jeg skulle finne et nytt album fra dem relevant. Men bare noen sekunder ut i Write About Love merker jeg at jeg har savnet deres umiddelbare melodier og lette tristesse. Fint å høre dere igjen!

Hør platen i Wimp (ikke tilgjengelig i Spotify)

4. Peter Gabriel – Scratch My Back

Apropos avskriving; jeg har aldri hatt noe forhold til Peter Gabriel, verken som soloartist eller Genesis-medlem. Og når jeg hørte at han skulle komme med et album der han blant annet skulle covre indieartister som Bon Iver og Arcade Fire, tenkte jeg at det fremstod som et krampeaktig forsøk på å virke hipp og oppdatert. Men det funker. Greit, det er kanskje et par som ikke er like vellykkede (jmf. snakke-/syngeversjonen av Radioheads ”Street Spirit”). Men jeg blir stadig overrasket over å høre hvor mange låter som faktisk kler å bli fremført av gamle menn med sprukne stemmer. Fint om du slutter å lage egne låter og holder deg til å synge andres, Peter!

5. Sharon Van Etten – Epic

Sharon Van Etten var en artist jeg ikke hadde hørt om for inntil tre måneder siden. Men etter tips fra kollega Kristin Winsents begynte jeg å høre mer og mer på denne platen. Epic er både sår og tøff på samme tid; dypt personlig uten å være sytete eller selvmedlidende. En kan få assosiasjoner til både Mazzy Star og Neko Case, men Epic vil forhåpentligvis stå igjen som en plate som lanserer Sharon Van Etten som et eget referansepunkt. Veldig fin plate!

Årets beste låter:

1. Broken Bells – ”The High Road”

Greit, låten kom i fjor. Men den kom så seint at den levde mesteparten av sitt liv i 2010, og det var også i år at selve Broken Bells-plata kom. Uansett, hypnotiserende catchy!

2. Mark Ronson & The Business Intl. feat. Q-Tip and MNDR – ”Bang Bang Bang”

Herlig å høre at det også i 2010 funker å hyre inn Q-Tip som gjesteartist for å heve en låt til nye høyder.

3. Sufjan Stevens – ”All Delighted People”

Et epos på nærmere tolv minutter som aldri blir kjedelig.

4. Nas & Damian Marley – ”As We Enter”

Det kan ses på som juks å sample den merkelig fengende etiopiske låten ”Yegelle Tezeta”, men i hiphop og kjærlighet er alt tillatt.

5. Lissie – ”When I’m Alone”

Ren popglede!

Årets konsert:

Peter Gabriel slo på stortromma under sin turné New Blood: Scratch My Back. En vanvittig multimedia-produksjon som også involverte lokale symfoniorkestre gjorde at bare noen få europeiske storbyer kunne huse den. Jeg var så heldig å få sett det i Berlin i april, og det var det mest storslåtte liveshowet jeg har sett på lang tid (og forklarer sikkert delvis hvorfor jeg kanskje er unormalt glad i den siste platen hans).

Årets skuffelse:

Som gammel Shins-fans, og med veldig respekt for Brian Burton, var forventningene store da jeg først hørte at James Mercer og Burton skulle samarbeide under navnet Broken Bells. Og da første singel, kanonlåten ”The High Road”, ble sluppet i slutten av desember i fjor, steg forventingene ytterligere noen hakk. Men så kom hele platen i mars. Og så var det ingen låter som var i nærheten av ”The High Road”. Ikke at det var en spesielt dårlig plate; det var bare det at det den ikke klarte å engasjere meg på noe vis, utover nevnte ”The High Road”.

Årets overraskelse:

Mitt forhold til Lars Vaular før 2010 begrenset seg til låten ”Solbriller på”, som jeg syntes var litt artig, men på ingen måte mindblowing. Det var derimot årets ”Rett opp og ned”. Den kom allerede i januar, med en hypnotiserende beat og attitude jeg har savnet i norsk rap. Og den blir bare enda bedre når den blir spilt live.

Årets mest oppskrytte:

Når en av de siste årenes mest spennende artister skal lage en plate som blir en hyllest til sin avdøde mor, som også var en av sin tids mest spennende artister, da stiger forventningene. All Days Are Nights: Songs for Lulu ble skrevet og innspilt mens Rufus Wainwrights mor Kate McGarrigle lå dødssyk av kreft. Og ifølge anmelderne innfridde Rufus med sin bearbeiding av den vanskelige tiden. ”Sårt” og ”inderlig” var ord som gikk igjen. Personlig er jeg veldig glad i Rufus Wainwright, spesielt når han er i det triste hjørnet. Men jeg satt igjen etter flere gjennomlyttinger og én konsertopplevelse, og tenkte: Dette var egentlig ganske kjedelig. All Days Are Nights: Songs for Lulu er noe av det såreste jeg har hørt. Den fungerer nok fint som terapi for Rufus Wainwright, men jeg tror kanskje dette prosjektet kom litt for tett på. For det er liksom bare sårhet. Og for å si det brutalt: Det gjør det ikke til en bra plate.

Årets mest oversette:

Når Richard Hawley spiller på Skavlan skulle en tro at et band som Cherry Ghost burde fått litt oppmerksomhet her til lands. Beneath This Burning Shoreline (se 2. plass på albumlista) er i hvert fall en glemt perle som jeg tror mange flere ville kunne hatt ha glede av.

Tags: 2010, årets, årsbeste, Belle and Sebastian, Broken Bells, cherry ghost, Damien Marley, Kate McGarrigle, Lars Vaular, låter, Lissie, Lydverket, Mark Ronson, Nas, Njål Engesæth, oppsummering, Peter Gabriel, plater, Q-tip, Rufus Wainwright, Sharon Van Etten, Sufjan Stevens