Amy Winehouse. Foto: Scanpix/Reuters.

Det skjer omtrent uten unntak. Når artister dør, skyter salget av musikken deres i taket. Og jo lengre tid som går, jo mer glanset blir som regel bildet av hvor viktig denne personen var for musikken eller for den tiden artisten levde i. Det kan nesten virke som om musikken til en artist, som ved et trylleslag, blir mye bedre når artisten dør.

23. juli i år ble Amy Winehouse funnet død i sitt hjem i Nord-London, 27 år gammel. I 2006 ga hun ut sitt andre album, Back to Black, og nylig ble det kjent at albumet er blitt det mestselgende i Storbritannia etter årtusenskiftet, med nesten 3,3 millioner solgte eksemplarer.

Hun dyttet dermed James Blunt(!) ned fra tronen og hans Back to Bedlam fra 2005, som har solgt smått utrolige 3,2 millioner eksemplarer bare i Storbritannia. Og ikke nok med det, Back to Black er også med det på 12. plass over de mest solgte albumene i Storbritannia gjennom tidene.

Alt takket være hennes bortgang, tragisk nok. Rockeprofessor ved Universitet i Agder, Bjørn Ole Rasch, skylder på Elvis.

Elvis på Hawaii. Foto: Scanpix.

- Det at artister selger mer etter sin død, har med det man kaller for Elvis-syndromet. Etter hans død i 1977 opplevde man for første gang følelsen av savn i musikken. Plutselig skjønte man virkelig hvem Elvis hadde vært, hva han hadde gjort for rocken, og at man aldri kom til å få oppleve han igjen. Og det er i grunn veldig rart, at døden må inntreffe før man skjønner det.

Lenge har Elvis Presley vært den kjendisen i verden som har tjent mest etter sin død, inntil fjorårets måling gjort av magasinet Forbes, hvor Michael Jackson overtok førsteplassen. Forvalterne av Michael Jacksons dødsbo hadde per 25. oktober 2010 fått inn hele 275 millioner dollar, eller om lag 1,6 milliarder norske kroner det siste året. Inntektene baserer seg hovedsakelig på CD-salg, filmer, Jackson-effekter og konsertfilmen This Is It.

Elvis hadde i samme periode tjent 60 millioner dollar, blant annet på inntekter av musikken og besøk på Graceland.

Rockeprofessor Bjørn Ole Rasch. Foto: Privat.

Det mestselgende levende bandet er ikke overraskende nok U2, med Bon Jovi og Elton John på de neste plassene.

Men ikke alt er bare Elvis sin feil, selv om han regnes som den første man virkelig savnet i musikksammenheng. Rasch mener hovedgrunnen til at Elvis-syndromet i det hele tatt oppstår, er media.

- Media elsker å skrive om slike ting, det er det beste de vet når slike ting skjer. Det er sånn med oss mennesker, at når man hører noe mange nok ganger, så blir man automatisk interessert i å finne ut hva det er for noe som alle går og prater om. Vi blir lurt, rett og slett. Det er ikke nødvendigvis kvalitet det som skrives, men kvantitet.

Bjørn Ole Rasch hadde ikke mye kjennskap til Amy Winehouse før hun døde, og kjente kun til monsterhiten ”Rehab”.

- Jeg kjente ikke til hva annet hun hadde gjort eller hvem hun var, i likhet med mange andre tror jeg. Men så, når media skriver om dette, side opp og side ned, så kan man nesten ikke unngå å få vite mer om henne, og med det bli mer interessert i henne.

Rockekritiker i Aftenposten, Asbjørn Bakke. Foto: Aftenposten.

Rockekritiker Asbjørn Bakke er enig i mye av det Bjørn Ole Rasch sier, og mener det er nettopp media som gir oss denne kollektive følelsen av savn, som igjen medfører at vi samtidig får lyst til å kjøpe platene til de nylig avdøde artistene.

- Man kan sammenligne det litt som å gå i en begravelse. Man angrer kanskje litt på at man ikke var nok sammen med den personen som døde, på samme måte som man ikke hørte nok på musikken til artisten når han eller hun var i live. Det er først når karrieren er avsluttet at man virkelig greier å reflektere over hvor bra den stemmen, den musikken, eller de tekstene egentlig var. Og det tror jeg er en av hovedgrunnene til at artistene selger mye mer etter sin død, fordi veldig mange får den samme følelsen samtidig. Savn er absolutt et stikkord her, selv om den ofte blir konstruert av media.

Også i Norge har det vært tydelig opp gjennom årene at vi har fått en felles savnfølelse. For eksempel Marius Müller og Jokke & Valentinerne nådde begge sine høyeste listeplasseringer på VG-lista etter henholdsvis Marius’ og Jokkes bortgang.

Joachim «Jokke» Nielsen i 1991. Foto: Lise Åserud/Scanpix.

