Hvordan gjør du språket ditt personlig?
– Det passer jo å rope «Goodtimes!» når man er fornøyd! Og når det er minst dobbelt så bra, blir det «Awesome times!!!». Ronny Brede Aase, programleder i P3morgen har definitivt et signaturspråk.
Vi vil gjerne ha dine eksempler på hvordan du gjør språket til ditt eget.
* Blander du det med engelsk eller andre språk?
* Hvilke ord bruker du mest?
* Blander du dialekter?
* Snakker du forskjellig hjemme og ute? Hva irriterer moren, broren eller kjæresten din seg over?
* Har du et ord som er «mest deg»?
Skriv gjerne noe om hvorfor du snakker som du gjør i kommentarfeltet under.
De neste ukene kommer Kulturhuset på P2 til å sende serien «Hvorfor snakker du sånn?» Reporter Martin Jahr intervjuer folk om deres personlige språk. Ronny Brede Aase har et personlig oppheng på et uttrykk som har utviklet seg til en av P3s tydeligste merkevarer, han forteller om sitt signaturspråk og hvordan han bruker språk blant venner og på jobb.
– Jeg bruker for eksempel uttrykket «morgenkvisten». Det blir jo litt ekkelt når lyttere sender inn spørsmål som «Vis oss et bilde av morgenkvisten din!» Men da må jeg iallefall si det!
– Jeg ble en gang kjent for å være nordlendingen som leste dikt og sånn har det blitt, forteller Inger Johanne Sæterbakk om den gangen hun leste sitt eget dikt «Nå er våren kommet!» for hele skolen og fikk alle til å le. Inger Johanne er leder i Språkåret 2013. Hun forteller at det er hennes identitet å snakke nordlending, selv om hun bodde i Trøndelag mesteparten av oppveksten.
– Vi flytta fra Bodø til Trøndelag og jeg øvde på trøndersk i smug, men det hørtes bare rart ut. Så jeg fortsatte å snakke nordnorsk, og etter diktopplesingen på skolen ble det mye på trass.
Hva er spesielt med ditt personlige språk?
Kulturhuset kommer til å kikke etter innspill fra deg når de sender serien «Hvorfor snakker du sånn?» i vår. Skriv gjerne noe om hvorfor du snakker som du gjør i kommentarfeltet under.
Må jo skifte språket etter hvem jeg prater med.. kjedelig å prate med de man ikke har noe til felles med, da blir det fort temmelig lite å si; hvordan går det? kaldt idag ja!
Så artig tema!
Min «dialekt», om det kan kalles det, er som en skikkelig godtepose. Godt og blandet!
Jeg snakker østlending ute blandt folk, bruker vell og merke tjukk l og -a endelser. Venner trekker litt på smilebåndet fordi jeg sier «volljiballj» og «ælg». Vanligvis er det vel elg eller ælj som er riktig.
Hjemme har jeg foreldre fra Bodø og Brønnøysund, i tilegg til at jeg er påvirket av Tromsødialekt takket være en ekstante. Så jeg har tonefall som en østlending, blandet med tromsøværing, bodøværing og brønnøyværing.
Er i tillegg kjent i vennegjengen for å gestikulere og lage lydeffekter, ubevisst vel og merke, men det skaper i allefall god stemning! 🙂
1) Begynn å si «anti» om motsetninger. F.eks. hvis du har glemt å fylle bensin, si at bilen er antifull, eventuelt at den er stappfull av antibensin.
2) Bruk ordet «VM» for å overdrive, og bland dette med punkt 1. Hvis du f.eks. har kjørt bilen helt tom for bensin, er du finalist i VM i antibensin.
3) Bland så lange utdrag av sangtekster (på norsk, eller oversatt til norsk) som mulig inn i språket, bland med punkt 1 og 2. F.eks. «Alt jeg ville var å delta i VM i å anti-finne fram i byen, anti-der, anti-der, anti-der.»
