Tittelen på dette innlegget burde muligens blitt utstyrt med et spørsmålstegn? Jeg trodde uansett at bøkene om (ml) og tilliggende herligheter hadde fått sin historie tilstrekkelig skrevet gjennom (ml)-boken til Hans Petter Sjøli og (ml)-boken til Jon Rognlien. Men slik er det ikke.
Like før jul kom forlagssjef Geir Berdahl med en personlig erindringsbok om sine førti år i Oktober forlag. Berdahl skriver med utgangspunkt i dokumenter han finner i Oktobers (mangelfulle) arkiv. I og med at Oktobers historie er så sammenvevd med AKP (ml)s historie blir Berdahls fortelling også en historie om AKP spesielt og 70-talls radikalismen generelt. Jon Michelets bok ”Mappa mi” tangerer Berdahls historie på flere punkter. Michelet var en slags forlagssjef/Bokhandlekontakt/boksjauer i Oktober før Berdahl tok over. Han ble også en av de sentrale forfatterne i det første ”stallen” til Berdahl. Felles for begge bøkene er at de er basert på rikholdige kilder. I det første tilfellet altså Oktobers arkiv. I det andre tilfellet arkivet til Politiets overvåkingstjeneste.
- Les anmeldelse av «Mappa Mi»: Michelet med overvåkernes øyne
Oslo, 1977. Marxist-leninister demonstrerer på nasjonaldagen 17. mai. Foto: Erik Thorberg / NTB / Scanpix
Mangelen på tilgang til skriftlige kilder har vært et problem for tidligere ml-historikere. Alt hemmelighetskremmeriet rundt partiet førte med seg at møtereferat og lignende tilsynelatende i liten grad ble arkivert på en slik måte at det kunne bli offentlig tilgjengelig for ettertiden. Hva de sentrale aktørene skulle sitte inne med av personlige arkiver får vi kanskje først vite nå når 68-generasjonen går inn i pensjonistenes rekker, og får mer tid og lyst til å se seg tilbake.
I tillegg til Michelets og Berdahls bok, kommer Klassekampen-journalist Alf Skjeseth nå med historien om Klassekampen. Verken Berdahl eller Michelet og sikkert heller ikke Skjeseth er interessert til å gå inn i den diskusjonen om anger og selvoppgjør som har preget tidligere debattbøker om (ml). Og kanskje er ikke den diskusjonen lenger den mest interessante. Hvis man ønsker seg eksemplariske fortellinger som søker å forstå hvorfor ungdom søker seg til totalitære bevegelser, så finnes det kanskje mer aktuelle bevegelser enn AKP?
Det interessante med de nye bøkene om AKP (og tilliggende herligheter) er at de springer ut av mange, konkrete kilder som gir ettertiden noen verdifulle (tids)bilder av hvordan 70-tallet ”var”. Objektivetet og distanse er det naturlig nok lite av.
Foto: Samlaget/Oktober
I april kommer Frank Rossavik med sin SV-historie. I motsetning til Berdahl/Michelet sine nostalgiske, men interessante, erindringsbøker vil leseren hos Rossavik få en historiker som betrakter sitt objekt (SV) med (politisk) distanse. Hvor interessant dèt blir avhenger av hvor tett på Rossavik er kildene, og hvilken historie han velger å fortelle ut fra dem.
Den største forskjellen på en brunskjorte og en AKP’er er at brunskjorta ikke kuppet kultureliten etter at lufta gikk ut av den politiske ballongen.
Hei Jonas og Jenny B, de mer analytiske bøkene om AKP foreligger allerede. Det finnes «oppgjørsbøker» og det finnes «angrebøker». Bøkene til Rognlien og Sjøli er verdifulle forskningsarbeid med utstrakt bruk av intervju med muntlige kilder som var med i ml-bevegelsen. Det som kommer nå er erindringsbøkene fra tidsvitner. Disse bøkene er ofte de mest interessante, mener jeg, fordi de i større grad klarer å gi oss tydelige tidsbilder. Av disse tidsbildene, som ofte ikke er så opptatt av å spørre «hvorfor», men mer viser «hvordan» forstår – i alle fall jeg – mer av hva det var som gjorde AKP så tiltrekkende på ungdommen den gang.
Hvordan er det mulig med slik hylningsartikkel fra statskanalen? Det er allerede utgitt et par bøker som går langt utenpå de det skrives om her, nemlig ‘Mao min Mao’ og ‘Den store ML-boka’. Det er helt merkverdig at Michelet har fått erstatning for overvåkning. Han var med i en bevegelse som selv overvåket andre, og som hvis de hadde fått makt, hadde innført et skrekkvelde uten like her til lands. Selvfølgelig bør en følge med på hva slike folk driver med.
De beste bøkene om AKP kommer når noen tør å sette standpunktene og handlingene til AKP’ere i større perspektiv. F eks voldsperspektivet, folkemordsperspektivet, diktaturperspektivet etc.
Den største forskjellen på en brunskjorte og en AKP’er er at brunskjorta ikke kuppet kultureliten etter at lufta gikk ut av den politiske ballongen.
Tilbaketråkk: Tweets that mention De beste bøkene om AKP kommer nå, skriver Knut Hoem. Les Bokbloggen: -- Topsy.com