Laleh - Sjung
Storstilt sjarmoffensiv
Skinnende singler og kledelig leken lyddrakt gjør at Laleh endelig vil få det store publikummet hun fortjener.
Det hersker liten tvil om at svenske Laleh for alvor kommer til å slå gjennom både i moderlandet og i resten av Skandinavia med dette, hennes fjerde album. Dette kommer til å skje på bakgrunn av første singel, «Some Die Young», som hun fremførte på P3 Guld noen uker tilbake, og som nå spilles tungt på radio både her og der. Gjennombruddet er velfortjent, både fordi «Some Die Young» er en uvanlig følelsesladd, fengende og stor poplåt – men først og fremst fordi Laleh Pourkarim er et musikalsk multitalent av sjeldent kaliber.
Hun skriver, arrangerer, spiller og produserer det meste selv, og dette gir låtene hennes et hint av eksentrisme og eiendommelighet som en mer «profesjonell» produsent nok ville ha filt vekk. I dette ligger mye av Lalehs styrke og kvalitet, samt en evne til å skrive tekster som berører og melodier som setter spor.
«Elephant» – albumet sterkeste låt – viser hva hun kan levere når alle knapper trykkes inn samtidig. Det er når det blir så vakkert at det omtrent blir vondt at Sjung fungerer som best, og disse øyeblikkene er samlet relativt tidlig på albumet (med unntak av «In The Comet») – noe som gjør at man gradvis mister noe momentum utover. Spesielt siden de tre siste låtene er på svensk – og denne tospråkligheten skulle jeg gjerne vært foruten her: Den gjør at albumet stykkes unødvendig opp, og man mister en viktig følelse av avrunding. Hun mister også noe av særegenheten sin når hun synger på svensk – med «Vårens Första Dag» blir hun plutselig en kvinnelig Håkan Hellström, mens de engelskspråklige låtene hennes viser en langt mer fasettert og interessant artist enn dét.
Sjung har lekenheten og avhengighetsskapende enkeltlåter nok til å gi Laleh det store og hengivne publikum hun fortjener, mens et par hvileskjær og den noe forvirrende tospråkligheten gjør at hun ikke får toppnotering denne gang.
Jørgen Hegstad
Tags: anmeldelse, Jørgen Hegstad, laleh, Lydverket anmelder, p3 guld, plateanmeldelse, sjung
Enig med det meste her. Denne plata vil stå seg meget godt lenge og vil selge veldig bra. Godt at du har sans for kvalitet, Hegstad. VGs Sandeep Sing ga henne en treer, og med begrunnelsen at Laleh ikke holder mål. Det er jo anmelderen som ikke holder mål i VG.
At hun synger på svensk på noen låter til slutt er litt bob bob ja. Men det er eg. bare på første låta er det ikke. På de neste er man inne i det svenske uttrykket for å si det sånn. Og hun behersker jo det også veldig bra. Uansett modig gjort å ta med svensktekstlige og vise at hun kan lage svensktopp inspirert musikk også.
Denne jenta går nok foran vår egen Marit Larsen. Hun er utrolig kreativ på både melodi og arr. Du verden. Jeg er en gamling på 65 og koser meg skikkelig her grunnet oppfinnsomheten og følelsene i hennes stemme og uttrykk. Lydbildet er utrolig bra og alt er nydelig samstemt på en måte som gjør at stemmen hennes får den plassen den fortjener.
Dette er substans i denne produksjonen. Høy kvalitet på musikere og den tekniske lydkvaliteten. Men Først og fremst vakker substans. Utover det vanlige. Jeg bukker og takker for denne produksjonen. Ikke hvert år jeg gjør det for en pop plate.
Men en firer? Hun fortjener eg. en femmer pga det motet hun viser ved å ta med disse svenske låtene! Og de låtene er veldig bra faktisk, man kan lure litt om de ikke er tenkt ut for mange år siden da hun var mer opptatt av det svenske. Hvorfor du trekker henne for disse låtene er litt snodig for meg. Du bør lytte til de et par ganger til. Da vil du gi henne minst et poeng til!
Liten dame, stor stemme, fine melodier og flotte arrangementer!
[...] Les Jørgen Hegstads anmeldelse av Sjung. [...]
[...] Les Lydverkets anmeldelse av Laleh [...]