«Kritikk av oversettelse kan sies å være “den enda mer umulige kunsten” enn oversettelse – kjent som “det umuliges kunst”». Slik åpner introduksjonen til et debattmøte denne i uka i regi av Oversatte dager. Der diskuteres nettopp hvordan kritikerne kan forholde seg til oversettelser og hva de gjør med en tekst. Men; de siste ukene har jeg fått flere bøker i hendene som har gitt grunn til både undring og misnøye.
Dobbeltutsagnet i møteintroduksjonen fra Oversatte dager, om oversettelse som «det umuliges kunst» og at kritikken av oversettelsen er en enda mer umulig kunst, har utvilsomt mye for seg. Men; slik er det først når vi diskuterer oversetterens og oversettelseskunstens oppgaver og utfordringer der oppgaven tas alvorlig og utføres samvittighetsfullt, som det vanskelige – ja, nesten umulige arbeidet det ofte er. Ikke bare for oversetteren, men også for forlaget. Det jeg skal ta opp her, er imidlertid noe annet – det dreier seg om unøyaktigheter, feil som fører til ubegripeligheter, slurv som river ned en tekst, heller enn å byge den opp. Ting som i ytterste konsekvens kan skade en forfatters ry. Jeg snakker om et inntrykk av senket ambisjonsnivå i publiseringen av oversatt litteratur. La oss håpe inntrykket er feilaktig.
Vanskelig arbeid
En oversetter står foran formidable oppgaver hver eneste dag – et utall av valg som ikke bare dreier som hvilke ord, setninger og vendinger som dekker innholdet I originalteksten, men like mye en balansegang mellom et originalt uttrykk og det som fremstår som fornuftig og lettbegripelig på norsk. Å flytte noe så essensielt og flyktig som stil fra et språk til et annet er vrient – og; det er en fryd når det lykkes, som det ofte gjør. Norske oversettere er i all hovedsak gode oversettere. Nettopp derfor det oppleves det underlig når jeg i løpet av to-tre leseuker setter meg til med flere bøker etter hverandre – oversatt fra engelsk – der tekstene gang på gang får meg til å stusse, lure på om det jeg leser kan henge på greip, om det er riktig eller jeg bare fnyser i ren irritasjon.
Flatt
Den første gangen jeg sa noe om dette denne våren – det er om våren vi får mest oversatt skjønnlitteratur – var i anmeldelsen av Ian McEwans «Sweet Tooth», på norsk heter den «Serena». Jeg leste omtrent halve boken i originalutgave, før jeg fikk det norske eksemplaret i hendene – og ble skuffet. Mest fordi McEwans nyanserte, nesten blomstrende språk, basert på et digert ordforråd, etter min mening var blitt unødvendig flatt – tilsynelatende som en følge av enkle valg. At det også fantes flere helt enkle feil – som at public school blir til offentlig skole og self conscious blir selvbevisst, mens en referanse mellom to steder i teksten bare forsvant, la igjen et inntrykk av at hastverksarbeid kunne være en forklaring. Og da ikke bare fra oversetteren. Det kommer jeg tilbake til.
Like gjerne riktig?
En ukes tid etter anmeldelsen av McEwans bok var turen kommet til David Vann, en uhyre språkbevisst amerikaner, og hans tredje bok «Dirt». Den heter «Jord» på norsk. Som i den forrige Vann-romanen på norsk, «Caribou Island», har denne oversettelsen sine problemer i nettopp den balansegangen jeg nevnte. I dette tilfellet mellom et amerikansk uttrykk i originalen og et fornuftig, lesverdig norsk. Dette er, som nevnt, en aktverdig og svært diskutabel problemstilling. Meningene vil være delte og det er slett ikke sikkert at jeg har rett når jeg mener at oversettelsen ikke lykkes. Men; inntrykket av noe ikke helt gjennomarbeidet styrkes når åpenbare og helt uforståelige tabber dukker opp: I forrige Vann-roman skrev forfatteren i originalen om et fiskeredskap han kalte a weighted treble hook. Det ble vektet treblekrok på norsk. Et redskap vi ellers kaller en pilk. Banalt? Ja. Viktig for sammenhengen, i og for seg? Ikke veldig. Like banalt er det selvsagt at vi sjelden maler biler på norsk, vi lakkerer dem. På engelsk derimot … I originalutgaven av Vanns «Jord» står det om familiens gamle Buick Century fra 1973; «Painted metallic orange, a new paint job from a year ago». Mens oversettelsen skriver: «Malt metallisk oransje for bare et par år siden». Som sagt; vi lakkerer biler. Vi har også snakket om metallic-lakk siden den dukket opp for en del ti-år siden. Igjen; ikke veldig viktig for sammenhengen, bortsett fra at leseren sporer unødvendig av. Så hvorfor ikke like gjerne riktig som galt?
