En viktig bok?

Trilogien «Fifty Shades of Grey» har solgt mer enn 40 millioner bøker. Bøkene topper bestselgerlistene i en rekke land. I Storbritannia har de tatt knekken på så vel DaVinci-kodens som Harry Potter-seriens salgsrekorder. At bøkenes hovedingrediens er sado-masochistisk sex, i blant langt over alle overgrepsgrenser, ser ikke ut til å svekke suksessen. Denne uken kom det første bindet ut på norsk: «Fifty Shades Fanget». Tid for undring – igjen.

Jeg jobber i en litteraturredaksjon – en som ikke har gjort noe som helst med bøkene og fenomenet Fifty Shades of Grey. Ikke før nå. Jeg sitter igjen med ett spørsmål: Hva er det som gjør en bokutgivelse viktig?

Fravær av språk

Dette er ikke en anmeldelse. Den ble skrevet etter denne kommentaren. Jeg har altså lest den boken som, på norsk, heter «Fifty shades Fanget» og det mest slående – såpass røper jeg – er en forfatter som mangler språk.

Riktignok er jeg mann – og langt de fleste av de 40 millionene kjøpere er visstnok kvinner. Jeg er altså muligens diskvalifisert. Samtidig er jeg definitivt over min første ungdom. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, har jeg lest tilstrekkelig mye ungpikelitteratur – slik vi kjenner den fra 50-tallet og utover – til å kjenne den igjen når jeg møter den mellom permer. Som her. Dette fjolleriet avtar rimeligvis noe fra kapittel åtte og utover: Frøken detektivs eskapader var sjelden preget av detaljorientert sex.

Som en bok for voksne mennesker, attpåtil om seksuell dominans og underkastelse, sado-masochisme om du vil, karakteriseres språk og fortelling lett i to stavelser; de som til sammen utgjør «banal».

Kvikk psykologi

«Fifty Shades of Grey» er altså fortellingen om en 21 år gammel amerikansk jente, Anastasia Steele, blant venner Ana, litteraturstudent, jomfru og ikke langt fra ukysset. Hun møter en ung, ufattelig rik, ufattelig vakker og minst like kjekk mann; Christian Grey. En mann som viser seg å ha sider ved sin personlighet Ana ikke er helt forberedt på, sider hun knapt visste fantes i denne verden. I løpet av noen dager, imidlertid, har den unge jenta gått med på en skriftlig avtale om underkastelse og lydighet. I seksuell forstand. Og dermed er løpet lagt.

Viktig makkverk?

La oss et øyeblikk anta at jeg har rett i at «Fifty Shades Fanget» er et språklig makkverk og slett litterært håndverk. I det lyset er det kanskje påfallende at trykket på, og i, mediedekningen er så enormt og at utgivelsen dermed fremstår som viktig?

En ting vi trolig kan enes om, er at «Fifty Shades of Grey» sorterer under den kategorien vi kaller populærlitteratur. I mitt vokabular er dét ingen nedsettende betegnelse. Mange av de bøkene jeg har festet meg ved og som har fått en lesning nummer to og tre, sorterer i samme kategori. Ofte på grunn av nettopp rendyrket og kreativt språk, sterke dialoger, levende mennesker på godt og vondt og så videre.

En opponent …

Jeg må til med et eksempel – et annet eksempel – i et forsøk på å illustrere dilemmaet. I prinsippet kunne det vært hvilken bok utenlandsk bok som helst av høy kvalitet – en som ikke er oversatt ennå, men som trolig blir det. Jeg satser imidlertid på snart 76 år gamle James Lee Burke og hans nyeste bok «Creole Belle», den 19. boken om sørstatsmennesket, vietnamveteranen og politimannen Dave Robicheaux. Som de andre bøkene i serien lever «Creole Belle» i krysningspunktene der de franskættede og de angloamerikanske sørstatene brytes, der moralen og anstendigheten utfordres av så vel kriminalitet og menneskeforakt som myndigheters valg og deres unnfallenhet, der rase og klasse er markører for om du kan lykkes eller ei. Alt plassert i et landskap, så mangslungent og fargerikt vevd inn i tekst og handling at leseren har en løpende film i hodet mens historiene vikler seg ut. Og helt avgjørende; et språk med dybde, uttrykkskraft og variasjon – i et vokabular som er tungt belest og samtidsnært troverdig på samme tid – like sterkt influert av William Faulkner som av Det gamle testamente. Jeg innser at dette tar litt av; jeg antyder altså at «Creole Belle» er en svært god bok.

God, men uviktig

Men viktig er boken hans tilsynelatende ikke, sammenlignet med «Fifty Shades og Grey»-trilogien. Da jeg søkte i tekstarkivet Atekst, som har full oversikt over hva som er skrevet i norske aviser og andre medier, var antallet treff på «Creole Belle» null. Noen kommer helt sikkert til etter at den er oversatt, men like fullt. Antallet treff for «50 Shades Fanget», før utgivelsen, er for mange til å telle.

Vindmøller

Jeg gjør meg vanskelig nå – og vet det. Om jeg slåss med vindmøller eller for lengst tapte saker, er et åpent spørsmål. Jeg skjønner selvsagt også at mye av det jeg snakker om har med vellykkede PR-kampanjer og selvfremoverdrivende konsumentfenomener å gjøre. Men igjen; hva gjør en bokutgivelse viktig – i den medievirkeligheten vi alle deler? Jeg foreslår her og nå seks mulige svar:

1)    det er en god bok i kunstnerisk eller estetisk forstand, velskrevet, språklig og litterært vellykket.

2)    Boken tar for seg et tema som gjenkjennes som viktig – tabubelagt seksualitet, for eksempel. Eller politikk. Dette minner altså om sakprosa-viktighet.

3)    Den er morsom eller den vekker andre menneskelige følelser på en troverdig måte – helst i kombinasjon med en av de to første, eller begge.

4)    Og det er nå det blir både interessant og vrient; boken er blitt en såkalt «snakkis», den opptar mange som altså snakker om den – i virkelige samtaler og på sosiale media – i blant helt uavhengig av de to-tre første kriteriene. Årsaken kan selvfølgelig være at den tar for seg såkalt pirrende ting – utagerende, voldelig sex, for eksempel.

5)    Den selger, billedlig talt, i bøtter og spann – for eksempel i 40 millioner eksemplarer.

I de to siste tilfellene ser det altså ut til at de to-tre første kan settes ut av spill.

6)    Og denne er nok den sjeldneste: boken er så dårlig, så ettertrykkelig elendig, at den blir det som i filmverdenen kalles en kalkun. Jeg var et øyeblikk fristet til å si; var det enda så vel for 50 Shades´ del… men her er nok andre kriterier i arbeid.

Ingen svar, men …

Jeg sa jeg ikke hadde svar og står ved det. Men; det er altså fullt mulig for en bok å fremstå som god og uviktig på samme tid. Samtidig som et litterært makkverk, kan generere spaltekilometer. Jeg innser at jeg kanskje har sparket i dører som for lengst er åpne, så jeg kan like godt si det rett ut – jeg synes det er dumt. I og for seg banalt det også, som synspunkt betraktet …

Forresten

Helt på tampen kom jeg til å tenke på en helt annen bok, en velskrevet en, og mest på grunn av tittelen – en av de beste romantitler jeg vet om «Tilværelsens uutholdelige letthet», Milan Kunderas roman fra Praha-våren i 1968. Og; der finnes i alle fall ett poeng – for; i den boken finnes også en mann som vil utforske kvinnens særegenheter basert på erotikken alene – frakoblet kjærlgheten. Han heter Tomas.