Hvor er den historiske romanen?

Den som skal gjøre opp status etter årets norske bokhøst, kommer ikke utenom begreper som selvbiografi og samtid. Men hvor er det blitt av de historiske romanene? Finnes de?

I England ble Hilary Mantel belønnet med Booker-prisen for 2009 for romanen ”Ulvetid”. Den handler om Thomas Cromwell, småkårs-gutten som ble Henrik 8.s nærmeste rådgiver (Akkurat kommet på norsk, nærmere 700 sider, anbefales!)

Kunne man tenke seg en norsk historisk roman vinne Kritikerprisen eller Brageprisen? Karsten Alnæs fikk Brageprisen i 1992 for ”Trollbyen”. Siden har det vært samtid.

Nå er det ikke alltid så lett å definere hva som er en historisk roman. Er romaner fra 2. verdenskrig historiske romaner? Er Henrik Langelands ”Verdensmestrene”, som omhandler norsk 80-tall, en historisk roman? En definisjon på en historisk roman er at det er en roman som beskriver en konkret historisk epoke eller en virkelig, historisk person.

Ofte gir den historiske romanen et bilde av en hel tidsepoke og et samfunnsmiljø gjennom skikkelsene den holder frem. Derfor er politiske brytningstider kjærkomment materiale for forfattere av historiske romaner. I Norge skriver man ofte om vikingtid og middelalder. I England er 15- og 1800-tallet overrepresentert, mens Frankrike har både opplysningstid, revolusjon og Napoleonskriger som sikre epoker. Ofte tenker vi en velutviklet kildegransking og detaljkunnskap, når vi snakker om historiske romaner. Ofte mener vi at bøkene i tillegg skal ha noe å si oss om vår egen samtid. Men oftest er vi kanskje på jakt etter ”eventyr”, fortellinger om virkelige, banebrytende skikkelser som var betydningsfulle i sin tid, og som blir forstørret og dramatisert i etterpåklokskapens lys?

Britt Karin Larsen skriver historiske romaner. I motsetning til tidligere tiders historiebøker, som skildret konger og kriger, holder hun frem de minste og fattigste i samfunnet, ofte de utstøtte. Gjennom psykologiske portretter gir hun dem verdighet, og beskriver enkeltmenneskets valgmuligheter som en konsekvens av samfunnet hun lever i. I år er Larsen ute med en historie fra Finnskogen på 1800-tallet, der fattige innvandrere fra øst nærmest levde i skjul for myndighetene, og på svenske storbønders nåde. ”Himmelbjørnens skog” er en flott fortelling som følger opp fjorårets ”Det vokser et tre i Mostamägg” (som bare ble slått ut av Knausgårds ”Min kamp 1″ i konkurransen om P2-lytternes romanpris.)

Toril Brekke avsluttet i år en romantriolgi om den norske utvandringen til Amerika fra 1825 og fremover. Der forekommer det både virkelige og oppdiktede personer. Om vi følger enkeltmennesker fra ulike deler av Norge inn i en ny verden, gir fortellingen først og fremst et fyldig bilde av viktige endringer i vår nære historie. Nyere forskning viser at en million nordmenn utvandret i løpet av et hundreår!

Aina Basso skriver om norsk 1700-tall i romanen ”Fange 59. Taterpige”, Einar O. Risa beskriver byen Stavangers utvikling gjennom hele 1900-tallet med det som skal bli en kvartett under tittelen ”M. Kanne & Søn”. Og Thorvald Steen skriver historiske romaner om korstog og religionskrig på sitt helt egne vis, der ytre dramatikk tones ned, mens den indre, derimot…

Underholdningsforfattere har alltid vært glad i historiske romaner. Det er som om fortiden inviterer til dramatikk og store følelser. Jeg mener det utmerket lar seg gjøre å skrive originale, faglig sterke og medrivende historiske romaner som bygger på litterær kvalitet – og lar de ovennevne titlene stå som eksempler på det.