Turns - by:Larm, Rockefeller
Veien tilbake
Turns er for øyeblikket landets beste flinkisband.
Etter omtrent fem år med planlegging og hardt arbeid fikk Montée-frontmann Anders Tjore endelig ferdigstilt Turns debutalbum nå i januar. Out, som plata heter, er fylt til randen med smart arrangert gitarpop med en tung jazzflinkisfaktor ved seg. Det er en utgivelse det er verdt å applaudere lenge over. Det overraskende store oppmøtet blant publikum klokken halv ni på fredagskvelden må nok sees i sammenheng med by:Larms stadig voksende publikumsmasse, men det er likevel et tydelig tegn på at også livebandet Turns har hatt et betydelig forventningspress hengende over seg.
At Out har blitt produsert etter strenge dogmeregler hva instrumentering angår er én sak, men også dette ser ut til å ha vært et bevisst valg med tanke på konsertuttrykket. Ideen om det klassiske rockebandet blir i stor grad hyllet, der samtlige bandmedlemmer, inkludert blåsere og pianister, står på en demokratisk rekke på Rockefellers scenekant. Det er åpenbart at Out er langt mer tiltenkt liveformatet enn hva en først skulle tro, et faktum som gjør Tjore med venner, og ikke minst publikum, mer enn godt.
Et overraskende tidløst uttrykk til side, Turns har likevel et sterkt preg av 60-tallsnostalgi over seg. De klassiske arrangementene i seg selv er et tegn på dette, men også bandets slips-og-skjorte-oppi-buksa-politikk peker i denne retningen. Akkurat dette er nok tvilsomt et faktisk imagevalg, men bassist Christian Engfelt løfter inntrykket betydelig med sitt vesen; en Ringo Starr-klon med steinansikt, Beatles-sveis og streng bekledning.
Livepresentenasjonen av Out byr på låter der hvert eneste sekund er en demonstrasjon av ren bandteknisk overmenneskelighet. Disse låtene evner likevel enkelt oppgaven å gripe hardt, men vennlig tak i publikum. Erlend Øye-coveren «Like Gold» er et perfekt eksempel på dette, men også andre albumhøydepunkter («Misty Roses», «Hours Pt. II», «For The Love That Still Grow» og «While You Are Leaving»). Mange høydare, jovisst, men det sier mest om dette bandets massive kvaliteter.
På tross av publikums skyhøye forventninger leverer Turns et stramt og konsentrert, men slående lite anstrengt sett. Turns er det akkurat nå det norske bandet som naturligst mestrer spesielt én sak: Å servere deg et poputtrykk du aldri trodde du hadde behov for å se tilbake til.
Kim Klev
Tags: anmeldelse, by:Larm, bylarm 2011, Kim Klev, konsert, Turns
Hadde vært fint om anmelder kunne prøve å omtale musikken som ble spilt til større grad.
På hvilken måte overfører Tjore studiolyden til livemusikk?
Nøyaktig hva, musikalsk og ikke klesstilen, er det ved Turns som referer til 60-tallet?
På hvilken måte utviser de «bandteknisk overmenneskelighet»?
Det er kjipt å virke som en sur internettfjott, men denne relativt lange teksten ble jeg ikke særlig klok av. Hva var egentlig vitsen med teksten? Å si at «Ja, det var bra», «musikerne i Turns er klesbevisste» og «dette er det som kalles ‘flinkisband’»? Hva faen er et flinkisband uansett? Trodde det var forbeholdt Dream Theater og Phish og andre med kronisk senebetennelse.
Show, don’t tell. Akkurat som Turns selv!
fantastisk kommentar!
helt enig!
[...] Les hele anmeldelsen her: Veien tilbake [...]
hva i helvete er flinkis? flink? dere som skriver dette regner jeg med er voksne mennesker, men så bruker dere dette faens babyspråket
I alle yrker er det å beherske det du driver med positivt, bortsett fra i musikk. Der er det, i visse kretser (les: de som ikke kan spelle sjøl) negativt. Go figure.
[...] Å servere deg et poputtrykk du aldri trodde du hadde behov for å se tilbake til.” – fra Lydverkets anmeldelse av Turns på by:Larm 2011. Turns. (Foto: Kim Erlandsen, NRK [...]