Foo Fighters - Wasting Light
Foo i form
På deres syvende album vender Foo Fighters tilbake til røttene med en energi, fandenivoldskhet og selvinnsikt som lenge har vært sårt savnet.
Det som opprinnelig var et soloprosjekt Dave Grohl begynte å sysle med mens han fremdeles var mest kjent for å være trommeslager i Nirvana, har siden debuten i 1995 utviklet seg til at Foo Fighters nå nesten er like store som Grohls tidligere arbeidsgiver, og stadig oftere omtales som verdens største rockeband.
Selv synes jeg de ofte har vært faretruende nære å være verdens kjedeligste rockeband også, som siden karrierehøydepunktet The Colour and the Shape fra 1997 har levert en serie med stadig slappere og mer uinspirerte plater tuftet på gnålete ballader og forutsigbar, halvrufsete arenarock.
Foo Fighters har sannsynligvis følt litt på dette selv også, og leverer svar på tiltale med et album som tidvis strutter av en energi, råskap og spilleglede som jeg ærlig talt skal innrømme at jeg trodde de var for gamle, velfødde og feterte til å mønstre.
For første gang siden innspillingen av albumet som skapte et navn for dem begge (ahem, Nevermind) samarbeider Grohl med stjerneprodusent og Garbage-trommis Butch Vig igjen, og han har hjulpet bandet med å finne frem til et nedstrippet, men luksuriøst lydbilde preget av tre gitarister (Pat Smear er tilbake i bretten igjen) som både utfyller og utfordrer hverandre med gnistrende riff og kjærlige soloer, mens Taylor Hawkins med forrykende innsats bak trommesettet gjør sitt beste for å døyve savnet etter den fabelaktige trommisen Dave Grohl.
Åpningslåta «Bridge Burning» setter tonen med foruroligende, nevrotisk gitarklimpring som avløses av et adskillig mer muskulært riff og pumpende trommer, før Grohl erklærer «These are my famous last words» med en intensitet som det snart skal vise seg at gjennomsyrer mesteparten av det øvrige låtutvalget også, fra trashpunkutblåsningen «White Limo» til det klassiske avsluttende Foo-anthemet «Walk».
På mer enn en måte føles det som om bandet avslutter en sirkel med denne plata, og vender tilbake til start med fornyet energi og selvinnsikt. På bittersøte «Dear Rosemary» kan man høre ekko fra de fleste av Grohls viktigste inspirasjonskilder – fra Big Star via Cheap Trick til Hüsker Du og Pixies – men låta føles mer som en kjærlig hyllest enn et grovt tyveri, og gis sågar ekstra emosjonell dybde av den gamle Hüsker Du-dronninga Bob Mould på gjestevokal.
En annen gammel kjenning dukker opp på den dirrende, eksplosive balladen «I Should Have Known», og det er vanskelig å ikke kjenne en klump i halsen når en tårekvalt Grohl synger «I can not forgive you yet» mens den gamle Nirvana-bassisten Krist Novoselic bidrar med ekstra tyngde (bokstavelig talt) på bass og trekkspill, på det som åpenbart er et ektefølt forsøk på å nå en slags endelig forsoning med Kurt Cobains selvmord.
Wasting Light er imidlertid ikke helt uten svakheter, og det som skiller det ut i positiv forstand fra de foregående platene er ikke først og fremst låtene, som fremdeles er bygget over nogenlunde samme lest, men at bandet later til å ha fått tilbake troen på sin egen musikk, og nå altså fremfører den med langt mer fandenivolskhet, driv og glimt i øyet.
Talende nok er det på de mest formulaiske og radiovennlige låtene, som den klønete singelen «Rope» og de lettbente rockerne «Back & Forth» og «A Matter of Time», at bandet virker mest likegyldige og uinspirerte, men disse er heldigvis unntakene snarere enn regelen på et album som kanskje ikke fullt ut rettferdiggjør hvorfor Foo Fighters er verdens største band, men i det minste gjør det veldig mye lettere å forstå hvorfor de er det.