Marius Müller døde i mars 1999. Året etter nådde han sin beste listeplassering i karrieren med 3. plass på VG-lista med samlealbumet Marius Müller – Beste, noe som er en plass høyere enn hva klassikeren Den Du Veit fra 1981 greide. Den Du Veit lå riktignok til sammen 20 uker på VG-lista, mens Marius Müller – Beste måtte ta til takke med ni uker.

Joachim ”Jokke” Nielsen døde i oktober 2000. Han tangerte i 2002 sin beste listeplassering på VG-lista med 4. plass med samlealbumet Prisen For Popen, som var samme plassering albumet III greide i 1990. Til sammen har Prisen For Popen vært hele 18 uker på VG-lista, mens III bare har ligget der i syv uker.

- Når det gjelder Joachim Nielsen, så tror jeg absolutt folk endret oppfatning av ham etter hans død. Mange fikk seg nok en liten aha-opplevelse da han døde, selv om man var kjent med livsstilen hans. Jeg husker jo godt Spellemannprisen i 1991, hvor han kom dritings ut på scenen for å ta imot prisen. Men igjen tenkte vi ikke over hvilken rockeprofet vi hadde med å gjøre før det var for sent. Derfor solgte Jokke & Valentinerne så mange flere plater etter Jokkes død. Alle ville finne ut hva vi hadde gått glipp av samtidig, sier Bjørn Ole Rasch.

- Etter Joachim Nielsens død føltes også tekstene hans veldig ærlige og nære, rusproblematikken ble veldig synlig, og man oppdaget en mye større desperasjon i tekstene hans, legger Asbjørn Bakke til.

I årene etter at en artist har gått bort, er det heller ikke uvanlig at plateselskapene gir ut haugevis med samleplater med tidligere ikke utgitte låter, b-sider og rariteter. Dette kan slå ut både negativt og positivt for artistens ettermæle, men er uten tvil et annet ledd i at artister selger mer etter sin død.

Asbjørn Bakke er i utgangspunktet veldig positiv til at plateselskapene gir ut samleplater etter artistenes død, så lenge det blir gjort med respekt og anstendighet.

- Man har sett flere eksempler på kyniske plateselskap som kun har tenkt profitt etter at artistene deres har gått bort. Jimi Hendrix for eksempel. Etter hans død kom det ut veldig mye rare utgivelser, og det samme med for eksempel Tupac Shakur og Bob Marley. Mye obskure og tvilsomme utgivelser der som kom ut i ettertid, som for alt vi vet ikke trenger å ha vært noe de har spilt inn selv engang. Og det er jo veldig synd ovenfor artistene, at de ikke lenger har kontroll over hva som blir gitt ut etter sin død.

La oss nå si at Kurt Cobain, Jimi Hendrix og Jim Morrison, medlemmer av den såkalte Club 27, fortsatt var i live. Ville de da fortsatt ha blitt stående igjen som rockelegender? Eller har det noe med måten de døde på, og at det skjedde på et stadium i livet hvor de var på sitt beste?

Asbjørn Bakke mener det er opplagt at for eksempel Nirvanas posisjon i rockehistorien ble forsterket av at Cobain døde.

- I avskjedsbrevet sitt siterte han jo Neil Young-linjen «It’s better to burn out, than to fade away», og det ligger en brutal sannhet i det.

Forutsetningen for at disse unge døde er blitt legender, mener i hvert fall Bakke ligger i at de hadde genuine kvaliteter i utgangspunktet.

- Hvis vi følger det tankeeksperimentet om at Jimi Hendrix også fortsatt levde, og nå var en flinkisgitarist på 68 år med fusionjazz som hovedbeskjeftigelse. Da er det ikke sikkert at han hadde hatt samme ry og betydning som den fantastiske gitaristen han vitterlig var. Jeg er heller ikke sikker på at The Doors hadde vært ansett som så viktige om Jim Morrison ikke hadde blitt funnet i det badekaret i 1971. Og selv om Elvis etterlot seg fantastiske innspillinger, er det ikke sikkert at han hadde opptatt like mange hvis han hadde gitt ut en mengde dvaske plater fra 1977 til nå, fortsetter Bakke å spekulere i hvordan rockehistorien kunne ha sett ut.

Men hva så med R.E.M, som denne uken valgte å legge opp som band. Kunne de ha vært tjent med å legge opp på 90-tallet de også, i stedet for å hale det ut i nesten 20 år til?

- Jeg tror R.E.M. ved å utgi en rekke helt ok, men ikke vesentlige plater, på en måte har vannet ut sitt eget ettermæle. Hadde de blitt oppløst etter Automatic For The People i 1992, hadde de nok hatt en mer markant posisjon i rockehistorien enn de nå vil få, sier Bakke.

Så blir det spennende å se om R.E.M. nå får sin mest innbringende uke noen gang, eller om de ender ut i glemselen fordi de har mistet sin relevans.

Tags: Amy Winehouse, Asbjørn Bakke, Bjørn Ole Rasch, Club 27, Elvis, Jimi Hendrix, Joachim Nielsen, Kurt Cobain, Marius Müller, Michael Jackson, Nirvana, R.E.M