Terror på Blindern

Dette bokåret kommer det tre romaner med handling fra studentmiljøet, nærmere bestemt Blindern. Men studentene nøyer seg ikke med å gå på forelesningen og drikke og legge an på hverandre mens de diskuterer filosofiske retninger før de brått må sprenglese til eksamen.  På en eller annen måte ender studenter med å gjøre opprør i ulike former. Og her nøyer de seg ikke med en fredelig demonstrasjon utenfor administrasjonsbygget.I den ene boka som  allerede er ute, «Gi meg et sverd» av Gunnar Høgstmyr, går det så langt at deltagerne av den nydannene geriljagruppen «Legionen» myrder professorer brutalt hjemme i sengene deres.

Men dette er ikke første gang norske studenter i bokform drives til ekstremisme. Mange husker «Lekestue» av Roger Kurland fra 1997, som ble en populær tv-serie. Hovedpersonen jobbet i studentbarnhage og bodde i kollektiv med studenter. Ikke alle husker at et av plottene handlet om Glør, en selvskapt ideolog som verver hovedpersonens lillebror til en ytterliggående gruppe som skal slåss mot det femininiserte sosialdemokratiet.

 I Mattis Øybøs roman fra 2003 «Alle ting skinner», blir en gruppe studenter forført av forelesningene som hovedpersonen Otto Horn holder om RAF og den italienske futurismen. Det ender med at de mørklegger Oslo midt i historiens største kuldeperiode.

Og i «Herrer i åndenes rike» (2006) av Stian B. Landgaard, blir jeg-personen forbannet fordi doktorgradssøknaden hans om et Nietzsche blir avslått pga Kvalitetsreformen. Han prøver da å mobilisere til kamp mot universitetet.

Hvorfor ender norske studentromaner såpass ofte med å handle om opprør og ekstremisme? Har de ekte studentopprørene fra 60- og 70-tallet blitt erstattet med teoretiske, fiktive studentopprør blant romanpermer? Og hvorfor er aggresjonen mot professorer og studenter og systemer så sterkt uttrykk i disse romanene? Skildrer bøkene et ubehag som er representativt for noe større i samfunnet?

Dette skal vi undersøke i Bokprogrammet i vår. Hva er din teori eller betraktning om dette?