Den 19. januar hadde Dagens Næringsliv en riktig morsom artikkel under tittelen «Hevneverk». Den handlet om forfattere, og noen andre kunstnere, som hevner seg på kritikere. Etter en dårlig anmeldelse, eller flere. Den artikkelen og et referat fra et Kritikerlagsmøte om habilitet blant kritikere utløste følgende tankerekke, i form av Kulturhusets mandagskommentar.
Håpefullt kritikkmord
Artikkelens første eksempel var hentet fra Nicolai Houms roman «De håpefulle» som kom i fjor. Der kjøper en av hovedpersonene, forfatteren Joakim, pistol med tanke på ekspedisjon av morgenbladkritikeren Bernhard M. Lien. At det dreide seg om en lett kamuflert inkarnasjon av virkelighetens og Morgenbladets bokanmelder Berhard Ellefsen, var Ellefsen selv raskt ute med å bekrefte. Rimeligvis; på twitter. Karakteristikkene av den litterære Ellefsen-versjonen var utvilsomt både krasse og egnet som fornærmelser.
Spirrevipp fikk bank
Og, som vi også har snakket en del om her i P2, Erlend Loes roman «Vareopptelling» – også den fra i fjor – går opp mange av de samme hevngjerrige stiene. En eldre kvinnelig lyriker får den nyeste samlingen sin hardt kvestet av en ung, mannlig spirrevipp i studentavisa Universitas. Her blir det ikke med tanken: Hun tar ettertrykkelig og svært voldelig hevn.
Mye snakk, mindre diskusjon
Det ble veldig mye snakk og skriving om Erlend Loes vri, men sant å si stusset jeg på at diskusjonen av mulige realiteter bak denne historien aldri kom riktig i gang. Kanskje skyldtes det at romanen ikke var eller virket alvorlig nok, eller kanskje hadde det noe å gjøre med at det stort sett var kritikere som diskuterte – og oftest fant kritikken av eget kollegium lite treffende.
Mislykkede forfattere
Det er ikke til å komme forbi at mange forfattere har hatt mye å utsette på sine anmeldere. Den første gangen jeg leste at litteraturkritikere først og fremst er mislykkede forfattere, tror jeg var i danske Hans Scherfigs roman om andre verdenskrig, «Frydenholm», som var et slags dannelsespensum for mange i min generasjon, radikal og krass som den var i innhold – og til dels morsom. Om jeg husker riktig.
Alvor
Jeg var imidlertid aldri i tvil om alvoret bak utsagnet da en forfatter for sju-åtte år siden sa til meg, over en kaffekopp, at «jammen har dere mage også, som sitter der oppe i NRK og mener dere kan avgjøre hva som er godt og hva som er dårlig». Jeg må innrømme at jeg har tenkt en hel del på det utsagnet, og det er vanskelig, synes jeg, å komme forbi at han hadde et poeng.
Kritikkens berettigelse
I siste instans, eller kanskje det er nest siste, handler dette om kritikkens berettigelse. Rett og slett hva vi skal med den. Trenger vi overhodet litteraturkritikere – og så nå da, som gud og hvermann kan blogge, twitre og laike i vei om hva de leser og ikke leser. Noe tyder altså på at meningene der ute er mer delte enn vi gjerne vil tro.
Ser vi det fra kritikerkorpsets innside, og hvor skulle jeg ellers se det fra, er synet på egen funksjon og oppgave i verden heller ikke entydig. Særlig knyttettil spørsmål om kritikerens uavhengighet, nøytralitet – og habilitet.
Selv om noen kritikere vil reservere seg mot også å bli kalt journalister, så er det jo slik at vi jobber i ulike media, alle som én – fra dedikerte tidsskrifter via avisene til radio og tv – også nettet, da. Og der – i de miljøene – er det ingen tvil om hvilken vei utviklingen går: Forventningene øker stadig om at de bøkene skal tas først som allerede er kjent, har fått god omtale, har en fet kjendisblurb eller to på omslaget, er blitt eller antas å bli såkalte snakkiser (ved alle eventuelle guder, som jeg hater det ordet). Irritasjonen over kritikere eller grupper av kritikere som insisterer på forsøksvis selvstendige vurderinger mens de svømmer rundt i flommen av nye bøker, er økende. Forskjellene er betydelige, men i varierende grad er dette gjenkjennelige virkelighetsbilder – også her i NRK. I iveren etter å være med og være trendy nok, er det fristende å ty til andre kilder enn egne kritikere.
Habilitet?
Samtidig diskuterer NOEN kritikere, hvilke kriterier som bør gjelde for kritikeres habilitet. Det har, for eksempel, lenge vært en selvfølge at vi ikke anmelder bøker skrevet av folk vi kjenner og aller minst våre venner eller kolleger. I november i fjor arrangerte Norsk kritikerlag et møte om normer for habilitet. Jeg var ikke der, men det finnes et referat på lagets nettsider, der det blant annet står at morgenbladkritiker og medlem av Vagant-redaksjonen: «Sigurd Tenningen», og nå siterer jeg fra referatet, «påpekte at en kritiker som kjenner til et verks tilblivelse, i enkelte tilfeller kan stå sterkere til å vurdere det enn en som holder seg på klinisk avstand. Han viste til tidligere tiders kritikere som Carl Nærup og Sigurd Hoel, litterater som gjerne jobbet både som konsulent/redaktør og kritiker – til og med av samme bok. Hvorvidt dette er problematisk, kommer an på hvordan man definerer kritikken: I hvilken grad forstår man den som nøytral forbrukerveiledning? Dersom kritikk snarere forstås som et intellektuelt arbeid og offentlig resonnement, blir personlige bindinger mindre viktige».
Hevede øyenbryn
Unektelig et interessant synspunkt, men også temmelig problematisk. Det har fått støtte fra for eksempel Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Klassekampen. Hvilket i mine øyne er mildt overraskende. Det er svært vanskelig å se for seg hvordan en slags troverdighet skal kunne opprettholdes i omtalen av bøker der man kjenner forfatteren personlig og hennes/hans prosess inngående.
Samtidig er det viktig å holde fast ved at kritikken ikke er, eller bør være, forbrukerveiledning – og motvirke at forventningene om lesere, leserrespons på nett og generering av store antall klikk holdes i sjakk. Dersom en forståelse av kritikken som «et intellektuelt arbeid og offentlig resonnement» skulle førre til at kravet om avstand mellom kritker og forfatter ble ennå mindre enn i dag, vil jeg nok undres på om ikke kritikerkorpsets selvbilde nå er stort nok – og i ferd med å distansere fra virkelighetens verden – der litteratur og bøker også er en vare. Om vi liker det eller ei.