Korrektur?
Mye viktigere er dette: Hva skyldes det at ingen oppdager åpenbare tabber feil og unøyaktigheter i disse oversettelsene? Før de går i trykken? For det er da noen som leser oversettelsene? I forlaget?
Det siste poenget er sikkert retorisk nok. Årsaken til at jeg bruker det allikevel, er en tredje bok, en der oversettelsesproblemene er så store at jeg nesten angrer på å ha pirket i de to som er nevnt. Jeg sitter nemlig og skal anmelde Zadie Smiths roman «NW». Tittelen henspiller på North West, den nordvestre delen av London, et mangslungent område dit handlingen er lagt.
Slendrian?
Jeg ser uten videre at denne teksten – og særlig bokens første del – ikke er lett å ikle norsk språk. Forfatterens påfunn og stilgrep er mange. De er også en viktig del av romanens kvalitet. I Kari og Kjell Risviks oversettelse tar det imidlertid ikke mange sidene før øyenbrynene går i ett med hårfestet. Eksemplene strekker seg fra misforståelser via helt åpenbare feil til setninger som ikke lar seg forstå – ikke engang med betydelig velvilje. Og verre; tekststykker som forandrer eller mister innhold fullstendig. Her holder det ikke å skylde på hastverk – slendrian er et mer nærliggende uttrykk:
I setningen «All Kinks all day», der bandet Kinks´ relativt velkjente platetittel «Village Green Preservation Society» er pedagogisk plassert i setningen før og den ikke ukjente strofen «You really got me» i setningen bak, og dessuten gjentatt med STORE bokstaver lenger ned på siden, er Kinks blitt til krøll; «Bare krøll dagen lang». Neida, alle vet ikke at det siden 1963 har eksistert et i perioder toneangivende band som heter Kinks. Men i forlaget? Ingen der heller?
Uflaks å rekke bussen
Et eksempel til: Leah, hovedperson i bokens første del, går på en buss sammen med sin aldrende mor. Som en strøtanke slipper Leah fra seg et sitat fra Margaret Thatcher: «Anyone over the age of thirty catching a bus can consider himself a failure». Det er riktignok diskutabelt om jernladyen har sagt akkurat dette, men i den urbane myteverden er sitatet – i tråd med damens ideologi – uttrykk for et syn på det uviktige ved offentlig transport. Altså; er du over tretti og tar bussen, kan du se på deg selv som taper. Oversettelsen lyder, og hold deg fast: «Enhver over tretti som rekker en buss, bør regne det som uflaks». Jeg har vurdert gråten fremfor latteren. Før side 100 var passert, for i det hele tatt å ha glede av Zadie Smiths underfundighet, hennes innlevelse og sylskarpe observasjoner, kjøpte jeg den engelske utgaven som e-bok og lar oversettelsen ligge inntil videre
Ambisjonene?
Jeg blir sittende igjen med dette; hvor har forlagene gjort av ambisjonene om kvalitet, soliditet og troverdiget i arbeidet med utenlandsk litteratur? Er det virkelig ingen som oppdager slike ting – ikke engang når de billedlig talt er stablet på hverandre, som i «NW»? Er det korrekturleserne som må vekkes til live igjen? Folk forventes å betale 379 kroner for denne boken.
Selvsagt kan det tenkes at dette har med enkeltoversetteres yrkesstolthet eller mangel på samme å gjøre. Samtidig vet vi at norske oversettere får dårlig betalt, at de på en måte deler skjebne med drosjesjåføren; det skal oversettes MYE for at inntekten skal bli til å leve av. Dette kan med andre ord forklare en del, selv om det ikke unnskylder venstrehåndsarbeidet med Zadie Smith-oversettelsen. Jeg er uansett tilbøyelig til å tro at forlagene må ta hovedansvaret – forutsatt at vi ikke snakker om en merkelig opphopning av tilfeldigheter. Av de bøkene jeg har nevnt her er to kommet ut på Gyldendal, et forlag med svære ressurser. Zadie Smiths forlegger i Norge heter Aschehoug.
