Elsker eller hater du coverlåter?
Nå er det din tur til å bestemme.
I torsdagens TV-sending snakket vi om den siste tidas coverlåt-renessanse med Kaizers Orchestra-vokalist Janove Ottesen og musikkjournalist Martin Bjørnersen.
Coverlåtene har begynt å dukke opp overalt hvor man snur seg, med store stjerner som covrer kritikerroste indie-artister, eller det stikk motsatte. Noen henter fram gamle hits og gjør dem til sine egne, mens andre importerer hits som ennå ikke har slått gjennom i deres hjemland: Det britiske gjennombruddet til Donkeyboys «Ambitions» endte plutselig med å være X Factor-vinneren Joe McElderrys versjon av låta. Både John Legend & The Roots, Peter Gabriel og Robert Plant har dessuten gitt ut rene coveralbum i år.
En ny avart av coverlåta dukket opp da Fjorden Baby! og Kaizers Orchestra i høst oppfordret folk til å lage sine egne versjoner av deres nye låter basert på noter, uten å ha hørt originalen.
Men er slike påfunn kynisk markedsføring, kredstjeling og låttjuveri, eller vennskapelige klapp på skulderen med kunstnerisk egenverdi? Hva skal til for å gjøre en cover bra – og når blir de skikkelig elendige?
«Jeg elsker coverlåter!» skriver Tina i kommentarfeltet til TV-saken over. Og det er hun ikke alene om. Men det er også nok å hate ved coverlåter – og hvilken side som veier tyngst, det skal DU få være med på å avgjøre. Tirsdag kveld går vi til urnene, både Lydverket-lyttere og Elsk eller hat-panel.
Elsker eller hater du coverlåter? Avgi din stemme i pollen til høyre på sida!
Og slå deg for all del løs med i kommentarfeltet med de beste og verste coverlåtene du vet om…
Du finner drøssevis av eksempler på coverlåter her – men vi tar like godt med oss noen fler.
Vi starter med en av årets mest omtalte popsangerinner som gjør en versjon av en av fjorårets mest minneverdige låter:
Ingrid Olava skapte furore i både elsk- og hat-leiren da hun for to år siden covret Jokke-låta «Her kommer vintern» på P3 Sessions:
Johnny Cash sin versjon av Nine Inch Nails-låta «Hurt» er en av coverlåtene som har endt opp som langt mer kjent enn originalen:
I Norge var det også en tid der hele karrierer ble bygget på å gjøre norskspråklige coverversjoner som denne, av Little Gerhard:
Susanna Wallumrød har både solo og som Susanna And The Magical Orchestra gjort seg bemerket med sine særegne og nedstrippede coverversjoner, som denne (original ved Joy Division):
Celine Dion og Anastacia slår seg sammen for virkelig å legge kraft bak denne AC/DC-låta:
Dance/trance-versjoner av gamle hits er nærmest for en egen sjanger å regne. De fleste som er vokst om med jevnlige NRK-visninger av den russiske musikalen «Rock’n'Roll Wolf» var også så heldige å få oppleve denne:
Og så har vi jo denne, som faste Elsk eller hat-lyttere vil huske ble nevnt i forbindelse med a-ha-debatten for noen uker siden:
Og når vi først er i det norske hjørnet kan vi jo slenge med en låt av Bob Dylan, som rager høyt på statistikken over artister som får låtene sine spilt av andre:
Om Elsk eller hat:
I over fem år har Lydverkets Elsk eller hat-panel spredd heder og galle om populærkulturelle fenomener, personer og trender fra musikkens verden.
Elsk- eller hat-panelet går av stabelen i Lydverket på tirsdager. To deltakere forteller akkurat hva de mener om temaet, og når dommens tid kommer har de som vanlig hver sin stemme, mens folket – altså deg – har én: Pollen er folkets røst! I tillegg henter vi hver uke inn et orakel, som kan gi oss ekstra innsikt i det aktuelle temaet.
Pollen finner du til høyre på denne siden. Der er det to alternativer; elsk og hat. Det eneste du trenger å gjøre er å bestemme deg for om ditt hjerte er isende kaldt eller glødende varmt i forhold til ukens tema.
