Det er mamma denne gang

Cecilie Enger skriver om sin egen mor.

Glem fedre og sønner, dette er mødrenes høst! Tendensen har vært tydelig i mange år. Selvbiografi og familiealbum overbefolker norsk skjønnlitteratur. I år skriver norske forfattere om mor.

Det er så mange myter spunnet rundt fedre og sønner. Far og sønn-tematikken har vært tydelig tilstede i litteraturen siden det første daggry – i alle fall siden Homer skrev om Telemakos som ventet i år etter år på sin far Odyssevs. Bibelen ga oss Abraham og Isak, lignelsen om den bortkomne sønn – og Sønnen og Faderen er jo også et radarpar.

Forfattere har opp gjennom århundrene skrevet om den ideelle far, den autoritære far, og nå sist om sin egen far.

Litterært er temaet velegnet for å skrive om løsrivelse, om identitet, om å finne sin egen vei.

Inn med mor

«Jennys mamma», «Førstemamma på mars», «Mors gaver», «Mysteriet mamma». Mor er tilstede i litteraturen som aldri før. I barnebøkene er hun borte. Det skal jeg komme tilbake til.

I eventyr og folketradisjon er det gjerne den onde stemor som får gjennomgå. Askepott, Snehvit, Hans og Grete, alle er de ofre for grusomme stemødre. Men se om ikke mor selv ble ond i feminismens kjølvann:

I romanen «Plutselig høre noen åpne en dør» fra 2000 skriver Trude Marstein om en ung mor, student, som bor sammen med datteren Sara. Sara er fire år og langt fra stor nok til å forstå morens stadige selvanalysering:

«Jeg leser tung teori og tåler ikke så mange forstyrrelser, men Sara fortsetter å mase, jo, jeg vil ha is, sier hun. Jeg strekker ut hånda med boka og slår henne i hodet med den, ikke hardt, men hardere enn jeg hadde tenkt, og uansett ikke som en humoristisk gest. Hun legger hånda på hodet, etter noen sekunder kommer en lav pipelyd. Jeg ignorerer henne, men pipelyden tiltar. Det er ikke en sånn sytete unge jeg vil ha, sier jeg, tenker at det er mer streit og renslig å få vite hvordan moren din vil ha deg, hvordan hun vil forme deg, i klartekst, enn å få det indoktrinert på mer subtile måter. » (s.10)

Men det er nettopp de uforutsigbare måtene moren reagerer overfor datteren på. Svært ubehagelig blir det, i Trude Marsteins bok, og veldig, veldig skummelt. Rundt overgangen til det nye årtusenet var det flere som skrev om mødre som var langt mer opptatt av å realisere seg selv, enn å ta vare på sitt eget barn.

Det blir fatalt når Hanne Ørstavik (i «Kjærlighet», 1997) lar sin slitne alenemor Vibeke, som er kulturkonsulent i kommunen, glemme både sønnen Jons bursdag og selve sønnen også. I morgen blir han ni år, i kveld fryser han ihjel på trappen:

«Døra hjemme er låst. Jon er andpusten, under skjerfet i halsen er han klam. Han kjenner i lommene etter nøkkelen, han pleier å ha den foran i bukselommen, mot låret. Den er ikke der. Den er ikke i noen av de andre lommene heller. Han vil ikke vekke Vibeke. Han tenker at hun må ha låst døra da hun gikk og la seg, kanskje hun var lei av å vente, hun som har bakt kake og alt. Han kjenner etter i lommene en gang til. Så ringer han på. Han hører klokka inne i huset, en lang, jevn dur. Han ser for seg Vibekes ansikt, uten sminke, den lyseblå morgenkåpa, de tynne leggene. Hun kommer bare til å se på ham med det triste blikket. Kanskje hun ikke vil åpne, tenker han, kanskje han må være ute til i morgen nå som han kommer så seint. Han hadde ikke villet vekke henne, skal han si, men han kan jo ikke finne nøkkelen.» (s105)

Mangfoldige mødre

Det er ikke den onde eller selvopptatte mor som dominerer i årets bøker. En av dem slekter forresten kanskje litt på Ørstavik og Marsteins morsfigurer. Mette Werner har skrevet om «Jennys mamma», en roman der vi møter Jenny på 1980-tallet, og Jennys mamma på 1950-tallet. Jennys mamma drikker i smug. Utad holder hun husmorfasaden, hjemmet er plettfritt og ungen nyvasket og hel i tøyet. Men gjennom Jennys gråtetokter og psykologbesøk på 80-tallet får vi hint om en mor som brukte datteren for å tilfredsstille sitt eget seksuelle begjær – og kanskje ensomhet og frustrasjon – når mannen var til sjøs.

LES OGSÅ: Den verste mor som tenkes kan.

«Jennys mamma» er en roman, og det er ingen uttalte hentydninger til noe selvbiografisk her.

Selvbiografisk er det til gjengjeld i Cecilie Engers roman «Mors gaver». Enger forteller sin egen families historie, utifra en liste over julegaver som moren sirlig har tegnet ned gjennom 40 år. Listen finner hun når søsknene rydder huset for salg i det moren, som er blitt dement, er kommet på aldershjem.

