Én uke før Oasis holder sin første av tre  konserter på Wembley 9. juli, står Blur på scenen to kvelder på rad i Hyde Park. Det har fått pressen til å peke tilbake til den bitre singelsalgkrigen bandene hadde i 1995, som la grunnlaget for henholdsvis verdensomspennende Oasis-suksess og det faktum at Liam Gallagher til dags dato fortsatt er best kjent i USA under navnet «Mr. Wonderwall» (se video nederst i saken). Ikke så rart da, at han gleder seg over nyheten om Blurs gjenforeningskonserter.

Selv om Blur, med singelen «Country House», slo Oasis’ «Roll With It»i solgte singler, hadde  likevel skaffet seg et ypperlig utgangspunkt foran sin globale lansering av neste singel. For etter hvert som media kastet seg på karussellen, ble duellen raskt blåst opp til svimlende proporsjoner og vakte oppmerksomhet over hele kloden. 

14. August 1995 vil i britisk musikkhistorie alltid huskes som datoen da Blur utfordret Oasis. Det hele var ment å være punktumet for en ordkrig som hadde vart i nærmere et halvt år. Stridens kjerne var at rutinerte Blur på vårparten hadde blitt tildelt 4 Brit-awards for albumet Parklife, mens Oasis bare var blitt avspist med prisen for beste nykommer for albumet Definitely Maybe. En slik fordeling av priser falt naturlig nok ikke i god jord hos Oasis, et band kanskje like kjent for sitt ego som for sin musikk. Det tok derfor ikke lange tiden før vokalist Liam Gallagher trasket bort til Blur-gitarist Graham Coxon og utbasunerte:

-Look me in the eye and tell me you deserve these awards!

Det neste halve året skulle bli fylt med flere tilsvarende konfrontasjoner inntil Blur tilslutt tok grep. Lei av Oasis’ påstander om at de var det beste bandet, valgte Blur å utsette utgivelsen av singelen «Country House» med to uker, slik at den falt på samme dato som Oasis’ «Roll With It». På denne måten skulle publikum få avgjøre saken, en gang for alle. To dager før singelslipp heiv musikkavisen NME seg på, og plasserte en plakat for en fingert boksekamp på forsiden med bilde av de to bandenes vokalister under overskriften;

«British Heavyweight Championship – Blur vs Oasis«

Derfra ble saken plukket opp i riksdekkende aviser og nyhetssendinger, før den tilslutt spant helt ut av kontroll. Fra å være en kamp om listeplasseringer på singellistene, hadde saken plutselig blitt til et grunnleggende verdivalg mellom arbeiderklassebandet fra Nord-england og et band fra middelklassestrøk i sør. Før man visste ord av det, hadde saken også blitt snappet opp av Internasjonal presse som ikke ville la saken ligge – selv flere uker etter at salgslistene var lagt på bordet. Det hele toppet seg nøyaktig en måned senere da Oasis-gitarist Noel Gallagher kom med følgende kraftsalve etter å ha blitt spurt om blur igjennom et helt intervju:

-The bass player and the singer, I hope the pair of them catch AIDS and die because I fucking hate them two!

Men til tross for alt kaos og oppstyr og uønsede spørsmål saken medførte, kan ikke bandene ha unngått å ha smilt litt i skjeggene sine. For nettopp på grunn av all oppmerksomheten suste Blur inn på førsteplass på listene med 274.000 solgte singler, tett fulgt av Oasis på andreplass med respektable 216.000 solgte i løpet av én uke.

Mildt sagt lite imponert over Blurs singelslipp-synkronisering og påfølgende listetopp, anså Noel Gallagher seg som regelrett frarøvet en førsteplass. Skylden for denne uretten fordelte han likt mellom to personer, vokalist Damon Albarn i Blur og sjefredaktør Steve Sutherland i NME:

-The way I see it, it’s Steve Sutherland saying to Damon Albarn; «You should release a single on the same date as them – We’ll sell a shit load of papers, and you’ll sell a shit load of records.»