Vil si at jeg snakker en slags sosiolekt, men ikke en som kjennetegner miljøet rundt meg, snarere min egen. Dette pga en omflakkende tilværelse i oppveksten, hvor jeg prata alt fra kav finnmarking via nærmest reint bokmål til tjukkeste kvammamaol. Denne stadige dialektomlegginga fikk en brå slutt da jeg var 14 og familien slo seg ned i Grimstad. Jeg maktet ikke å legge om til skarre-r, så da grep jeg til det som lå nærmest i minnebanken – det nokså reine bokmålet. Dette har da også vært grunnmålet mitt siden, med noen personlige vrier. Folk som gjetter på hvor jeg er fra ut fra hvordan jeg snakker har en tendens til å lande på Toten, noe som er heller pussig, siden jeg aldri har bodd i indre Østland.
Mens jeg studerte og var i militæret, påvirket dialektene til naboene og romkameratene meg en del. En nabo fra Tønsberg førte til at jeg støtt brukte -ær i flertall «guttær, ballær», en annen nabo fra Hadeland førte til at jeg en tid brukte «itte» i stedet for «ikke». Er ikke helt sikker på om det var der også «er’nte» ei tid kom inn for «er ikke». Innflytelsen fra en tredje nabo fra Tynset etterlot meg med «på skola» i stedet for «på skolen». Av disse er det kun den siste som har blitt hengende ved meg. Den «reine» bokmålsdialekta mi har tålt tidens tann ganske godt, tross snart 15 år som skaptrønder, men det sniker seg inn et «sjø» innimellom.
Et typisk signaturord for meg er «banne!», som kommer inn fra reservebenken når mer saftige kraftuttrykk (og DEM har jeg lært mange av opp gjennom åra) ikke passer situasjonen. «Måsamikkel» opptrer også hyppig i stedet for «tulling», med stort affeksjonsspenn.
Jeg jobber mye på engelsk, men er fast bestemt på å skille skarpt mellom engelsk og norsk i dagligtale. Merker dog at det har blitt mer vanskelig med tiden å finne de rette norske ordene for abstrakte begreper, mens konkretene pussig nok har blitt enklere.
Jæi æ Bæmling i frå Telemærken, å dær pråtær vi litt sånn hær. Nå hå jæ bodd i Trånneim i shu år og fløtta te Brønnøysund i fjor, så dialektæ er kanskje blitt litt mindre brei, og litt mer ispedd nordnorske og trønderske ord. Øværmæ på å banne som en nordlending, men det bli’kke rekti med det østlandske tonefælle. Det blir og mye engelske uttrøkk si’n jæ sitter mye på internett, gjerne fordeatte jæ ikke husær det norske ordet. Jæ sku ønske jæ hadde mere spesiell dialekt, men Grennlænnsdiælektæ er jo snål den og då 🙂
Spennende emne! Jeg snakker konsekvent i spørsmålsform når jeg henvender meg til publikum og medarbeidere når jeg jobber med service og sikkerhet. «Unnskyld, men er det mulig å få låne en halvmeter i inngangspartiet?» er jo en kamuflert kommando like mye som en høfligfisering. Hvor vil DU jobbe i dag? Hadde du bare giddet å skumme igjennom denne branninnstruksen så kan jeg…Tror det er noe jeg har plukket opp i England. «Jeg beklager men» fungerer også like bra når du mener det som når du ikke mener det. Og «sorry» hos alle engelskspråklige er jo egentlig en veldig sterk språkhandling. Og svært ofte en hanske i ansiktet når du glemmer å si det. «Gi alltid folk et valg, mine venner!» sa en kjent sikkerhetsfestivalsjef til oss. Konge triks det og. Og respektfullt aller mest.
Syns også at dette er et interessant tema.
Jeg snakker nok litt spesielt. Fargerikt. Lager ord etter behov, ved å sette sammen de delene jeg trenger, hvis jeg ikke har et ord som uttrykker helt det jeg vil si. Det skjer jo i fart, sånn at tilfeldige assosiasjoner settes sammen til en beskrivende helhet.
Jeg hørte en gang ei dame fra Nord-Norge prate, og jeg kunne liksom høre vindsus, kjenne havsprøyt, og se landskap males når hun ellers pratet ganske jordnært.
Språket hennes var vakkert, friskt og levende.