En setning som illustrerer hele den økonomiske problemstillingen ved oversettelse ganske så godt, i tillegg til alle de andre slurvefeilene som nok i farta snek seg inn i en innholdsmessig bra tekst: «Det jeg skal ta opp her, er imidlertid noe annet – det dreier seg om unøyaktigheter, feil som fører til ubegripeligheter, slurv som river ned en tekst, heller enn å byge den opp.»
Penga ruler. Mer er det neppe å si om den saken.
I forhold til emgelskspråklige bøker forsterkes vel problemet vel av at de fleste av oss uamsett leser bøkene på originalspråket. Når redaktørene sa,tidkg har det travelt med å sitte på Twitter med sine smarte telefoner (pun intended – oversett den, du!) bøor det ikke mye igjen til kvalitetssikring.
Tilbaketråkk: NW av Zadie Smith trekkes pga dårlig oversettelse | Har du lest?
Tilbaketråkk: Boknyheter #23 | Julies bokbabbel - litteratur og småprat
JA! Endelig noen som gir Risvik-paret et realt smekk over sine manglende oversetternever! Jeg har irritert meg over de siden jeg leste en Poe oversettelse av de mens jeg enda var i tenårene, og lot meg regelrett hisse meg opp over Dorian Gray! Ikke minst kastet jeg rett og slett «en opiumspisers bekjennelser», og bestilte den på originalspråket(VANSKELIG!)! Jeg har sikker flere bøker å nevne, men jeg gidder ikke!…
Jeg har tilsvarende erfaring med en annen bok oversatt av Kari og Kjell Risvik. Boken handlet om noen som lette etter skjulte spor i en gammel bok – husker dessverre ikke tittelen.
Den var så full av merkverdig språk at jeg stadig mistet tråden i historien. Så jeg ga opp å lese den omtrent halvveis. Da kjøpte jeg den på engelsk og fant ut hva den egentlig handlet om.
Det eksempelet jeg husker er at en person i boken hadde kanonmetalløyne. På engelsk var øynene gunmetal grey…..
De to er jo kjent for å oversette svært mange bøker og å beherske mange språk. Det kan se ut som kvaliteten lider under kvantiteten.
Jeg er for øvrig helt enig med Leif Ekle når det gjelder «Self conscious».
«Selvbevisst» er ei heilt kurant omsetjing av «self conscious» (conscious er stava feil av artikkelforfattaren). Imidlertid kan det også tyda det å vera forlegen eller sjenert, så det spørst kva samanheng uttrykket står i. Det er også interessant å merkja seg at «Public school» betyr privatskule på britisk engelsk og offentleg skule på amerikansk engelsk.
Når det gjelder «self conscious» (som jeg tastet feil, ja!!), så har jeg forsøkt å svare på det nedenfor. Ut fra sammenhengen hos McEwan er det liten tvil om betydningen.
Når det gjelder «public school»: Denne boken foregår i England på 70-tallet. Sammenhengen gir også klare hint om at de aktuelle unge mennenes bakgrunn nettopp er fra kostskolene.
Hva er «self concious»?
«Self conscious»! Fingertrøbbel fra min side – uten nødvendig korrektur, før nå.
Greieste oversettelse: «forlegen» – altså ikke «selvbevisst» i norsk betydning.
le
Lurer jeg også på.
Nå har jeg ikke lest boken og vet ikke i hvilken sammenheng «self conscious» er brukt, men sliter litt med å forstå hvorfor selvbevisst er feil? Kan noen utdype?
Vi er sikkert enige om at når vi på norsk bruker «selvbevisst» om en person, så er det – ofte lett negativt, om en som er litt høy i hatten. Bokmålsordboka sier: «som har høye tanker om seg selv, selvsikker».
På engelsk er betydningen av «self-conscious» ofte helt motsatt. Visst kan uttrykket bety bevissthet om egen eksistens, egne handlinger og tanker. Men også, «forlegen», enkelt sagt. En nett-ordbok jeg bruker en del, forklarer det slik: «Excessively and uncomfortably conscious of your appearance or behavior (…) Uncomfortable».
Og det er slik ordet brukes i de aktuelle sammenhengene hos McEwan. For eksempel; når hovedpersonen Serena, i 1973 eller deromkring, ung velkledd, i miniskjørt, vandrer gjennom en universitets-campus der håret er langt, skjerfene lilla og militærparkas og sandaler råder grunnen, er hun forlegen, eller altså: «uncomfortably conscious of (her) your appearance or behavior».
