Året nærmer seg slutten, og det er på tide å gjøre opp status. Hvilke skiver står igjen i mylderet av utgivelser? Hvilke konserter gjorde størst inntrykk? Hvilke låter har preget året og hvilke øyeblikk har definert musikkåret 2011?

Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2011.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert til og med søndag 31.januar. I dag: anmelder Andreas Øverland.

Årets Album

Det er vel ikke så mye å si om Frank Ocean som ikke er sagt allerede, og jeg stiller meg bak mesteparten. Jeg velger meg derfor noe annet, merker jeg. Og valget faller uten særlig betenkningstid på Terius Nash og hans 1977.

Det har seg nemlig slik at fantastiske låter er og blir fantasiske låter. Og (som alltid når The-Dream er involvert) er det minst par av dem her. Magiske “Wedding Crasher” balanserer genialt på linja mellom patetisk selvmedlidenhet og hjerteskjærende kjærlighetssorg og står igjen som ett av de sterkeste og mest menneskelige kuttene 33-åringen noensinne har gjort.  I kjøkkenbenk-poetiske “Long Gone” leverer han et strålende refreng og tittelsporet viet Nash’ avdøde mor (som ytterst elegant parafraserer Jay-Zs “Song Cry”) er ikke bare rørende velskrevet og imponerende sårbar , den er også den type låt man spiller sju-åtte ganger på rad.

Et par av sporene er så sterke at det er nesten så man håper han aldri skal bli lykkelig igjen. Når det er sagt -  absurditetene er fortsatt rett rundt hjørnet (uten at det på noe tidspunkt går på troverdigheten løs, snarere tvert imot)  Som han mener i forholdstristessen “Used To Be” : You used to be anti-internet/now you constantly bloggin’ and shit”. Og skulle det ikke komme enda en The-Dream skive før nyttår?

Årets Låter:

2012 kan strengt tatt best oppsummeres med en rekke låter av forholdsvis lik karakter, i alle fall for oss glad i slik amerikansk urban musikk (som det kalles i disse dager).  Vi snakker året da unge, emosjonelle menn som på mørkt produsert vis blander sex, drugs og altfor mye penger med selvmdelidenhet og ektefølt kjærlighet tok opp mesteparten av plassen på iPod’en. PBRnB? Joda. Sikkert. Kall det hva du vil. Fakta er uansett at 2012-kullets unge, urbane artister er langt mer interessante enn tilsvarende kull foregående år. Og rekka av drøye gratisutgivelser på nett og knallsterke kutt herfra er lengre enn noen kunne håpe på.

Frank Ocean – Novocane

Det går ikke an å komme utenom Ocean når 2011 skal oppsummeres. For meg er og blir det sterkeste kuttet Novocane, uansett hva radioen din måtte mene.
Frank Ocean – Novacane

The Weeknd – The Morning

The Weeknd beit over litt for mye i året som gikk. En fantastisk introduksjon gjennom House of balloons, men tre fullengdere på under ett år ble i overkant. Setter man sammen de beste kuttene fra de tre utgivelsene sitter man dog igjen med et monster av en skive. Og selv da stikker The Morning seg ut.

The Weeknd – The Morning

Tyler, The Creator – Bitch Suck Dick

OFWGKTA var men-of-the-moment fra februar til september eller der omkring, med rette. Mye av hypen var dog basert på Tyler, The Creator og hans ekstremt hypa Goblin . En skive som i ettertidens lys kanskje ikke er den klassikeren mange kanskje håpet på, selvom den har sine øyeblikk. Yonkers er skamfet, men Waka Flocka Flame-hyllesten Bitch Suck Dick er fortsatt morsomst. Og teitest.

Tyler, The Creator – Bitch Suck Dick (Featuring Jasper Dolphin & Taco)

Terius Nash – Wedding Crasher

Mumlet det over og spør  igjen – hvorfor er ikke The-Dream større?

