Var den en simpel og hjerteløs 80-tallspastisj, eller hadde egentlig den falmede estetikken en eventyrlig varme over seg man ikke kunne unngå å elske? Enten du står på den ene eller andre siden av gjerdet hva Drive angår, er sjansen stor for at du anerkjenner at den kjølige og dempede synthpopen er det viktigste stemningselementet i filmen.

Portland-musiker Johnny Jewels forkjærlighet for de dvelende, men like fullt karakteristiske sidene av åttitallet er utvilsomt minst like stor som Drive-regissør Nicolas Refns. Og det er trolig derfor to spor fra hans synthtunge, italo disco-refererende katalog er representert i Drive-soundtracket – det ene, «Tick of the Clock», fra Chromatics‘ forrige album, passende nok titulert Night Drive.

Med Kill For Love tar Chromatics denne søvnløse og urbane stemningen et selvsikkert steg videre inn i natten. Ruth Radelet er med sin sløve og hvesende stemme i utgangspunktet neppe en vokalist man separert ville sperret øynene opp for, men plassert i sentrum av kvartettens slørete new wave og dens mutte post-punkgitarer, dunkle basslinjer og skimrende synthesizere blir lyden av insomnsi kun forsterket.

Det kreves en usedvanlig stødig fingerspitzgefül for å få «det ambisiøse dobbelalbumet» til å bære den tiltenkte helheten – sist gang dette egentlig føltes fullendt var i 2010, med Field Music (Measure) av de engelske progpopperne i Field Music. Men bandfører og produsent Jewel har en evne til å få nærmere halvannen time med dyster – og tidvis riktig så eterisk – synthpop til å føles som en usedvanlig helhetlig affære.

Det sier nemlig ikke seg selv at Neil Young-coveren «Into The Black», som åpner albumet på besynderlig vis med linjene «My my, hey hey/rock ‘n’ roll is here to stay«, skal kunne stå som støpt sammen med åtteminutteren »These Streets Will Never Look The Same»s truende oppbygning eller det monotone «Drunk Dialer«-snudd-på-hodet-instrumentalsporet «There’s A Light Out on the Horizon». Starten av albumets andre halvdel – «The Eleventh Hour» og «Running From The Sun» – en noe søvndyssende og retningsløs hump i veien.

Det intense tittelsporet er riktignok den selvsagte singelen her, men er likevel langt fra å være albumets beste låt, tross massivt livepotensial (sa noen Øyafestivalen?). For det blir til sammenligning nærmest utklassing når «Lady» er upåklagelig dansbar og basstung, «The River» inkluderer et praktfullt soloparti, eller når marerittaktige «Candy» stiller med linjen «Candy, please don’t let them in your heart/because they’ll try to put out every fire you’ve stopped«.

Enkelte dager kommer jeg virkelig ikke kommer overens med terningen. Og dagen i dag er nettopp en av disse. For Kill For Love er en sånn skive som føles oppskrytt blant de hellige seks øynene, mens den oppleves undervurdert og tilsidesatt av femmeren. Ta meg likevel på mitt ord: Chromatics har trolig laget vårhalvårets beste og mest komplette album.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, chromatics, Italians Do It Better, Kim Klev, Lydverket, plate