Jeg er fra den vakreste byen i nord, Harstad, og snakker pur Harstad-dialekt. Boka, katta, pia, jenta, osv. Faktisk så er det geografiske forskjeller innad i kommunen…jeg som er fra nordsida sier «her», og de som er fra sørsida sier «hær», husker en gang jeg fikk spørsmål fra ei fra sørsida om hvor jeg var fra siden jeg sa det 😛
Ellers er jeg veldig flink til å si «hælledussan» til noe som er søtt, «tosk», «idiot» men ikke som kallenavn, bare med et smil om munnen.
Jeg sier mjælk. Er litt kjørt etter å ha vokst opp i Oslo, fløtta østover og har en far som var AKP´er. Satt lykkelig på skuldra og ropte Faan Faan Faan i en alder av 2, for alle unger er jo som kjent gla for å lære nye ord.
Ellers digger jeg nynorsk. kjør på.
Jeg har fått en vane som innebærer at jeg legger til tulle-endinger bak diverse substantiv. Dette foregår som oftest på min egen spanske vri, etter en jentetur der dette var (og ble) en voldsom slager. Jeg pleier for eksempel ofte å gå til «los butikkos» med kjæresten min, eller ta meg «los varmos dusjos «.
Når jeg ser det skrevet ned på denne måten, innser jeg at dette kanskje er en dårlig vane? haha
Spennende tema! Jeg blir nemlig alltid stilt til veggs på hvor jeg kommer fra. Jeg har en merkelig utvannet Nesna-dialekt (litt vest for Mo i Rana) og har beholdt språkstammen (jeg sier «eg» og har a-endelser), mens tonefallet er semi-østlandsk og de fleste ordene er det også. Jeg bodde kun på Nesna mine første seks år, og flyttet deretter til Tønsberg med hele familien. I Tønsberg har jeg bodd, minus et år i USA, frem til jeg flyttet til Trondheim som tyveåring (26 år nå og bor i Oslo). Pappa er amerikaner og prater ulik dialekt alt ettersom hvor vedkommende han prater med kommer fra, og mamma er fintrønder fra Øvre Singsaker og prater dermed en slags østlandsk med trøndersk tonefall. Storesøster beholdt dialekten, mens mine to brødre prater østlandsk ute blant folk, men hybrid-nord-norsk når de møter meg og familien. I tillegg til å et sært tonefall og den ubestemmelige dialekten er jeg også opptatt av å være artikulert og bruke ord som er på vei ut av språket, det har jeg kanskje fra min noe språk-konservative mor. Alt i alt reagerer folk veldig når de møter meg. Hvor ER du egentlig fra spør de meg, som om det jeg prater ikke hører noensteds til, hverken sosialt eller geografisk. Og det har de kanskje rett i. Det har blitt min egen stil å prate slik jeg gjør, det er den jeg er og det er alt for sent å skifte. Jeg har bodd en del i utlandet og når det gjelder førstegangsmøtet er det langt enklere for meg å møte utlendinger enn nordmenn, for når jeg prater engelsk er svaret på hvor jeg kommer fra så uendelig mye kortere: «Norway».
Så morsomt å høre dette nå, jeg har akkurat diskutert med venner fra rundt om i landet hvordan de kan høre at jeg kommer fra Oslo og ikke Tønsberg eller Lillehammer, når jeg ikke hører at de ikke er fra Oslo. Visstnok snakker jeg med flere dialekt-kjennetegn og høres ikke ut som en som prøver å snakke «Oslo». Jeg sier jo også Oshlo. Og ishlam, og det har jeg fått tyn for.. «Det heter ikke ishlam, det heter islam!» Jeg argumenterte imot med at jeg har en venn som heter Ashlak, og hadde jeg hatt hest ville hun hett Veshla. Jeg får meg ikke til å skulle snakke med spiss s før en l, akkurat som jeg godt kan si boka, men det er helt umulig å si ei bok.
Jeg har dog fått fortalt at jeg har noen signaturuttrykk. Dog er er godt eksempel. Og slik istedenfor sånn. Og nå har jeg prøvd å skrive slik jeg snakker, og det va’kke så lett gitt!
Jeg kan fort si «Knall! Da er jo alt sukkerspinn og karneval» der man kanskje normalt ville si «Da er alt på stell», eller andre positive utrop. «Sukkerspinn og karneval» er her mer et eksempel enn vane. Jeg bruker stort sett to ord som jeg der og da anser som positivt ladet. Hvorfor? Jeg ville ha et spontant gledesuttrykk. Verre var det ikke.