Glenn Olsen
Tags: alternativ rock, Bob Mould, Dave Grohl, Foo Fighters, Glenn Olsen, Krist Novoselic, Lydverket, Nirvana, Pat Smear, plate, plateanmeldelse, Wasting Light
Først må jeg bare si at jeg er et stort fan av Foo Fighters. Selv om de tidligere platene er gnålete ballader og forutsigbar, halvrufsete arenarock i dine ører, synes jeg det er som fuglekvitter på en nydelig sommermorgen. Det kan hende det er fordi jeg ikke er like glad i skikkelig brølerock som deg(?). Det er vel en og annen sang jeg synes er litt skjedelig av seg i noen album.
Jeg tror det er sant det du sa på radioen at de tenker at de bare kan lage den musikken de selv vil, og ikke tenker så mye på hva folk tenker og hvordan det vil høres ut på radioen.
Men jeg må si meg enig at «Wasting Light» er et av de bedre albumene de har gitt ut, men at noen av sangene i dette albumet er «likegyldige og uinspirerte» må jeg si meg helt uenig i. Jeg synes det er bra at noen av sangene er litt mer roligere og ikke blir helt lik de andre.
Jeg gir en sekser til dette albumet!
ai ai White limo er veldig veldig bra, eller så kan jeg si…
«Noen folk liker Foo Fiser (u2 band), vi andre liker Foo Fisters (slag i mellomgulvet band)!»
Veldig interessert i å høre hva du mener med «den klønete singelen Rope”!
Rope er og blir den kuleste låta på plata. Mye mer spenning i Rope enn i de andre låtene, som er veldig forutsigbare, spør du meg. Jeg liker hele plata, men Rope er fortsatt høydepunktet (sammen med White Limo!)
Jeg hadde nærmest gitt opp å tro på nye ting fra Foo Fighters etter den forrige plata (med kun én kul låt) og de katastrofalt kjipe nye låtene som kom på greatest hits (Wheels). Men så hørte jeg Rope, og trua kom tilbake. Makan til rockelåt. Måtte ha plata med en gang den kom ut.
Må jo bare si at Foo Fighters er noe av det største mølet jeg har hørt!
Forbrukervennlig studentrock! Dave Grohl er ei hore!
Foo Fighters har med dette albumet vist att de fortsatt er en av de største bandene i verden…uten tvil.
De har på en måte knekt en eller annen kode som er helt uimotståelig,fengende låter med supre riff og herlig driv….til deg som kaller deg Fy Fighters og kaller Dave Grohl ei hore og F F det største mølet du har hørt…..kos deg med smurfesamlingen din.
[...] – Surfer’s Hymn Les anmeldelsen: Geni på lavgir Foo Fighters – Dear Rosemary Anmelder Glenn Olsen mener Foo er i form Your Headlights Are On – When We Collide Kate Bush – Deeper [...]
Du kaller ikke Bob Mould for Hüsker Du-dronninga hvis du vil beholde tennene dine!!!!
Dette er å be om velfortjent grisebank frøken Glen
Er forøvrig enig i at plata er kjempebra
«Dronning» er i denne sammenhengen en kjærlighetserklæring, om jeg leser Glenn riktig.
Jeg tror dermed vi sier at det er 1-1 her nå, og at alle får beholde tennene sine.
Drøyt homofilt band. Hjelper fint lite at gamle storheter som Bob Mould er med, når det er Dave Grohl som sitter i førersete. En Honda blir ikke en Mercedes selvom sjefen for sistnevntes fabrikk sitter på i fem minutter.
[...] Les Lydverket sin anmeldelse av Wasting Light. [...]
[...] Foo i form [...]
[...] Sjekk hvilket terningkast Lydverket ga Wasting Lights [...]
[...] Les anmeldelse: Foo i form [...]
[...] at de er i gang med å lage et nytt studioalbum. Bandet, som ga ut sitt siste album – Wasting Light i april i år, går i studio en gang neste [...]
[...] gang de tre jobba sammen var på Foo Fighters‘ siste album – Wasting Light, der Novoselic spiller bass på låta ”I should Have Known” og Vig var produsent. I den nye [...]