Tags: "Try Sleeping With A Broken Heart", a-ha, A-Moe, AC/DC, Alicia Keys, Anastacia, arne bendiksen, Celine Dion, coverlåter, Diva, Elsk eller hat, fjorden baby, Hurt, Ingrid Olava, John Legend, johnny cash, Jokke & Valentinerne, Kaizers Orchestra, Lay Lady Lay, Love Will Tear Us Apart, Magnet, Peter Gabriel, Robert Plant, Robyn, susanna wallumrød, the roots
The Raconteurs sin versjon av Terry Reids «Rick kid blues» er jo bare fantiastisk.
Hør på originalen her: http://www.youtube.com/watch?v=mrgjEUfRcdU
og på Raconteurs sin versjon her: http://www.youtube.com/watch?v=zsnqmhvnchY
For ikke å snakke om deres versjon av Nancy Sinatras Bang Bang. Raconteurs har generelt kule covere..
Det finnes altfor mange coverlåter som er sugne og som får skaperne til å snu seg i graven, men det er sykt mange bra coverlåter samtidig. Er mange coverlåter jeg liker bedre enn orginlen, Jimmy sin All Along The Watchtower for å nevne en litt eldre enn og Silverstein sin cover av Apologize av One Republic. Det veier opp. Hvis man ikke skulle kunne lage covre av sanger, så hadde nok ikke Hurra Torpedo eksistert og de må man jo digge.
One Republic – Apologize http://www.youtube.com/watch?v=fm0T7_SGee4
Silverstein – Apologize http://www.youtube.com/watch?v=q8CxOA1D72Y
Jeg er så sinnsykt lei av folk som lager dårlig coverlåter. Det er så altfor mange av dem, og det gjør vondt i hjerte og sjel og høre gamle klassikere og nye hit’s bli ødelagt ned til hver minste tone! Det verste eksemplet på dårlig coverlåt, kan vel si å være de norske «Idol-guttene» sin versjon av Halleluja! Fy, jeg blir kastopp ferdig hver gang jeg hører den, og frokosten min vrenger seg i magen. Jeg vil heller sniffe en gammel gymsokk en å utsette mine ører for slik tortur! Et annet forferdelig eksempel på dårlig coverlåt må sies å være A1 sin versjon av «Take On Me», fyttegrisen noen burde henges i et tre og dyttet rundt med trestokker for å gjøre noe så kriminelt! Også har du slike desperate folk som baserer hele sin karriere på å spille inn musikk som andre har laget, og de gjør ikke en gang en smule forsøk på å lage dem til sine egne. Godt eksempel er «Det betales» som spiller gamle elskbare Beatles klassikere. Helt ærlig! Hvis du ikke en gang klarer å produsere eget materiale, så fortjener du ikke å kalle deg musiker og stå frem i rampelyset og selge CD’r.
Når dette er sagt, så må jeg jo tilføye at det finnes en del gode coverlåter. Min favoritt coverlåt, må vell være Jimi Hendrix versjon av All Along The Watchtower! Fantastiske toner! Og Guns’ N Roses sin versjon av Knockin On Heavens Door, er enda en sang som kan få vannet til å renne!
Men dårlige coverlåter tror jeg dessverre ikke vi blir kvitt, så vi må nok vende oss til dårlige musikere som gjør desperate forsøk på gi karrieren sin et kick ved å spille inn en ny versjon av gamle kjente og kjære sanger å gjøre dem så dårlige at det er til å bli kvelt av!
Helt enig her, bare få skyte inn at Halleluja-tullingene har jo gjort noe så lavmål som å lage cover av coverlåta. Orginalen av Leonard Cohen er jo helt fantastisk! Avdøde Jeff Buckleys tolking er kanskje et glimrene eksempel på hva en cover skal være, å gjøre låta til sin egen. Fantastisk versjon, begge låtene anbefales å høres på høyt volum, kan få hår til å reise seg. Så kommer disse siræva fyrene og regelrett kopierer Jeff Buckleys versjon, men bare mye dårligere, helt uten innlevelse. Jeff Buckley synger fra sjela, Kurt Alejandro «Idol» Lind, ta dere en bolle! Lynni Trekreems norske versjon av Leonard Cohens Everybody Knows er jo faen meg bedre en det mølet disse fyrene leverer!