Terus Nash – Wedding Crasher

Drake – Crew Love

Drake overrasket meg mildt med Take Care. Ikke bare har han vokst en snau halvmeter som låtskriver og artist, han gav faktisk ut et helstøpt album med en viss fallhøyde, uten de åpenbare singelfrieriene en kunne rege med. Desto morsommere når det faktisk funker steinbra. Kunne plukka en fire-fem spor, men Crew Love er en stayer i mine ører.

Drake feat The Weeknd – Crew Love

Nå slapp det jo litt annet i år også enn dvelende unge menn med kjærlighetssorg og tjukt sjekkhefte.

A$AP Rocky – Peso
Godeste A$AP Rocky var et av årets mest ettertrakta navn, med ett. Ryktene løper om en deal med Sony verdt idiotiske tre millioner dollar. Moro for harlemgutten og ASAP-crewet, og sansynligvis et utlsag av desperasjon og dårlig dømmekraft hos en eller annen A&R hos Sony. Når det er sagt. Et knippe ganske så ålreite låter har da Rocky sluppet. For eksempel denna.

Asap Rocky – Peso

Big K.R.I.T – Money on the floor

Et av de foregående års mest oversette navn, Big K.R.I.T. 2011 ble et lite kommersielt gjennombrudd, så får vi se om han klarer å banke ut låter som Money on the floor, framfor å lene seg på den litt kjedelige, safe sounden han tidvis har basert sine egne låter på.

Money On The Floor f. 8Ball, MJG & 2 Chainz

Meek Mill feat Rick Ross – Imma Boss
Rick Ross er alltid en kilde til kostelig moro, o g Maybach Music-samleren Selfmade var en av årets hyggeligsere overraskelser . Her glimter Miamibamsen til med «A boss is one who guarantee we gone eat/ fuck a blog dawg cause one day we gone meet.» Så får vi se om tjukken overlever 2012 etter et 2011 prega av…øøh..turbulens.

Meek Mill – I’m A Boss (Feat. Rick Ross)

Alley Boy – Pocket full of money

Litt usikker på når denna slapp, så mulig det er en 2010-låt, men dog. Fortsatt pumpa knallhardt i 2011. Jeg klarer ikke helt å mislike verken Alley Boy eller crewet hans , litt fordi han er så utrolig tett, litt fordi kompisen hans Cocaine Judo heter nettopp Cocaine Judo. Men også fordi de har sluppet et par ordentlig fine låter. Som denne her.

Alley Boy – Pocket Full Of Money [Prod. By Streetrunner]

Årets konsert

Tett mellom høydepunktene i 2011, gitt. Sufjan Stevens på folketeateret var fantastisk og Ellen Ramstad endte med å twitter-coine det særdeles presise begrepet ”indieballett”. Yelawolf overbeviste og vel så det i bakgården til Dattera til Hagen et par måneder senere, Odd Future Wolf Gang Kill Em All ble neppe mindre hypa etter Hove-konserten og Janelle Monae på Øya var nær magisk.

Men la oss være ærlige. Årets definitive konsertopplevelse er og blir Kanyes hysteriske Øya-konsert. Et eller annet sted i krysningspunktet mellom idiotisk vulgært, fascinerende livsfjernt, hårreisende pompøst og hjerteskjærende ærlig leverer West en opplevelse jeg knapt kan huske å ha sett maken til. Med nok hoderystende grandiositet til å blåse de siste ti OL-seremoniene av banen var det like umulig å ta øynene fra galskapen som det var å ikke elske alt sammen. Sorry Asbjørn, her er du bare tverr.

Årets OMG/WTF/LOL

Rent bortsett fra hurtigruten – minutt for minutt? Vel. Kanskje da praten begynte å gå om Anja Elene Viken på et nach i Bergen og man endte med  denne låta på repeat i to timer. Fremtida ser lys ut i Bergen også, gitt.  På andre enden av skalaen -

ludacris-shake-n-fries-video-feat-gucci-mane

Tags: Alley Boy, Anja Elene Viken, asap rocky, Big K.R.I.T., Drake, Frank Ocean, Kanye West, Meek Mill, odd future, OFWGKTA, Rick Ross, Sufjan Stevens, terius nash, Tyler The Creator, Weeknd, yelawolf