Oslo Ess - Nokiateltet, by:Larm 2012
Utslitt kortstokk
Oslo Ess føler punkstorhet bedre enn de makter å formidle den.
Dansebandpunk. Det er kanskje den beste måten å beskrive Oslo Ess’ oppskrift, selv om kompisen din med ring i øret og deminjakke kommer til å bruke lang tid på å innrømme det. Frontmann Åsmund Lange fremstår og låter tross alt som en Bjarne Brøndbo vokst opp på skateboards og Pelle og Proffen-filmer.
Men – kall det fornærmelsen – bygger på at dette først og fremst er funksjonell musikk. For bak deres banale rockeviser om det å ta livet som det faller seg, står lite annet enn konstant allsangvennlighet og mer enn nok blek videreføring av californisk punkarv til å tilfredsstille ølglade konsertgjengere.
At bandet går på scenen til «Luffarvisan» – som de senere selv covrer – viser kanskje best hvor lite ekte merkevaren Oslo Ess føles. Joda, jeg hører at du drar det utslitte Jokke-kortet blant Black Flag- og Rancid-referansene når de raller «Jeg har sovet på stasjonen, jeg har sovet der igjen/Jeg har vært på vann og brød sammen med byens verste menn/men i natt skal jeg sove ute i regnet i det fri». Jeg bare forstår ikke hvordan en Joachim Nielsen-fan som deg kan sammenligne hans virkelighet med den Oslo Ess speiler.
Oslo Ess imponerer imidlertid gjennom de fire-fem første låtene og på nysingelen «Caroline», takket være energien kjærligheten for musikken gir dem, samt at låtene skinner mye klarere på scene enn på gråfargede Uleste bøker og utslitte sko. Likevel er oppskriften deres så forutsigbar at man allerede før avsluttende «Alt jeg trenger» og «Gi meg noe dritt» igjen husker hvorfor Oslo Ess ikke har noe nytt å tilføre norsk musikkliv: selv på sitt aller beste føles de som den kjedelige og uironiske lillebroren til Turboneger.
Kim Klev
Tags: anmeldelse, by:larm 2012, bylarm2012, Kim Klev, konsert, Lydverket, oslo ess
Burde ikke terningkast og annmeldelse stemme sånn passe overens egentlig? Sånn som du skriver så virker det som maks en 2′er på terningen.. Aner ikke noe om konserten, men dette var da voldsomt negativt.
Sånn jeg ser det, betyr terningkast 4 bare at det er helt ok å høre på. 5 er bra og 6 er eksepsjonelt bra. 3 er kjedelig og 2 og 1 er bedritent (i varierende grad).
Kan til dels være enig i den rangeringen, men når det kun er 3 av 20 linjer i en annmeldelse som er positiv så matcher den dårlig med en 4′er, syns nå jeg.
Hei og takk for tilbakemelding – dere har rett i mye av det dere sier. Jeg ser nå i ettertid at jeg godt kunne vært enda tydeligere på at selv om (eller helst fordi) bandet er uinteressant, så ble jeg imponert over hvor bra første halvdel av konserten fungerte.
Enig med Sindre Tonna, ville følt meg ganske sikker på at dette var en terningkast tre-anmeldelse om jeg hadde lest den før jeg hadde sett terningen. Men litt av poenget til anmelderen er vel at selv om bandet ikke er særlig spennende, så skaper de god stemning live: » (…) mer enn nok blek videreføring av californisk punkarv til å tilfredsstille ølglade konsertgjengere.»
Men det er jo litt spesielt å skrive at et band ikke har noe å tilføre norsk musikkliv, og så gi en firer til konserten, som tross alt betyr at den har vært forholdsvis bra.
Hvorfor skal alle norske band i nærheten av punksjangeren, vurderes utifra rollen «lillebroren til Turboneger»? Det lille jeg har hørt av Oslo Ess for eksempel minner jo ikke en dritt om Turboneger.
Likevel er oppskriften din i denne anmeldelsen din så forutsigbar at man allerede før tredje avsnitt igjen husker hvorfor du har jobb i lydverket og ikke har noe nytt å tilføre norsk musikkliv.
For her er det bare et mål å lire av seg flest mulig referanser iløpet av kortest mulig tid for å skape seg selv nok cred for å få musikkhistorisk troverdighet. Som da faller utenfor sin urimeligehet når alle referansene er platte og selvfølgeligheter. Men hadde man klart å trekke bandet ut av sammenhengen og vurdert de etter hva de faktisk er og presterer, så hadde anmeldelsen vært av interesse istedenfor nok et forsøk på tillegge seg selv kredibel tyngde.
Likevel er oppskriften din i denne anmeldelsen din så forutsigbar at man allerede før tredje avsnitt igjen husker hvorfor du har jobb i lydverket og ikke har noe nytt å tilføre norsk musikkliv.
For her er det bare et mål å lire av seg flest mulig referanser iløpet av kortest mulig tid for å skape seg selv nok cred for å få musikkhistorisk troverdighet. Som da faller utenfor sin urimeligehet når alle referansene er platte og selvfølgeligheter. Men hadde man klart å trekke bandet ut av sammenhengen og vurdert de etter hva de faktisk er og presterer, så hadde anmeldelsen vært av interesse istedenfor nok et forsøk på tillegge seg selv kredibel tyngde.
Syns dette du skrev her var bare masse vissvas! Oslo Ess ikke ekte?? Unskyld utrykket, men å sammenligne Åsmund Lande med Bjarne Brønnbo, då begynner du å lure på om da e noken sikringer løs asså!
Gråfargede Uleste bøker og utslitte sko? Skiva heter Uleste bøker og utgåtte sko. Godt eksempel på at denne anmeldelsen gjenspeiler at anmelderen i utgangspunktet ikke liker Oslo Ess, da plata jevnt over har fått veldig gode anmeldelser og ble nominert til Spellemannsprisen. Men hey, det er vel bare »forutsigbar og kjedelig» dritt som blir nominert til den tulleprisen. Og du har hvertfall ikke lest deg opp på bandet, da vokalisten heter Åsmund Lande. Lenge leve Ess!
Takk, Klev. Jeg kunne ikke vært mer enig. Strålende anmeldelse.
en av de dårligste anmeldelsene jeg har lest. @kimklev:disqus #klovn
Ikke første gang jeg leser en dårlig anmeldelse av Kim Klev. Våkn opp, Lydverket!
[...] Les anmeldelsen: Utslitt kortstokk [...]