Hvorfor lese romaner?

For en som i perioder leser flere romaner i uken, kan dette synes som et uforståelig spørsmål. Er det ikke det vi lever for, da? De gode leseropplevelsene, bøkene som gjør at du tenker nye tanker om ditt eget liv, setter egne reaksjoner i perspektiv, får innsikt i menneskenes psyke? Det er klart vi vil underholdes. Vi vil ha en god historie. Men ikke bare det. Jeg håper at jeg, på en eller annen måte, skal komme ut på den andre siden av boken med en innsikt jeg ikke hadde før, eller en erkjennelse av at, ja, ”sånn er også livet, slik kan det også leves”.

Fordelen med en roman fremfor sakprosa er at jeg selv kan dikte med. Fortellingen er ikke ferdig – med fasit – for den blir til mens jeg leser.

Denne uken har jeg lest en fantastisk liten samling noveller, Ingvild Rishøis ”Historien om Fru Berg” og tenkt at: Hvorfor leser jeg alle disse lange romanene, med mye langhalm, når jeg kan få lysende litteratur i konsentrert form? Mer noveller – så absolutt!

 Men akkurat nå slår jeg et slag for romanen – som en oppladning til friske diskusjoner om P2-lytternes romanpris neste helg. Og tenker: Ville jeg vært den samme uten Jens Bjørneboes ”Haiene”? Eller Hamsuns ”Mysterier”, Dumas’ ”De tre musketerer” eller Astrid Lindgrens ”Brødrene Løvehjerte”?