Platesamlere har det til felles at de alltid leter etter «the holy grail» – den ene platen de aldri vil finne. Tro det eller ei, men jeg fant min på messen under SXSW.
For noen er det «The Butcher Cover» med The Beatles, for andre er det den originale «Black Album» til Prince. For meg er det den første utgivelsen til Redbone – et band bestående av indianere som huskes for «The Witch Queen Of New Orleans». I nesten 40 år har jeg vært på jakt etter gruppens doble debutalbum fra 1970. På hver eneste messe i inn- og utland, i hver eneste bruktsjappe, til og med gjennom et intervju i Firdaposten har jeg søkt etter denne platen. Uten å finne den.
Så jeg har ikke de største forhåpninger når jeg tasser inn på messen i tredje etasje på Austin Convention Center. Et førtitalls selgere står linet opp, klare til å by frem sine mer eller mindre sjeldne vinylfrukter. Jeg blar meg gjennom bunkene, jobber meg sakte men sikkert gjennom lokalet, og finner en og annen godbit. Ry Cooder. Steve Miller Band. Delaney & Bonnie. Til og med den første til Family. Men ingen Redbone. Selvfølgelig ikke.
En gammel hippie med blank isse og et halvt ZZ Top-skjegg under nesen er en av de siste selgerne før exit-skiltet. Han har bare en enkel kasse med vinyl, ellers er det t-skjorter han selger. Jeg er kommet nesten til enden i den støvete kassen når jeg ser den. Nei. Nei! Det kan ikke være sant! Det er den første til Redbone! Og den er forseglet!! Dette kan ikke være mulig. Platen ble jo utgitt i 1970 og har aldri siden vært gjenutgitt. Det må være noe galt her!
«I bought that when it came out, but never opened it,» sier hippie-engelen gjennom skjegget. Smilet hans avdekker en overraskende sunn tanngard. Dette er en hippie som har tatt vare på både kropp og sjel og jordisk gods. Han skal ha 20 dollar for funnet mitt. 20 dollar! Det er jo gitt bort! Jeg hadde vært villig til å betale det tidoble for det jeg nå står med i hendene – mitt «holy grail» i vinyljungelen. Men jeg får det altså for mindre enn 150 kroner.
«Bless you!» sier jeg til budbringeren fra vinylhimmelen. For et stakket sekund blir jeg religiøs og lurer på om Jesus er i lokalet. Det er like før jeg kysser hippiefar på issen, men jeg klarer akkurat såvidt å beherske meg. På vei ut av lokalet begynner jeg å tenke ut en seremoni for albumets jomfrutur på platespilleren. Det som jeg i hvert fall skal sørge for, er at jeg skal være helt alene i rommet når forseglingen sprettes og stiften settes på spor 1 side 1.