Alt for stor grunn til å surmule hadde Oasis derimot ikke. For rett nok hadde de tapt slaget, men de vant til gjengjeld krigen. Takket være alt oppstyret rundt britpopbataljen, var nå både Oasis og Blur allmennkjente navn verden over. Noe som kom godt med da bandene slapp sine respektive album få måneder senere. Denne gangen var det ikke snakk om en duell fra offisielt hold, men mediene satte likevel (What’s The Story )Morning Glory? og The Great Escape opp mot hverandre – noe Oasis kom seirende ut av. For mens Blur kun gjorde moderat suksess med The Great Escape, la Oasis’ (What’s The Story )Morning Glory? verden for sine føtter med låter som «Don’t Look Back in Anger», «Champagne Supernova» for ikke å glemme deres oppfølgersingel; «Wonderwall».

Wonderwall ble en så stor hit at den nærmest levde sitt eget liv uavhenging av bandet som framførte den. Dette er vel best illustrert ved låtas mottakelse i USA. USA er nemlig ett av de landene i verden Oasis har slitt mest for å slå igjennom i, takket være utallige avbrutte USA-turneer og generell dårlig oppførsel. «Wonderwall» lå derimot på førsteplass på amerikanske hitlister i ti uker på rad. Dette er Oasis’ hittil eneste førsteplass i USA, noe som har gitt bandet omtale som «one hit wonders» og det er også grunnen til at vokalist Liam Gallagher er bedre kjent som Mr. Wonderwall blant amerikanere flest. (se video under) Den enorme suksessen låta fikk, har gjort det umulig for bandet å ikke framføre den på sine konserter. For et band som liker å framstille seg selv som steinharde rockere, er det å bli tvunget til å framføre en ballade naturlig nok frustrerende. Kanskje ikke så overraskende da, at Liam Gallagher har et utpreget elsk/hat-forhold til låta.

Fem albumutgivelser senere har Oasis fortsatt til gode å skape samme grad av overskrifts- og salgshysteri som med (What’s The Story )Morning Glory?. Blur på sin side har ligget brakk i en årrekke. Liam Gallaghers glede over Blurs gjenforening kan med andre ord skyldes en enorm lettelse over å ha fått tilbake sitt elskede hatobjekt. For som historien har vist er det ingenting som bedre garanterer penger i kassa, enn en reall feide. Britisk presse virker  også lettet over nyheten om gjenforeningen, spesielt da det kunne virke som om Blur var i ferd med å ty til gamle kunster ved å legge konsertene sine tett opptil Oasis sine med overlegg. Nyheten om at Blur skulle gjenforenes for å spille et knippe eksklusive konserter i sommer, ble nemlig sluppet mindre enn en måned etter at  Oasis annonserte sine Wembleykonserter. Dengang omtalt som «The gigs of 2009 (for a certain demographic». Men det er enda en grunn til at Gallagher fryder seg. I kjølvannet etter at Blur trakk inn årene har ikke England kunnet vise til ett eneste band som har vært i nærheten av å være verdig Liams oppmerksomhet. Som han selv sa det i intervjuet med Lydverket:

-I’m looking forward to it. Rather them than the Kaiser Chiefs and all them shite bands that are out there.

En påstand han senere utdypet i et intervju med The Sun;

-I’m right into the Blur reunion, ‘cos it’ll finish off the Kaiser Chiefs and put them to bed. There’s nothing worse than a shit Blur. And at least the original shit Blur are back to finish off all these other shit Blurs. I’m bang into the Blur reunion. (…) I’ll tell you what, though, all these band reunions recently, it just goes to show who’s the real deal. Oasis have never split up. Now all these bands have come back, just as the recession is kicking in. They’ve all been found out.

Blur varmer opp til de to konsertene i Hyde Park med å avslutte Glastonbury-festivalen på søndag.

Tags: 2009, battle, Blur, britpop, Country House, Dig Out Your Soul, Festival, Glastonbury, interview, Kaiser Chiefs, Liam Gallagher, mr. wonderwall, Oasis, Roll With It, video, war, Wonderwall