Mitt påskemysterium begynner og slutter med Judee Sills Heart Food (1973).

Tilgi meg overskriften, men skotske Jackie Leven har nå engang en låt fra 2001 som heter «The Sexual Loneliness of Jesus Christ». Den handler ikke om Judee Sill (det gjør imidlertid «Silver In Her Crucifix (Homage to Judee Sill)» (2006) av samme artist, men det er en annen historie). Tittelen sier likevel et og annet om de vesentligste bestanddelene i hennes kunstneriske univers.

Her følger noen flakkende notater om Judee Sill, Heart Food og, forsøksvis, hvorfor den fortsetter å oppføre seg som en av tidenes mest originale, gåtefulle og ikke minst beste plater, 35 år etter utgivelsen.

[...]

Love, risin’ from the mists
Promise me this and only this
Holy breath touchin’ me
Like a wind song
Sweet communion of a kiss

- Judee Sill, «The Kiss», Heart Food (1973)

MP3: «The Kiss»

“The Kiss”

Kortversjonen: Judee Sill (October 7, 1944 – November 23, 1979) was an American singer and songwriter. The first artist signed to David Geffen’s Asylum label, she released two albums before disappearing into obscurity and eventually dying of drug abuse in 1979 (fra Wikipedia).

En innføring i de biografiske detaljene rundt Sills dramatiske liv og karriere kan leses her, og magasinet Uncuts vurdering av hennes tre album (Dreams Come True ble utgitt posthumt i 2005) er definitivt verdt å få med seg.

Hun synger fra et eget rom i sin tid, Judee Sill. Laurel Canyon-scenen, som hun befant seg i periferien av, hadde sakte begynt sin transformasjon fra blåøyd, idealistisk singer/songwriter-campus til en boltreplass for selvtilfredse stjerner med kokainpløsete egoer (les Barney Hoskyns‘ Hotel California for en brilliant skildring av epoken). Sill befant seg utenfor, både i kraft av utaktiske valg (hun skal offentlig ha kalt David Geffen en «feit homo», noe som trolig kostet henne kontrakten med Asylum Records) og en ærgjerrighet – hun nektet blant annet å gjøre oppvarmingsjobber – i utakt med den virkelige verden.

En drøy påstand, men jeg prøver likevel: Judee Sill høres ikke ut som noen andre. Det er selvsagt fullt mulig å sammenligne henne med andre artister – det gjøres stadig vekk – og da fortrinnsvis med Laura Nyro (spesielt) og Joni Mitchell. Mer om det senere.

I tilfellet Sill kan en like fruktbar innfallsport til musikken hennes være via artister som åpent har bekjent sin kunstneriske beundring for og gjeld til henne. Som Jim O’Rourke (Sonic Youth, Gastr del Sol, Wilco) og Andy Partridge (XTC). «She leaves the rest in the dirt», har sistnevnte sagt, og de to siste XTC-platene inneholder også øyeblikk som mer enn hoster tilbake til da Partridge som ung mann satt hjemme og smuglyttet på kjærestens Judee Sill-album mens hun var på jobb. Her til lands har Kenneth Ishak covret «Lopin’ Along Thru The Cosmos», mens Rockettothesky er blant de som har uttrykt sin begeistring.

Når jeg hører henne synge, tar jeg meg i å tenke at det man kan kalle vokalfetisjet i popkulturen – trangen til å måtte nærlese hva en stemme egentlig uttrykker, hva den prøver å fortelle oss – er en uting.

Judee Sill høres først og fremst fri ut når hun synger. Jeg greier ikke dissekere stemmen hennes ytterligere. Men jeg føler meg ikke spesielt mytoman – ulykkelig oppvekst, hard junkietilværelse, sykdom og tilfeller av prostitusjon tatt i betraktning – ved å antyde at dette kan ha vært tilfellet.

Stille, dvelende og saktegående. Det gjelder mange av låtene på Heart Food, men ikke alle. Hvorfor ble ikke «Soldier Of The Heart» en hit?

MP3: «Soldier Of The Heart»

“Soldier Of The Heart”

Laura Nyro og Joni Mitchell er nevnt. Begge er i seg selv artister det er vanskelig å klassifisere, men det er klart; det finnes noe i deres uhyre sofistikerte og samtidig selvutleverende tilnærming til popmusikk som Sill deler.

Likevel føles hun både mer naturlig og særere enn de ovennevnte, mer intuitiv og mer skolert, mer intenst nærværende og samtidig underlig frakobla; alt dette på en gang. Hun arrangerte den ofte intrikate musikken sin selv, og Bach nevnes ofte som en tonal referanse. Da må man i rettferdighetens navn legge en boblende, nærmest gospelaktig livsfølelse, stemplet med tidsåndens vimsete uskyld, til helhetsbildet.

MP3: «The Donor»

“The Donor”

Man trenger ikke noen teologisk grad for å fornemme den religiøse fallhøyden i Judee Sills kortfattede diskografi. Tekstene er spekket med referanser til det treenige, der særlig Jesus står i fokus – gjerne skildret med en ømhet som er lokalisert syd for både hjerne og hjerte, som i «When The Bridegroom Comes»: Tho’ the chosen are few, won’t you tarry your lamplight till he calls for you? / And pray that your love endure till the bridegroom comes. Stort mer sekulær blir vel verdenshistoriens mest kjente sønn neppe.

Til syvende og sist er det kanskje dette som gjør platen. Denne dualiteten – ånd og kropp, tro og tvil, synd og forlatelse – er på ferde, knas sammen og kastes hulter til bulter i en stor bevegelse gjennom hvert eneste sekund av Heart Food. Jeg tror vanligvis ikke på disse tingene. Ikke i det hele tatt. Judee får meg til å lure. Slik åpner storheten hennes seg; dypt menneskelig og likevel uendelig langt borte. Mysteriet fortsetter.

[youtube XgkOavY04K4]

Tags: Andy Partridge, Barney Hoskins, David Geffen, Hotel California, Jackie Leven, Jim O' Rourke, Joni Mitchell, Judee Sill, Kenneth Ishak, Laura Nyro, Laurel Canyon, Rockettothesky, XTC