The Bronx rocket Oslo og Rockefeller i går. Her fra sommerens Øya-konsert.

The Bronx kom, rocket knallhardt, crowdsurfet, og vant over Oslo-publikummet.

Bare to dager etter Clutch-helaften på Sentrum Scene kom Los Angeles-guttene i The Bronx til Oslo for å piffe opp mandagskvelden. Bandet gjorde en strålende konsert på Øya i august, men The Bronx er jo et slikt band som trives best i sitt naturlig habitat: foran et tent klubbpublikum.

Her får du en oppsummering av konserten, punktvis med subjektive og begeistrede observasjoner fra en publikummer som fremdeles hadde Clutch-seansen i kroppen og bakhodet:

The Bronx varmet opp for seg selv med Mariachi El Bronx. Mariachi-platen de ga ut tidligere i år er en artig kuriositet, men gir mest utbytte som taco-soundtrack. I livesetting ble det en koselig åpning på kvelden, selv om det kanskje ble et par låter for mye.

Likevel er det noe som føles veldig riktig med The Bronx som mariachi-band. Los Angeles har en lang tradisjon for å blande punkrock og latinokultur (ref: Suicidal Tendencies). Visste du for eksempel at Los Lobos begynte sin karriere med å varme opp for Public Image Ltd i Los Angeles?

The Bronx-vokalist Matt Caughthran er veldig glad i sitt publikum. Det tar ikke mange låter før han er ute og danser og synger og mosher blant fansen, og han blir mottatt som den rockestjernen han er i ferd med å bli. Fansen bærer ham, holder mikrofonledningen høflig mens han flyter rundt på publikum, og solidariteten i piten hadde gjort Lech Walesa stolt. Sjelden har en punkrockkonsert i Oslo minnet mer om bygdedans ute av kontroll, det er rett og slett fest på lokalet.

Bassist James Tweedy har en suveren lyd. Det låter som en blanding av Lemmys fuzzbassing og Frank Bello på Anthrax-coveren av ”Got The Time”. Kontant og hard, men også følsom og gyngende. Det gir bandets punksound en dybde ikke mange band gjør etter dem.

Vokalist Matt Caughthran virker som en utrolig kul fyr. Han smiler og hilser på alle under både Mariachi El Bronx- og The Bronx-showet, og slenger morsomme meldinger om både Pablo Escobar, Jesus og Tom Of Finland (google det om du ikke vet hvem Tom er. NSFW). For å bruke en utslitt klisjé: han virker som en dude man har lyst å ta en øl med. Og når han prater om viktigheten av å være original i sin kunst, framstår han som ærlig, herlig slagkraftig og essensiell etter nok en helg her hjemme med kjedelig iscenesettelse og liksomkunstner-posering fra Ari Behn. Når Matt Caughthran synger ”I wanna be original/I wanna be surrounded by art/But everything is digital/The formulas are falling apart”, er det bare å ta notater. Som radiomann Samuel Jackson sa i Do The Right Thing: «…and that´s the truth, Ruth».

The Bronx spiller på mange strenger. På ”White Guilt”, en låt bandet skrev sammen med Guns N Roses-gitarist Gilby Clarke, viser de at de ikke bare mestrer mexicansk folkemusikk og amerikansk punk, men også classic rock. Solotemaet mot slutten dras ut i en ZZ Top-aktig minijam, meget lekkert.

Det er stas med band som tar jobben på alvor syv dager i uken. I farten kan jeg ikke huske at Oslo har blitt ristet så hardt i grunnvollene på en mandag siden Queens Of The Stone Age kom til byen med ”Songs For The Deaf” en gang i 2002 eller noe. Oslo-publikummet pleier av naturlige årsaker være litt slapt i ukedagene, men i går var det komplett kaos fra første kommando fra Matt Caughthran. Stagediving, dansing, moshpit og til slutt også en sceneinvasjon etter ønske fra The Bronx, alt skjedde i løpet av de 55 minuttene bandet spilte.

The Bronx er oppkalt etter en svenske. Det vil si; New York-bydelen bandet har tatt navn fra fikk sitt navn fra den svenske nybyggere Jonas Bronck. Helt sant! Og bydelens offisielle navn er faktisk The Bronx med The.

The Bronx spilte låter fra alle sine tre selvtitulerte plater. De gjorde samlet et mer variert sett enn på Øya i sommer.

Pro Sec-vaktene var litt sinte i begynnelsen, men fant etter hvert en passe avstand til både band og glade publikummere. Klapp på skulderen til dem for det, for når The Bronx er på scenen oppheves skillet mellom band og publikum, og da er det ikke spesielt lett å være på jobb med vaktskilt på.

The Bronx er på sitt beste når de blander intens punk med såre og litt sinte slagord. Tekstlinjen ”There is no warning/I´m not ignoring” fra ”History´s Stranglers” er helt der oppe på nivå med Clutch-lyriker Neil Fallon. Her ligger også nøkkelen til bandets briljanse. Bandet går ikke av veien for å spille på hele følelsesregisteret, selv om rett-fram punkrock hele tiden ligger i bunn.

Avslutningen med «History´s Stranglers» og «Knifeman» var kveldens høydepunkt. Caughthran framførte låtene delvis oppå publikum, delvis fra en av Rockefeller-gulvets fløyer, hvor han fant nye venner. Totalt kaos var det i hvert fall, og en strålende avslutning på en knapp time med publikumsfriende og livsbejaende punkrock. Etterpå kom The Bronx tilbake og pløyde gjennom «Heart Attack American», for å sette et stort, tjukt punktum.

The Bronx bør bookes tilbake til Oslo. Alle som var på Rockefeller i går kommer til å ta med en eller to kamerater og/eller venninner, og da snakker vi utsolgt. Velkommen tilbake skal de være.

Noen andre av våre lyttere/lesere/seere som var på konserten, og har synspunkter? Kjør på i kommentarfeltet.

Jørgen Hegstad anmeldte The Bronx på Øya

BONUS: Matt Caughthran & gjengen dro først innom Ruben i Lydverket Radio for å spille litt mariachi:

Tags: mariachi el bronx, Matt Caughthran, Rockefeller, The Bronx, Øya