Utover dette er språket mitt en heftig blanding av hva som finnes på vestlandet, ispedd fornorskede amerikanske og engelske slanguttrykk. Jeg sier «Folka mine» i stedet for «Foreldrene mine» (til gjengjeld sier jeg fortsatt Mamma og Pappa)
Det hender også at jeg bruker adjektiv og verb som substantiv («jeg er en sliten», «jeg er en jobber»), men dette er noe som skjer mer når jeg er sliten, eller med andre som gjør det samme. Jeg skylder på påvirkning fra kona, og Joss Whedon.
E kan vel og nemna at eg e oppvaksn på strilalandet, men I ha far fra Molde, og mor mi e frå Sauda. Ej he vore mykje i Ulstein, butt to aur i Kvam, og he kåna frå Kermoy.
Så språket mitt bærer preg av å være litt… sammensatt.
Så lenge språk er en så vesentlig del av hvordan vi kommuniserer, blir det personlig, bevisst eller ei.
Jeg bruker et annet språk når jeg skriver enn når jeg snakker, og snakker forskjellig avhengig av hvem jeg snakker med. Når jeg snakker med mormor på telefonen, bruker jeg ikke innomhussjargongen som bare vi med samme gateadresse fullt ut forstår. (Den er forøvrig en miks av hva barna trekker med seg hjem, hvordan det tolkes og mistolkes av de voksne, krydret med interne vendinger fra bøker vi har lest og filmer vi har sett, et snes kringlevridde anglisismer, og annet som har rekt forbi). Når jeg skal være profesjonell (det hender jeg prøver), bruker jeg mindre hjemmesnekra ord og uttrykk enn når jeg snakker med folk jeg kjenner godt. Jeg er ingen fremmedordfantast (med unntak av ordet prokrastinere, som jeg bruker hver gang jeg prokrastinerer, og det er ganske ofte), fordi jeg synes det gjør språket stivt og utilgjengelig. Litt som å skrive nynorsk, det føles som jeg tar på meg noen andres klær, inkludert undisen. (Det er altså ikke noe feil på klærne, det er bare det at de ikke er mine). Jeg liker ord med dobbelt betydning, de har jeg mye moro med. Og jeg liker veldig godt å snekre nye ord, litt sånn pytt-i-panne, man tar hva man har, men alle skjønner hva det går i. God gammeldags herjing, rett og slett. Jeg kjenner en språkmann som mener det er ganske respektløst; jeg mener tvert i mot.
Jeg liker at muntlige former får bli med i direkte sitater når noen har latt seg intervjue, fordi det er med på å gi farge til personen som uttaler seg. Leser jeg sitater med ordet «imidlertid», krøller det seg i meg. Jeg har til gode å treffe noen som bruker «imidlertid» i muntlig tale.
Mitt eget språk forandrer seg hele tiden, jeg har ikke ett ord eller uttrykk som jeg er bevisst på at jeg bruker ekstra mye (bortsett fra «liksom», men det kommer jeg aldri til å innrømme). Jeg blander inn både engelske ord og dialektord, og lager nye ord her og der hvis det er noen jeg mangler.
Det er definitivt noe som har endret meg etter en rundtur i Sør-Norge. Har bodd tre år i Kristiansand og Bergen, men er født og oppvokst i Vestfold. Jeg vil snakke som jeg instinktivt gjør, i stedet for å fake en polert og uærlig dialekt i et forsøk på å høyne egen status utifra hvor man plasserer a-ene sine.
På Østlandet har vi et overraskende likt spenn dialektene imellom enn om du ser forskjellene internt i andre landsdeler.
En fra Lillehammer kan for eksempel forveksles å komme fra Skien eller Sarpsborg, alt ettersom hvor kompromissløst man tviholder på «stedets» dialekt. De fleste østlendinger har et svakt preg av dette, ettersom konservativt riksmål er noe mange lener seg på i kombinasjon med hjemstedsmålet sitt.
For det ER en kort vei til å undergi seg nokså standardisert oslomål, gjennom normalisering av talemålet her hvor hovedstaden er en overkommelig togtur unna.