Med en lett penn – og mye omtanke – løfter Cecilie Enger frem et liv som nærmer seg slutten. Morens engasjement blir sentralt, arbeidet hun har lagt i gavene som skulle glede andre, hvert år. Men også gnissninger mellom mor og datter, irritasjonen som så gjenkjennelig kan oppstå mellom to som er så tett biologisk knyttet til hverandre, får plass:

«Alt man aldri snakket om. Da Alzheimer blandet seg inn, ble fortvilelsen hennes naken, hun snakket desperat for å holde den skremmende og konstant bevegelige verden på plass. Og hun skrev og skrev, lapper, brev, lister, klokkeslett. setningene ble kortere, sammenhengene løste seg opp, hun hoppet over vesentlige episoder, alt ble avbrutt og meningen ble borte. Fortellingene hadde fylt hennes liv. Når hun leste en bok hun ikke ønsket å bli ferdig med, sa hun: jeg vil bare være i denne boka. Når hun hadde sett et teaterstykke, ville hun snakke om det etterpå, enda lenger enn det hadde pågått, og da uten pause. Og tusen ganger siterte hun et dikt eller en strofe som lød sånn: «Jeg vil at min mamma skal være. Og jeg skal være. Alltid.»» (s. 254)

Selv om hun skriver dokumentarisk, og ikke fiksjon, bruker Trude Lorentzen noe av den samme måten som Enger når hun skriver om sin egen mor som tok livet sitt da Trude var 15 år. Gjennom å sortere gamle gjenstander som har tilhørt moren, gjennom sykehus-journalen og hennes egen skrivebok med tanker fra dagene etterpå, graver hun henne frem som et helt menneske og prøver å forstå hvem hun var og hvordan depresjonen kunne tynge henne ned.

Sorg

I overraskende mange barnebøker, og da særlig bildebøker for de yngste, er mor fraværende.

Anna bruker leken til å komme seg gjennom sorgen.

I «Annas himmel» beskriver Stian Hole en dag i Annas liv. Hun og Pappa er på vei til kirken. Vi forstår at det er dagen da mor skal begraves. Men Anna vil ikke inn i sorgen og det beklemmende, dystre ritualet. Hun får Pappa med seg på lek, og gjennom leken, der de ser himmelen opp ned, morens kjoler på en kleshenger, en løvetann, fisk og planeter, kan de leve videre med vissheten om at moren har vært der, og hun er ikke borte, selv om hun nå ikke lenger er i live. Fantasien kan gjøre sorgen utholdelig.

«Førstemamma på Mars» er en annen bildebok som er kommet nå i høst. Jeg-fortelleren er en jente på fem-seks år. Faren er sorgtung og tafatt, moren er kommet på sykehus. Nei! roper jentungen, hun vil at mamma skal være den supre og sterke mamma’n hun alltid har vært. Hun reagerer med sinne og finner seg ikke i at moren er borte. Etterhvert forsones far og datter, de besøker mamma på sykehuset, og kan til og med leke med sykehussengen – heve den høyt opp i luften så mämma kanskje kan bli den første mamma’n på mars. Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby har laget en bok som henvender seg både til den voksne som leser, og til barnet som det leses for.

Hva slags bøker er dette?

Er det bøker til trøst? For forfatteren selv, eller oss som leser? Cecilie Enger viser oss en kvinne som nå er blitt en annen, hun gir sin takknemlige hyllest til et menneske som har gått og glødet på jorden. Trude Lorentzen fant kanskje et svar på «Myseteriet mamma», hun har i alle fall åpnet et mulig felles rom for andre som har stengt noe vondt ute.

Det er nok tilfeldig at så mange skriver om mor akkurat i år. Helene Uri er blant flere forfattere som gjør det samme i sine selvbiografiske romaner. Men om vi leser disse ulike beretningene, hva skjer da? Jeg tenker at de utvider stereotypien av en mor. En mor er ikke en mor er ikke en mor. Hun kan være virkelig eller oppdiktet, frisk eller syk, enkel eller krevende. Mor er så mange ting; men hun er alltid betydningsfull.

Uten å trekke noen rigid analyse, for litteraturen er større og rikere enn som så:

Det jeg leser ut av disse fortellingene er at, i motsetning til løsrivelsen, som ofte er tilstede i litteraturen om far og sønn, så finner vi et ønske om tilknytning, om forsoning – og om viljen til å forstå et annet menneske.

En pris verdig

Alice Munro - Endelig tildelt Nobelprisen i litteratur! Foto: Peter Morrison / AP

Og i det jeg pusler med disse betraktningene, utropes en liten, gammel dame i Canada til årets nobelprisvinner i litteratur. Det er en forfatter som kanskje oftere enn noen har tematisert det å være mor, og det å være datter. Nå hevder hun at hun har skrevet sin siste novelle. I samlingen «Bare livet», som kom på norsk i høst, avslutter hun med noen refleksjoner fra sitt eget liv. Det aller siste avsnittet 82 år gamle Alice Munro kanskje noengang skriver, lyder slik:

«Jeg dro ikke hjem da mors sykdom tok overhånd og heller ikke til begravelsen. Jeg hadde to små barn og ingen i Vancouver kunne passe dem. Vi kunne vanskelig ha tatt oss råd til reisen, og mannen min hadde ingen sans for konvensjoner, men hvorfor legge skylden på ham? Jeg hadde det på samme måten. Vi sier om enkelte ting at de ikke kan tilgis, eller at vi aldri vil tilgi oss selv. Men det gjør vi – vi gjør det igjen og igjen. » (s 329)

Hvilken bok synes du beskriver MOR best?