Så må vi ikke glemme et annet skremmende eksempel på cover av cover, nemelig Westlifes forsøk på «You Raise Me Up». Orginalen av Rolf Løvland. Josh Groban gjør en meget bra cover, synger med kraft, også en opp med volumet og lukk øynene opplevelse fra en sikkelig tenor, så kommer disse sminkegutta, å kopierer samme opplegget. Helt uten å prøve å gjøre noe eget med låta, så blir det mest bare tafatt. Josh Groban synger referenget helt fra levra og nederst i magen. Westlife ligger å hviskrer som noen tøysegutter helt uten kraft og tilstedeværelse som låta fortjener. Men Westlife har vel omentrent bare gjort (elendige) coverlåter, Uptown Girl,The Rose, osv osv. De har voldtatt TOP GUN klassikeren You’ve lost that loving feeling og de eier ikke skam heller, som vises gjennom at de har nerver til å ta for seg The Eagles’s Desperado!
Liker også All along the watchtower og Knocking on heavens door, Begge er jo Dylan låter. Mens vi er inne på Dylan liker jeg Magnets Lay lady lay, og Brian Ferry har gjort et helt album med sine tolkninger av fantastike Dylan låter, mange av dem finnes på Youtube. Michael Wiehe har også gjort et album med sine tolkninger av Dylan, på svensk. Mye bra der.
Det burde rett og slett innføres en sviskifiserings-avgift! F.eks har Hallelujah pga. Kurt & Co gått fra å være en spesiell og kul låt til en kjempesviske. Fint for bankkontoen deres, kjipt for alle andre (over 14 i hvert fall)…
1. Jeg hverken elsker eller hater coverlåter, elske og hate er absolutt for sterke ord for noe man bør like eller mislike.
2. Coverlåter kan være greie dersom de gir noe til en sang, for eksempel oversettelser eller når man bytter ut instrumenter.
3. Idol-gjengen bør skytes så de aldri kan gjøre det der igjen.
Om de repeterer en gammel sang på en ny måte, eller lager ny musikk basert på ting de har hørt før, er vel ett fett, bare det er kult å høre på. De fleste begynner vel med å spille andres låter, før de greier å komme opp med noe eget.
elsker Buckleys versjon av halleluja, hater de nye gitarkameratenes intenst
Helt enig! Buckley sin er favoritten, men dritt lei av sangen er jeg uansett og det delivs takket være disse forbanna gitarkameratene+++
José Gonzales covret Heartbeats av The Knife. En nydelig låt, men jeg liker originalen til The Knife best.
Coverlåter vil, etter min mening, alltid være interessante på en eller annen måte. Desverre ofte i negativ retningen, men nå og da dukker det opp coverlåter som tilfører noe nytt og bedre til en sang. Elsker bl. a. Muse sin versjon av Feeling Good. Den originale blir kjedelig etter å ha hørt den.
Er det ikke strengt tatt The Knife som covrer José Gonzales, ikke så nøye for meg siden jeg liker begge versjoner veldig godt.
ADVARSEL,
Celine Dion og Anastascia kan ikke un-sees.
Tror jeg skal sette meg i dusjen, skru på vannet, krølle meg sammen til en ball og gynge fram og tilbake resten av dagen.
OK, mer seriøst:
En episk coverlåt betyr ikke nødvendigvis at den er ment å overgå og/eller være bedre enn originalen. Snarere, legger den til en ekstra dimensjon; en god coverlåt klarer å pakke ut kjernen, essensen, av den opprinnelige sangen og legger den i en kontekst som gir et nytt sett av konnotasjoner.
