Jonathan Franzen.
Foto: AP Photo/Marty Lederhandler
Tidligere i år kom Jonathan Franzens andre samling med essays og artikler. Den heter «Farther Away» – lenger unna.
Det var den første teksten i samlingen, «Pain won´t kill you» –smerte tar ikke livet av deg – som først fanget min oppmerksomhet. Opprinnelig er den en velkomsttale til 2011-kullet ved Kenyon college og handler om kjærlighetens kår i vår tid, dermed også om teknologi(!). Selv om jeg ikke betrakter meg selv som særlig teknologi-skeptisk, satte teksten i gang en en aldri så liten tankerekke.
Den smerten som oppstår når mennesker for alvor går inn i forhold som baserer seg på virkelig kjærlighet, sier Franzen, ER vond, men ikke dødelig. I motsetning til den smertefri versjonen av kjærlighet som knytter seg til alle de sexy tingene vi i økende grad omgir oss med og LIKER intenst; mobiltelefoner – rettere sagt; smartphones – iPadene våre, laptoppene osv.
Her og nå får mye av Franzens tekst – og hans egentlige hovedpoeng – ligge i fred. Det var ett parti i teksten som særlig fanget interessen og altså fikk noen assosiasjoner i gang. At jeg leste akkurat denne teksten i sommer, med oppstyret omkring romfolk og tigging mer eller mindre bak oss og minnemarkeringene på ett-årsdagen for 22. juli rett rundt hjørnet, hadde nok del med saken å gjøre. Det kommer jeg tilbake til.
Sexy teknologi
Teknologien, sier Franzen, er blitt svært dyktig til å utvikle produkter som passer våre fantasi-idealer for perfekte erotiske forhold, der det elskede objektet ikke ber om noe som helst, gir alt og ikke lager drama og oppstyr når det byttes ut med et nytt, enda mer sexy objekt og henvises til en skuff. Et slikt produkt er lett å LIKE, eller som den fremskredne Facebook-bruker gjerne vil si; lett å LAIKE.
Og; ved nettopp Facebook nærmer vi oss noe av en kjerne; nemlig den pågående forandringen av innholdet i verbet å like – fra å beskrive en sinnstilstand til en handling du foretar med musa på datamaskinen eller med et tap eller to på smartphone-skjermen. Et påfallende trekk ved alle elektroniske forbruksgjenstander og applikasjoner er at de er svært likendes, altså; likeable. Dette er selve definisjonen på forbruksprodukter, hevder Franzen – i motsetning til produkter som bare er seg selv og hvis produsenter ikke er opptatt av om vi liker dem eller ei: Jet-motorer og laboratorieutstyr, for eksempel.
Folk også?
Enda nærmere kjernen kommer vi i det Franzen foreslår å dra dette resonnementet videre til menneskelige relasjoner og ber leseren se for seg en person som fremstår gjennom sitt desperate behov for å bli likt. Han spør retorisk; hva vi får da? Jo, svarer han, foran oss står en person uten integritet, uten senter. I mer patologiske tilfeller; en narsissist, en selvnyter som ikke kan tåle den svekkelsen av egoet som følger av å ikke være likt, en som derfor er villig til å ofre all sin integritet for å bli likt eller velger å trekker seg tilbake fra menneskelige relasjoner.
Ikke fullt så viktig?
Så langt Franzen. Nå til assosiasjoner og tankerekke. De har blant annet å gjøre med utviklingen av mediesamfunnet, journalistikken og måtene vi kommuniserer på. Der ligger også mitt poeng: Kan det tenkes at – for eksempel vi journalister – overvurderer viktigheten og omfanget av det som foregår i det vi kaller sosiale medier, først og fremst Facebook og Twitter, dernest ulike nettsteders og bloggsiders kommentarfelt?
Foregår det på Facebook og Twitter?
I disse forholdsvis nye, sosiale mediene, og i den journalistiske delen av det eldre internett, er det med å like og bli likt svært viktig. I nettjournalistikken blir det – som kjent – stadig mer vanlig at redaksjoner måler kvaliteten på det som publiseres i det antall klikk de utløser heller enn i substans eller ekte nyhetsverdi. Å klikke kan altså være en variant av å like. Og; ettersom den gjensidige påvirkningen – kommunikasjonen – mellom nyhetssider på nett på den ene siden og parhestene Facebook/Twitter på den andre – blir stadig viktigere og mer tydelig, konsentreres stadig mer av samfunnsdebatten og journalistikken i dette triangelet av nettfora. I alle fall tilsynelatende. For; er det virkelig slik? Og; er det virkelig journalistikken og den fjerde statsmakts oppgave – å bli likt av flest mulig? Overfører vi Franzens poeng fra til individet til journalistikken; hva skjer da med integriteten? Med viljen til å servere ubehagelige sannheter, upopulære synspunkter, basert på faglig og kritisk innsikt?
Oppstandelse og realitet
I løpet av det siste halve året eller så har jeg både lest og hørt journalistutsagn av følgende type; til tross for stor oppstandelse på sosiale media i går, var det svært få som møtte opp til dagens arrangement, debatt, demonstrasjon eller lignende. Med andre ord; stor aktivitet på Twitter eller Facebook betyr ikke nødvendigvis at svært mange i samfunnet som helhet engasjerer seg tilsvarende. Overraskende og forvirrende nok, kanskje?
Den nettorienterte journalistikk-typen – som stadig vinner terreng, også i aviser, radio og tv – ser ut til å være så opptatt av det som twitres og likes, eller mislikes, at den glemmer å løfte blikket fra skjermenes verden og til den større virkeligheten.
Sjikane og VI
I sommer hadde vi oppstandelsen omkring, rumenere, tiggere og romfolk som ble flyttet og jaget omkring i den norske hyggeligheten. I dette bildet fantes også dette; utskjelling av, hets mot og skriftlig-verbal trakassering av de samme menneskene – i nettopp sosiale media. Da skjedde noe rart med begrepet VI. Med ett spurte journalister og kommentatorer i aviser, programledere i radio og TV: Hva kommer det av at VI har begynt å snakke slik om romfolk? For egen del reagerte jeg både negativt og spontant – jeg tenkte og sa til de som gadd høre; hvem er disse vi? Ikke jeg, ikke journalistene, ikke politikerne, ikke synserne, ikke naboen min. Så hvem er VI da?
Hets fra nabobordet
På syttitallet jobbet jeg i en industribedrift i Oslo og kunne regelmessig høre akkurat de samme, rabiate tingene bli sagt ved et nabobord i kantina, da gjerne om pakistanere, fremmedarbeidere, studenter – og sigøynere. De het det da. Forskjellen var at det som ble sagt, stort sett ble sagt i samtale med andre mennesker som gadd høre. Der og da. Nå finnes offentlige arenaer tilgjengelig for anonyme svartsynsere: Sosiale medier. Og først der ser journalistikken ut il å oppdage at det finnes en hel del rasister, fremmedhatende hetsere med dårlig rettskrivning – idet synspunktene er blitt synlige – på skjermen. Mens DE, der ute, har eksistert lenge.
VI v. 2.0
Det gikk noen uker. Mens romfolkene vek plassen fra forsidene, ryddet mediene plass for 22. juli. Og et helt nytt VI dukket opp. Et tolerant, varmt, åpent, inkluderende vi. Et som hverken er sammenlignbart eller kompatibelt med det VI som kort tid før altså skrev nedsettende og generaliserende om andre mennesker – på nett.
På greip henger det ikke. Det er nok heller virkeligheten som gjelder. For øvrig: jeg er på Facebook og på Twitter.
