Ballettskolen fra helvete
Moshpiten kan være det vakreste stedet på jord. Vi har videoen som beviser det.
Du kan hate moshpiten når den hindrer deg i å nyte en god metalkonsert. Når dine nye sko har blitt trampet til søppel i løpet av 15 minutter og nesa di gjør litt vondt, og om du pirker i den finner du svart snørr i en uke. Men om du vet å sette pris på overenergisk performancekunst og fri dans er moshpiten et sted du aktivt bør oppsøke.
Når et veltrimmet band med tilhørere skaper øyeblikkene der hysteriske crescendoer vrenges over i pumpende headbangerpartier er det plutselig som om dansetrinnene er malt på den opprevne filten som egentlig skulle vært gulvet foran Amfiscenen. Moshingen er underlig og voldsom, tett opp mot grensene for hva som er menneskelig mulig. Tilsynelatende tilfeldige bevegelsesmønstre danner et flokete nett av kropper som ikke engang fem trailerlass med virtuose ballerinaer kan varte opp med.
På Hovefestivalen har vi fått øyeblikk som fikk miljøskadde musikkjournalister til å bable om Captain Beefhearts umulige konstruksjoner på sitt mesterverk ”Trout Mask Replika” fra 1969, Kurt Schwitters fjollete og vakre Merz-byggverk og Dag Solstads struktur uten en plan. Moshpiten har blitt menighetens mulighet til å hylle artisten ved å skape sitt eget kunstverk, gjerne vakrere og mer komplekst enn hva som foregår på scenen. Særlig når hemningene ble borte på veien ned den livsfarlige rullesteinsbakken som leder ned mot scenen.
”The circle pit” og ”the wall of death” er de viktigste av øvelsene som gjerne blir initiert av bandets vokalist. Når man står på en scene og beordrer noen hundre til fysisk hardkjør er det viktig å inneha den rette miksen av autoritet og kjærlighet til den forestående akten. Noe av det verste jeg ser er frontmenn som oppfører seg som spinninginstruktører under halve konserten, men det er unektelig et imponerende skue når mengden struktureres som av Moses foran Dødehavet, eller som en gigantisk vifte av kjøtt som virvler det ekle grå støvet helt opp til tretoppene over amfiet.
Det er vel egentlig bare en regel: Vold hører ikke hjemme i pit’en. Dersom du ikke er kjent med hvor grensen går mellom utagerende villskap og voldelig oppførsel bør du nok heller oppsøke et ekkelt diskotek. Blod og krigføring har sin plass i metalens tekster, ikke på dansegulvet. En vital unisexmoshpit krever omsorg og nestekjærlighet i fullt monn, ikke konkurranseinstinkt eller show-off-mentalitet
Nyt noen av Hoves magiske øyeblikk i videoen over, studer de underlige bildene under, og finn fram noen ekstra slitne joggesko neste gang du skal på festival.
Les mer:
Her kan du nyte en strålende artikkel om crowdsurfing og det misforståtte Oslopublikummet.
Her kan du se historiens dummeste dansetrend.
Og her kan du lese en mindre strålende bloggpost om dans.
Tags: hove, Hove2010, Moshpit, skjønnhet
[...] – Moshpiten kan være det vakreste stedet på jord, skriver Jacob Krogvold. [...]
Lett at jeg er den som avslutter hele denne filmen ^^
Jeg og, rett bak deg, i svart Cob tshirt!
Takk for en herlig fet artikkel! =)
Ville digget masse flere bilder, jeg vet dere har flere! Legg ut alle!:))
Alle de fantastiske festivalbildene til Kim, Tom og Rashid finner dere her: http://p3.no/foto/
Moshpittene år 2010 på Hove var bare dritt. Folk spente ben på andre på cirvlepiten, folk slo, folk sparka og bare lagde faenskap! Det var kanskje noen få gode moshere, men så kom faen disse sosse fucksa som ikke visste hva moshing var bare gikk løs på hverandre som høns! ble bare kvalm!
Enig med deg, folka bare dyttet og køla og det ødelegger for oss som faktisk kan det.
@Moshking & Marty. Trist. Kom gjerne med noen tips, litt skikk og bruk i piten, til folk og sosse fucks. Inspirer oss. Witness the Pitness.
Under Atreyu var det fem rasshøl i bar overkropp som sto på den ene siden av pitten og spente bein og dytta folk i bakken med en gang de kom til «deres del». Hvis ingen kom bort pekte de ut en, så gikk to stykker på han i full force og dro han i bakken og satt seg oppå han. Når folk prøvde å snakke til de klikka de helt og prøvde å starte slosskamp, og hvis noen hoppa inn i en av de i pitten gikk alle sammen på den ene. Æsj. Vi fikk sendt vaktene på de, for vi var ikke mange nok eller store nok som ville gjøre noe med det. Vanlig i en moshpit er å ha det fett til musikken, hopp inn i folk, dytt folk, få ut litt aggresjon – ikke slå, ikke spark, ikke dytt folk i bakken, ikke flail rundt med armer og bein, ikke ta full løpefart utenfra og løp en person over ende for så å løpe ut igjen. Hjelp folk hvis de faller, ikke gå inn i pitten bare for å starte slosskamp, ikke bli sur hvis du får deg en trøkk. Uhell skjer, jeg har blitt nikka ned utallige ganger ved uhell, blitt hjulpet opp igjen og fortsatt moshingen.
tl;dr ikke vær et rasshøl, ha det fett.
[...] 2010 så vi ekstra mye utagering fra både artister og fans på konsert (se beviset på at moshpiten kan være det vakreste stedet på jord). Kristin Winsents mener artistene må gi alt for å sørge for at publikum får valuta for [...]
[...] Les mer: Ballettskolen fra helvete [...]
[...] Les også: Ballettskolen fra helvete [...]