Med andre ord bruker god cover «universet» som den opprinnelige sangen opprettet og eksisterer innenfor og gir en ny og uventet sett med linser, et perspektiv, som man kan se det fra, og gir en dypere mening. Kraften i en god coverlåt er veldig undervurdert og dyp, fordi den eksponerer sangens sanne natur.
Anna Järvinen og Annika Norlins versjon av Robyns «with every heartbeat,» f.eks. De stripper ned låtens følelsmessige innhold til kun en metronom, et trekkspill og et munnspill: http://www.youtube.com/watch?v=Vv9lhKZEfg4
Et annet godt eksempel er det amerikanske pensjonist-koret Young@Heart, der en kreftsyk mann synger Coldplay’s «Fix You» med mer livserfaring enn Chris Martin har i sin venstre testikkel: http://www.youtube.com/watch?v=W_n0zvoHlVk
Mitt siste eksempel er nok en svenske, Timo Räisänen (tidligere del av Håkan Hellströms band), som i beste svenske sendetid legger en bolero twist på Radioheads ganske døve i mine øyne, men dog ikoniske, «Creep.» – http://www.youtube.com/watch?v=QMRcle9kmeI. Tar man bort grønsj-faktoren av sangen, er den plutselig ikke så datert og hamret inn i 90-tallet lenger.
Det jeg forsøker å si, for å oppsummere, er at å lage en coverversjon er mye vanskeligere enn man tror. Det krever mye av en artist, ikke minst å kunne identifisere sangens virkelige kjerne samt å overføre dette i et arrangement / performance som folk ikke forventer i det hele tatt. Jeg mener dette er en av grunnene til at X-factor / Idol sangere faller så gjennom når de prøver dette. De er jo bare glorifiserte karaoke-sangere. Sang- og musikkunst er FORMIDLING, en evne til å treffe rett i hjerterommet på menneskers følelser og tanker.
Nei, The Knife har den originale Heartbeats. Ellers får Gary Shearstons fabelaktige «I Get A Kick Out Of You»-cover alt for lite kjærlighet her, hør nå bare: http://www.youtube.com/watch?v=7yajwZgtMZU
http://www.youtube.com/watch?v=_TOVkiBE2r4
MYE bedre en the clash!!!!!!
Hæ, hva var bra med green day versjonen?
BTW dette er originalen: http://www.youtube.com/watch?v=nxmlcTVFvic
Liker Ørjan som synes det er for sterkt å snakke om å hate eller elske, men som mener idol-artistene burde skytes.
Jeg elsker gode covere gjennomført av flinke artister som jeg liker, og hater dårlige covere særlig når det er sanger jeg liker som covres. Easy peasy japanesy.
Egentlig synes jeg, for å være helt ærlig, at coverlåter er noe tull. Naturligvis vil det fra tid til annen dukke opp fantastiske tolkninger som Jeff Buckleys «Hallelujah»-versjon, men jeg mener at de musikerne som faktisk har noe å by på er de som er istand til å ha skrive musikk selv, og isåfall trenger de ikke å spille andres låter. Et band som Genesis gjorde i løpet av sin platekarriere fra 1969 til 1997 ikke en eneste coverlåt, og slikt synes jeg det står respekt av.
Noen ganger kan de være fantastiske, som denne – How To Dress Well covrer R. Kellys «I Wish» – http://vimeo.com/15315174
Coverlåter er skoi. Og når jeg tenker gjennom alle coverlåtene jeg liker, så finner jeg ingen rød tråd. Noen ganger handler det om å være på rett sted til rett tid.
Westlifes Mandy: Mer pompøs og glorete enn Manilow versjonen. Westlife er jo kjent for å gjøre andres suksess til sin egen, og de er heller ikke spesielt særegne som vokalister (med et hederlig unntak i divaen Mark Feehily). Det er tilfeldig at denne sangen var en gjenganger under en spesiell periode i mitt liv, og derfor får den en viss bruksverdi i ettertid. For noe med mer underholdningsverdi, oppsøk Westlifes krampaktige forsøk på «sexy» (det er ikke så enkelt som enkelte tror nemlig) via Pussycat Dolls eviggrønne Don’t Cha.
