Tidlig i sommer gjorde Erlend Øye seg til narr for å promotere Trænafestivalen. Han ønsket ikke å opptre foran det blaserte publikummet på Øya. 
Det er kanskje det dummeste jeg har hørt siden Simple Minds ble booket som erstattere for Neil Young på Norwegian Wood i 1997, men la oss likevel inrømme at han har et poeng.

En grei beskrivelse av øyapublikumet kan være denne: Alle som noensinne har vært på Café Mono. Vi holder til i hovedstaden, vi har sett alt. Alle band har vært her, og i midtrabbatten på vei mot festivalen sitter det mennesker og stikker nåler i hverandre. Dette preger oss Erlend! Men om du synger fint så hører vi etter. Det vil si de av oss som ikke prater akkurat nå. Og vi er dritglad om du kommer, eller dritglade for at du lar være. Glød! Det har vi. Det ulmer inne i oss.

Oslopublikummet var på sitt aller værste på nittitallet. Da kunne Bigbang spille en splitter ny sang, «Wild Bird», og publikums reaksjon var: Ooh, Rickenbacker..*
Det var sjukt harde tider for Osloband. Men tider som heldigvis er over. Nå kan vi til og med juble for band som kommer fra Bergen.

Monotonix på Odden (Foto: Bjørnar Håland)

Israelske Monotonix opptreden på Odden oppsummerer  øyapublikummets holdning godt: Vi vil helst slippe å gjennomføre tåpelige allsangforsøk, men vi bærer gjerne en nesten naken, Frode Rønli**-aktig vokalist i en time. Og trommene skal også opp. Alt skal opp! Man kan gjøre utrolige ting til tung bluesbasert rock bare man er skikkelig mange.

Ved Øyas største scener henger det digre skilt: NO CROWDSURFING! Og for de språksvake finnes det en illustrasjon som etterlater liten tvil om at god gammeldags stagediving er fy-fy. Er det dermed dobbeltmoralsk av festivalen å invitere et band som baserer hele sin forestilling på surfing? Nei, dette takler vi fint. Vi passer på at ingen kveles av mikrofonledninger og støtter hverandre i ektefølt omsorg.

The Bronx på Øya (Foto: Erik Moholdt)

There is no warning I’m not ignoring...***

 The Bronx kom til Sjøsiden, med den blandingen av jetlag og bakfyll som bare amerikanere behersker. Bandet lød nok noe skralere enn på en vanlig arbeidsdag, men skapte likevel en minneverdig fest, ikke minst gjennom vokalist Matt Caughthrans møte med publikum. En majestetisk feiring av et av klodens flotteste band, og de kunne ikke gjort det uten oss. Menneskehetens aller edleste kunstneriske uttrykk**** er skapt gjennom aggresjon, men avler den reneste kjærlighet.

 Vis meg lik mengde hysterisk aktivitet uten musikk, og jeg skal vise deg veldig mange benbrudd.

Fotnoter:
* Rickenbacker er en type gitar som Øystein Greni har.
** Frode Rønli -sanger i Stavangerensemblet 1974-1985
*** Fra «History’s Stranglers» av The Bronx
**** Punkrock

Overhørt bak scenen: "We gotta do something more…Let's write CHURCH on it." (Foto: Erik Moholdt)

P.S. Det finnes mange gode måter å fri til publikum på. En helt spesiell honnør går til Municipal Waste, som satt backstage og bygget en kirke av papp, slik at de kunne brenne den på scenen under sin supre konsert! Smigrende!

P.P.S. Kjære Øyapublikummer. På jobben/skolen på mandag vil du bli spurt om det var en bra festival. Da kan du enten svare «Joda», eller «MENTAL!!! Jeg gikk fullstendig bananas!!». Men du må bestemme deg nå.

Tags: BigBang, crowdsurfing, erlend øye, Festival, Monotonix, Mosh, municipal waste, Oslopublikummet, Rumpeflashing, Stavangerensemblet, The Bronx, træna, øya, øyafestivalen, Øyapublikummet