Tør der andre tier

Det er ikke nødvendigvis mursteinsromaner som får sagt mest om vanskelige tema. Brageprisvinner Linn T. Sunne klarer det fint på 100 luftige sider.

Linn T. Sunne vant Brageprisen 2012 i klassen Åpen klasse: Ungdomsbøker onsdag kveld. Foto: Junge, Heiko/NTB Scanpix

Hun skriver kortfattet, Linn T. Sunne. Og hun skriver i et språk som virker dagligdags og gjenkjennelig for norske ungdommer. I år har hun tatt fatt i et nesten umulig tema: Seksuelle overgrep mot mindreårige.

Hvem har skylden?

Kan skyld fordeles i slike overgrepsaker? Det er et uhyrlig spørsmål som det nesten kan virke som om Sunne stiller. For tiltrekningen i «Lille ekorn» er gjensidig. Med en viss Vågå-sak friskt i minne er det uhyggelig hvor aktuell denne ungdomsromanen er.

Aurora er 14 år. Hun er flink på skolen, best på håndballaget. Hun har ambisjoner. Og hun har et ungt og lengtende hjerte. Det skal føre henne ut i farlig farvann. Etter en håndballtrening får hun en tekstmelding fra treneren, Gaute, som ønsker henne lykke til på kretslaget. Gaute nærmer seg 40, han er far til Dorte som også spiller på laget. Aurora har hatt ham som trener siden hun var liten jente.

Sms’er

Tekstmeldingen er uskyldig nok. Men det kommer flere. 14 år gamle Aurora begynner å tenke over hvordan Gaute egentlig ser ut, og ikke minst på hvordan hun selv ser ut, i hans øyne. Endelig er det noen som ser henne! Noen som kaller henne «Lille ekorn».

Slik baller det på seg. Aurora vil gjøre stadig bedre inntrykk, Gaute vil se henne «slik ingen andre har sett deg». (s 59) Det er dét han ønsker seg til fødselsdagen sin.

Men plutselig sier han stopp. Aurora er stormforelsket, hun bombarderer ham med spørsmål, oppsøker ham hjemme, legger seg syk. Og så får moren se nakenbildet som Aurora har sendt til den voksne treneren.

Slutt på «moroa»

Slutten på romanen kommer brått. Fakta legges på bordet, budskapet til leseren blir tydelig: Det er alltid den voksne som har ansvaret. Det er alltid den voksne som kan tillegges skyld. Men for en som er midt oppe i det, kan «skyld» og «overgrep» oppleves svært annerledes enn for den som ser forholdet utenfra. Dette tør Linn T. Sunne diskutere.

«Lille ekorn» er inndelt i førtifire luftige kapitler, skriften er stor, lett å lese. Drivkraften er tekstmeldingene mellom Aurora og treneren, forholdet som utvikler seg parallelt med at hun kjemper seg til en plass på ungdomslandslaget.

Og det er modig gjort å legge ut en 14-årings stormende forelskelse i en voksen mann. Det er modig gjort å behandle et så komplekst tema i et så knapt format. Og det er godt gjort å få det til å fungere. Jeg tror det først og fremst er voksne lesere som vil savne mer kjøtt på bena, mer bakgrunn. For unge lesere blir fortellingen levende og gjenkjennelig, fortalt i et språk som er dagligdags, upretensiøst. Og til tross for Auroras fornedrende opplevelser, til tross for den voldsomme nedturen, slutter boken med et optimistisk «ja!».

Stor bredde

Å skulle bedømme norske ungdomsromaner opp mot hverandre, er ikke lett, til det er genren faktisk videre enn man skulle tro. Det vitner de fire kandidatene til årets Bragepris om. Der «Lille ekorn» nesten kan betraktes som en «lettlest-bok», skriver Aina Basso og Harald Rosenløw Eeg ambisiøse romaner for et langt voksnere publikum. Arne Svingens feelgood-roman kunne like godt konkurrert i klassen for barnebøker.

I motsetning til litteraturkritiker Guri Fjeldberg, som på barnebokkritikk.no mener årets bragenominerte ungdomsromaner ikke er gode nok, ser jeg fine kvaliteter ved alle de fire bøkene.

At juryen gir rom for et spenn, og viser en bredde fra det svært litterære til det mer umiddelbart tilgjengelige, ser jeg på som positivt. Man kunne fryktet at norske ungdomsromaner nå var inne i en dystopisk sosialrealistisk trend; de siste års bøker om selvmord og familier i oppbrudd kunne tyde på det. Nå ser jeg større forskjeller og vilje til originalitet både tematisk og formmessig. Det lover godt for leserne, som er like mangfoldige i sin leseinteresse som litteraturen selv.

Les anmeldelser av de andre nominerte:

• Harald Rosenlow Eeg: Hunger
• Arne Svingen: Sangen om en brukket nese
• Aina Basso: Inn i elden