Beach House - Bloom
Lyden av en luftspeiling
Det hviler litt for lite substans bak den uimotståelige fasaden på dette svært imøtesette albumet fra indiepopens førsteelskede.
Det er lett å bli glad i Beach Houses uttrykk og de assosiasjonene som følger med. Det duse, bedøvede lydbildet har mange fans og aktive brukere: Ønsket om – og higet etter – å tonesette varme sommerdager og -netter er uhyre populært. Bare i år har det kommet minst et dusin slike utgivelser, mange av de svært bra også (Chromatics og Lower Dens i all særdeleshet).
Så var det dette med å skille seg ut, da. Beach House har fordelen av et noenlunde kjent navn og et knippe (etter min mening noe overvurderte) album bak seg – og det er bare nyanser i lydbildet som skiller Bloom fra gjennombruddet Teen Dream (2010). Da som nå bruker de produsent Chris Coady, som har plassert dem midt på åttitallet – et sted mellom Cocteau Twins’ indie-varsomhet og Johnny Hates Jazz’ smektende ballader (det er kort vei fra refrenget i «Other People» til «Turn Back The Clock»). De er smart og fikst gjort, med fiffig bruk av Casiotones preset-trommelooper, synth lagt lagvis og med Victoria Legrand mer døsig forførende som vokalist enn noen sinne. Bare måkeskrikene på slutten av «Other People» blir overtydelige.
«Myth«
På sitt aller beste – «Myth», «The Hours» og «Lazuli», er Baltimoreduoen skinnende. Pittoreske melodier med patos og all inderlighet man skulle lyste etter. De er svært komfortable i stemningsskapningen – noen ganger virker det som de tar litt lett på det som ligger bakom de assosiasjonene man forbinder med dem. «Troublemaker», «Wild» og «Other People»" er voldsomt mye stemning og lite melodi; som lytter føler man seg hvisket til, kjælt med og sakte, men sikkert bedøvet ned til en tilstand der det blir vanskelig å føle noe spesielt for Bloom som en helhet.
Denne lullingen er en direkte konsekvens av at graden av variasjon og overraskelser er så godt som fraværende her. Helt sikkert et bevisst valg fra bandet, men som virkemiddel tenderer det å motvirke hensikten, spesielt siden overgangen fra vers til refreng – der de virkelig kan trykke til mot hjerteklaffen – følger svært liktlydende oppskrifter. Man unngår ikke gjenbruk, noe som gjør at det er stor forskjell på å høre perlen «Wishes» alene opp mot det å høre det som åttendelåt på albumet – i sistnevnte tilfelle har den bare blandet seg inn som en litt grånende sjatering av tidligere omkved.
Bloom har stor overflate. Mye skinnende ferniss som gir litt for få anledninger til de virkelige dypdykk. Resultatet blir ikke direkte forgjengelig, men snarere utblandet, der et visst selvfølgelig forhold til melodier og struktur litt for ofte utfaser styrkene – på et album som bare blir bra der det kunne ha vært genialt.
Jørgen Hegstad
Tags: anmeldelse, Beach House, bloom, Jørgen Hegstad, Lydverket anmelder, plateanmeldelse
Skiller ikke dette bandet seg ut, Hegstad? Er det noe dette bandet har er det jo særpreg. Det er svært enkelt å høre at det nettopp er dette bandet en hører hvis en hører en ny låt av dem. Så de skiller seg absolutt ut. Om du liker det eller ei, er en annen sak. Jeg for min del anbefaler alle å lytte til Bloom.
Joda, og mitt ankepunkt er da heller ikke dét. Snarere at det blir for mye fokus på å holde seg innenfor egen formel og stemning.
Ok. På forsiden stod det bare «Så var det dette med å skille seg ut, da» som tittel på artikkelen. I avsnitt 2 gjentas denne frasen. Så det er kanskje ikke så rart at leserne dine mener dette er et viktig ankepunkt for deg. Ellers synes jeg du skriver mye fornuftig om skiva, selv om vi er uenige i smak:)
Ah, da er det NRK-desken som har valgt litt snodig. Forstår!
– og takk!
Helt enig! Flott plate som er gjennomført bra fra start til slutt!
Skiller ikke dette bandet seg ut, Hegstad? Er det noe dette bandet har er det jo særpreg. Det er svært enkelt å høre at det nettopp er dette bandet en hører hvis en hører en ny låt av dem. Så de skiller seg absolutt ut. Om du liker det eller ei, er en annen sak. Jeg for min del anbefaler alle å lytte til Bloom.
Skiller ikke dette bandet seg ut, Hegstad? Er det noe dette bandet har er det jo særpreg. Det er svært enkelt å høre at det nettopp er dette bandet en hører hvis en hører en ny låt av dem. Så de skiller seg absolutt ut. Om du liker det eller ei, er en annen sak. Jeg for min del anbefaler alle å lytte til Bloom.
BRA anmeldelse. Dette er en helt grei skive, men mangler låtene som virkelig varer over tid. Lett å la seg blende av lydbilde, som er hakket mer kommersielt enn før, men denne skiva blir fort glemt. Jeg likte Teen Dream bedre.
Chromatics skiva har faktisk vokst over all forventning. De låtene som ikke satt med en gang kommer smygende. Beach House, sorry, har prøvd noen runder nå, men det blir litt vel platt.
Det å måtte skille seg ut skal ikke være det artister skal fokusere mest på når de produserer musikken sin. Beach House har alltid gjort sin ting, helt siden album nummer 1, og da skal det ikke være nødvendig for dem å måtte endre lydbilde for å blidgjøre plateanmeldere. At det har blitt flere om beinet når det gjelder denne stilen skal ikke ha noe å si på et plate-inntrykk.
Jeg syns det er et helt konge album og må si jeg er langt mer enig i Pitchforks 9.1
«Wishes» er nydelig, og høres akkurat ut slik som Beach House gjør.
[...] Anmeldelse: Beach House – Bloom [...]
[...] i Lydverket lenge, og innkasserte en fin firer for sitt fjerde og til nå siste album Bloom hos oss i mai. Tidligere har også Beach House gjort seg bemerket her i Norge ved å skrive en sang som ble [...]
[…] kjærlighetslåter omfavnet av vellyd, med en styrke og en intensitet som ihvertfall bør få Beach House-fans til å lytte ekstra […]