Leif Ekle
Det er opplest og vedtatt at oversettere tjener for dårlig, men sjekker du ligningen til Kari og Kjell Risvik vil du se at Kari tjente over en million og at Kjell tjente nærmere 2 millioner i 2009. Tilsammen har de over 10 millioner i formue – alt tjent på oversettelser tror jeg. En årsinntekt på en til to millioner er ikke dårlig som pensjonist – Kari er 80 år.
De fleste forlag har en oversetter, en korrekturleser og en språkvasker på et manus -fatter egentlig ikke at forlagene har råd til å utgi så mye oversatt.
Jeg sjekker ikke folks ligninger, men tror kanskje poenget står fremdeles. Jeg skrev: «det skal oversettes MYE for at inntekten skal bli til å leve av». At ekteparet Risvik oversetter mye, er ingen nyhet.
Gode og relevante synspunkter. Jeg har referert til dette innlegget idag på min egen blogg. Her er linket, hvis du har interesse av å lese det:
http://hardulest.com/2013/03/04/nw-av-zadie-smith-trekkes-pga-darlig-oversettelse/
Jeg var en gang fagkonsulent for en oversettelse av en populærvitenskapelig bok på et stort og anerkjent norsk forlag. Oversetteren hadde tydelig kjørt manus gjennom google translate. Jeg tror ikke dette er normen, men det sier litt om hvor små ressurser som legges i skikkelig oversettelse.
I min ordbok er pilk oversatt med «jig». http://en.wikipedia.org/wiki/Jigging
Terje
«jig» er i tilfelle ikke en korrekt oversettelse av det norske «pilk».
«Jig» er pilk. Jeg mente først og fremst at bokens «Weighted treble hook» må ligge pilken nærmest. Og at «Vektet treblekrok» ikke sier stort.
Ut fra sammenhengen – som jeg leste om igjen før jeg svarte på dette – kan det allikevel tenkes at jeg er kvikk nok når jeg sier «pilk». Det finnes andre muligheter: Det som skjer der redskapet dukker opp, er fisking (knapt nok det) etter laks som har rotet seg opp i en slags tidevannskulp: de blir med floa inn og kommer ikke ut igjen når det går mot fjære. Der ligger laksen som slaktoffer og kan «hukes» inn med diverse redskap – også «weighted treble hook». Man kan derfor også tenke seg at noen rett og slett bruker kroker fra store sluk, påmontert noen blylodd så de lar seg kaste. Eller rett og slett sluk. Eller en pilk. «Vektet treblekrok» er og blir rart.
Leif Ekle
En pilk er oversatt med jig i min ordbok. http://en.wikipedia.org/wiki/Jigging
Syns denne, fra en biografi om Johnny Cash oversatt av Oddvar Nilsen, er ganske morsom. Det handler om filmen Walk the Line:
«Et originalmanus av Gil Danis, skrevet i nært samarbeid med Cash, ble til slutt solgt til Sony, og direktør James Mangold og hans produsentkone Cathy Konrad ble knyttet til prosjektet, men gjorde så helomvending og så plukket opp av Fox 2000.»
Jeg har ikke lest boka på engelsk, men er rimelig sikker på at oversetteren har lest director og oversatt til direktør uten en anelse om at James Mangold er regissør. Kan ikke si at setningen henger så godt sammen heller.
Flott innlegg Ekle. Har selv nylig irritert meg grønn over oversettelsene av Peter Temples bøker, og jeg måtte sjekke foran i boken for å se hvem oversetterne var.
Det er ekstra viktig med gode oversettelser nå som flere og flere ikke gidder å traske fra bokhandel til bokhandel for å kjøpe bøker som ikke er på lager, men som de butikkansatte elskelig sier «- vi kan bestille den altså..» Da går vi hjem og laster ned på engelsk.
I disse tilfellene er det jo relativt lett å se oversettelsesfeil, men ofte oppdager ikke leseren disse, da de aller fleste av oss ikke leser den norske og fremmedspråklige boka parallelt.
Undertegnede har hatt endel opplevelser, spesielt når jeg leser opprinnelige tyske bøker, at setninger er direkte oversatt – noe som ender i et relativt klønete norsk. Dog er det kanskje mest åpenbart for dem som behersker originalspråket? Den norske oversettelsen av Millenium-trilogien er et godt eksempel. Jeg satt til stadighet igjen med inntrykket av at jeg hadde lest en svensk setning, på norsk. For min del var det så irriterende, at jeg til stadighet mista tråden. Det beste er en bok en ikke tenker over at er oversatt.