A-Has Crying In The Rain: Noen ganger har ikke en sang fått den stemmen den fortjener. På sitt beste/verste har Morten Harket en stemme som er merkelig følelsesløs, men som allikevel på en eller annen måte puster liv i en middels sang. Crying In The Rain høres derfor bedre ut med Morten kontra to litt kjedelige brødre.
Britneys Satisfaction: Noen ganger har en sang ikke fått den rette produksjonen. Og av og til er det også greit å rette på teksten slik at det skal føles relevant for den tenkte målgruppen. Stones er faktisk er et råkkeband jeg kan like, men det er ikke alltid de kan trumfe en Rodney Jerkins kjølig kommersielle hånd. Bra jobba, Mr Jerkins og frk Spears.
Man kan selvfølgelig se seg trøtt på den evinnelige resirkuleringen av eksempler innenfor dette faget. Det kan tenkes at det finnes andre eksempler på «bra» og «dårlige» kåver-låter enn f.eks. Celine og Anastacia som ble ristet hele natten lang og Johnny Cash som lider.
Jeg elsker coverlåter, fordi de enten tilfører noe som gjør sangen spesiell, eller at det gjør slik at et yngre publikum oppdager orginalen. I det siste har jeg hørt en del på Miles Fisher sin cover versjon av Talking heads sin This Must Be The Place, og må si at det er en veldig bra cover, en moderne versjon av orginalen.
http://www.youtube.com/watch?v=8guc4X8Vnlo&feature=related
Sånn som Hurt og Halleluja har jo nesten blitt Johnny Cash og Jeff Buckley sine låter, fordi de har gjort så fantastiske covere (selv om NIN sin orginal er bedre enn Cash sin, IMO), så Leonard Cohen og Trent Reznor havner litt i skyggen, som ikke er bra.
Om det får folk til å sjekke ut Leonard Cohen som artist så vil de forsåvidt finne mange andre godbiter der. «Hallelujah» er en av få låter som er bedre i coverversjon enn originalen, og artisten Cohen har andre øyeblikk som er bedre.
Skille mellom tribute og cover? Rufus Wainwright gjør en nydelig versjon av Leonard Cohens Chelsea Hotel no. 2. Den må man bare elske:)
Jeg både hater og elsker coverlåter avhengig av om de er katastrofale eller gode. Men i en sammenheng burde coverlåter tas i bruk langt oftere, på konsert. Særlig uetablerte artister som enn ikke har fått slått mellom mange egne låter, kan låne litt av andre. Kjør oss opp på noe kjent! Det trenger ikke være vanvittig originale tolkninger, det holder at originallåten ikke maltrakteres.
Dette er favoritten. C. Dion hyller AC/DC: http://www.youtube.com/watch?v=2rzTDfbbMXI
Det er helt spektakulært. Det burde vært orginalen.
Elsker Dinosaur Jr. sin versjon av Just Like Heaven. http://www.youtube.com/watch?v=FJLOr8S2d2E
Og Rage Against the Machine sin versjon av The Ghost of Tom Joad: http://www.youtube.com/watch?v=JTAZbgr2bcg
Siden bare gode coverversjoner er listet opp i artikkelen får jeg vel nesten balansere med en skikkelig dårlig en. Denne radbrekkingen av tidenes beste singel er skrekkeksemplet på hvor jævlige coverversjoner kan være:
http://www.youtube.com/watch?v=uZO69LpaSzw
Hvorfor ikke bruke covere for det det er verdt?
COPY ME
I dette prosjektet er ideen covre, join in! kanskje du kommer med på et album?
http://www.rsteviemoore.com/trib.html
[...] også: Elsker eller hater du coverlåter? Magnet sier det er litt tilfeldig hvilke coverlåter som kommer med på album. Foto: Ruben Gran, [...]
[...] Like Teen Spirit”.Britney Spears – “I Love Rock n’ Roll”: Les også: Elsker eller hater du coverlåter?Ingrid Olava har tatt en låt fra dem som av mange regnes som noe av det beste norsk rock har [...]