Verdens beste band? I 2010? Med et mulig unntak for klassisistisk anlagte dager (da er det som regel Wilco, fra og med Summerteeth), vil et nærliggende svar være Animal Collective. Det er i det minste få, om noen andre som med samme fryktløshet og gode smak dytter grensene for hvordan popmusikk kan oppføre seg før prefikset ramler av og må erstattes med noe skumlere (i verste fall – pass på øynene! – kunst-).

Les også: Animal Collective – Merriweather Post Pavillion (6/6)

Som hovedlåtskriver i nevnte kollektiv er det forsåvidt pussig at Dave Portner, som Avey Tare egentlig heter, så til de grader har havnet i skyggen av bandkollega Noah Lenox (Panda Bear) hva forventninger til individuelle utspill angår. Det kan naturligvis ha noe med Tares lettere kørka samarbeidsprosjekt med sin (daværende) kone Kria Brekkan (Múm), Pullhair Rubeye (2007), å gjøre, der et knippe konvensjonelle låter simpelthen ble kjørt baklengs og gitt ut – til stor hipsterfortvilelse indieverden over.

Down There beveger seg i langt størrre grad i samme sfærer som moderskipet, men der Animal Collective de seinere årene har vunnet stort på å åpne seg mot verden, og balansert sine seige, dronete og psykedeliske lydtepper mot euforiske og uimotståelige melodier, er det snarere noe sorgmarinert (albumet ble skrevet over en trøblete toårsperiode) og frakobla over Avey Tares omgang med de samme virkemidlene.

Det gir seg både interessante («Oliver Twist», «Ghost Of Books») og hylende vakre («3 Umbrellas», «Lucky 1″) utslag. Down There sier seg imidlertid i litt for stor grad fornøyd med å gli forbi, sjøsykt smektende innover i det tåkete mørket, uten den emosjonelle slagsiden eller de melodiske klørne som preger de sterkeste øyeblikkene denne leiren i tiltagende grad skjemmer oss bort med.

Marius  Asp 

Tags: Animal Collective, anmeldelse, avey tare, Down There, Lydverket, marius asp, plate