Selv er jeg vel offer for den samme prosessen, men jeg klarer virkelig ikke å slippe helt taket på min egen dialekt. A- og ær-endinger (snakka – snakkær) går igjen, det samme gjør tjukk l (kLokka) og sh-lyden («Oshlo» – ikke Oslo). Jeg håper folk er ærlige med seg selv når de skal si noe – spesielt hvordan de sier det.
La oss alle være enige om at alle bør snakke sånn de egentlig gjør – også vi fra Østlandet!
Eg seier mykje rart – likar å vri og vrenge på ting. Til dømes «han har til salt i såret». Til daglig seier eg «tosk» ganske ofte -kan ha både negativ og positiv tone det ordet! Viss nokre overdriv eller skryt litt seier eg «tosk» men med eit smil !
Min dialekt er blanding av østlandsk, vestlansk og nordland!
Min far er østlending og min mor har en blanding a vest og nord. Fikk spørsmål om jeg var norsk da jeg var yngre. For jeg ble ikke forstått. Min venn er fra songdal så jeg har fått en litne bit av det også.
Så har en vestlandsk måte å snakke på med hint av nordlansk tonem og østlandsk rulle-r.
kan ikke folk fra andre fylker få beholde sin dialekt når det kommer til oslo by da , eller ander byer i norges land . Det er alltid good times med andre dialekter i oslo by .
Du må no forstå atte stakkars heimefødingane frå Oslo ikkje forstår deg når du snakka nordomsinsenkryssetdialekt.
Flyttet fra Oslo til nord-Rogaland da jeg var ca. 4 år, men skiftet bare halvveis over til den lokale dialekten. I 6. klasse fikk jeg en norsklærer som var VELDIG forkusert på nynorsk, så da begynte jeg på trass å luke ut nynorskord i språket mitt. I tillegg leste jeg veldig mye, så jeg endte opp med å snakke det jeg leste, bokmål, med nordrogalandsk tonefall. Avhengig av situasjonen kan jeg snakke enten med en-endelser eller med a-endelser.
Eg er født og oppvaksen i Ortnevik i Sogn, men mor mi er oppvaksen i Åsane utanfor Bergen. Dette gjer at eg har ein dialekt som er ein god blanding av ord og utrykk både frå Bergensområdet og frå Ortnevik i Sogn. Grensa for den spesielle I- endinga på mange ord i Sognedialekta går eit par km lenger inne i fjorden enn Ortnevik, så der har vi A- ending på ord som til dømes: sola/soli.
Skarre Ren har eg med frå mamma, så her går det i sognedialekt med skarre R 🙂
Jeg sier veldig ofte » TENK da!» – som en start på en fantasti eller drøm om noe. «TENK da, Ole, hvis vi vinner 13 millioner», sier jeg til homoen min. «Homoen min» er også noe jeg har innført, tror jeg. Og så liker jeg å blande inn gamle ord og uttrykk. Feks » Å, du hildrande du!» istedet for å stønne oppgitt.
Stor klem fra Tove
( som jobber med ny bruk og ivaretakelse av gamle landbruksbygninger; TENK da – om vi hadde fått liv i alle husmannsplassene i Oslo og Akershus. )
Noe er bevisst, noe er bare blitt sånn. Jeg er født i Stavanger og flyttet ikke derfra før jeg hadde lært meg skarre-r. Men så er jeg oppvokst i Bærum og Oslo vest, og snakker derfor med -en-endelser og ganske likt konservativt riksmål. Min mor er fra Østfold, så hun har fortvilet sett at a-endelsene er blitt borte. En periode måtte jeg lage egne endelser for henne – «Kan du rekke meg kåpen-a?» 🙂
Kombinasjonen konservativt bokmål og skarre-r plasserer meg overraskende godt geografisk. «Ja, klart, du snakker jo helt likt som Astrid Anker-Hansen» fikk jeg høre en gang!
Som utflytta fra Norges fineste by er det viktig for meg å holde på Norges fineste dialekt. Det gjør jeg ved å si mye «javel» og «herlighet», to fjonge ord som på ålesundsk kan bety både det ene og det andre. Jeg tror at jeg alltid kommer til å snakke ålesundsk, uansett hvor i verden jeg havner.