Det burde ha vært en kjensgjerning at Les Savy Fav er et av verdens råeste liveband, at de faktisk er nettopp det er uansett et uomtvistelig faktum. Om du var blant de (ganske mange) heldige som fikk oppleve bandet på Øyafestivalen i 2006 vet du antageligvis hva jeg snakker om, hvis ikke anbefaler jeg deg sporenstreks en tur innom YouTube for å få et inntrykk av hva du har gått glipp av – New York-kvartettens konserter er sjeldent annet enn legendariske.

Men, bandet er mer enn vokalist Tim Harringtons crazy og uforutsigbare sceneadferd – tenk deg en ADD-rammet grizzlybjørn på LSD – og har etter hvert rukket å gjøre påstandene om at de aldri er like bra på plate til skamme. EP’en Emor: Rome Upside Down fra 2000 er fremdeles min favorittutgivelse med bandet, tett etterfulgt av den glimrende single-samleren Inches. Forrige albumet, Let’s Stay Friends, var dessuten et solid bevis på at Les Savy Fav er i stand til å komprimere det kreative overskuddet og energien ned til et skikkelig helhetlig album også, og føltes som det naturlige neste steget videre for et band som forsåvidt alltid har vært på rastløs søken etter kunstnerisk utvikling.

Det vil si – til nå. Problemet med bandets femte studioalbum, Root For Ruin, er nemlig ikke at det er dårlig, det følger bare med en vemodig følelse av at de denne gangen ikke bare har stagnert litt, men også tatt et par skritt tilbake. Glimtet i øyet har blitt erstattet av et kynisk blunk, den brunstige energien byttet ut med en ukledelig, desperat kåthet. Harrington ter seg fremdeles som en bikkje, men den gangen minner han mer om en tam cocker spaniel som jokker på leggen min mens han ser på meg med bedende øyne, og lirer av seg halvsleske linjer som «let’s be friends with benefits/you know we’d be into it/I won’t even say we kiss/we just touch our hips» på uinspirerte «Lips n’ Stuff».

Kan hende er det ment både ironisk og satirisk, men det hindrer ikke dette i å være den mest blodfattige og minst interessante samlingen med låter Les Savy Fav noensinne har gitt ut. For første gang føles ikke de forhenværende kunstskolestudentene som foregangsmenn, snarere som en vinterblek skygge av seg selv, med i overkant mye gjeld til The Pixies og Fugazi. Som alltid finnes det dog noen hederlige unntak: «Sleepless In Silverlake» er en søt, liten midtempo- stomper som harselerer med hipster-kidsa i Øst-L.A., mens «Let’s Get Out of Here» bare er genuint fin og fengende post-punk-pop. «Poltergeist» putter kunsten tilbake i New Yorkernes kunst-rock, og gitaristene Seth Jabour og Andrew Reuland er jevnt over nesten like opplagte som de pleier og smører gnistrende, fargesterke og lengtende gitarlinjer utover låter som (ellers noe uforløste) »High & Unhinged».

Som du sikkert skjønner er jeg egentlig utrolig glad i dette bandet, og på tross av alle innvendingene står Les Savy Fav fremdeles for meg som kvintessensen av hva et indieband kan og bør være: Totalt uavhengige (bassist Syd Butler gir ut platene på sitt eget label), egenrådige, kreative og obsternasige, et overskuddsprosjekt tuftet på positiv energi, gode låter og gode opplevelser. La oss håpe at Root For Ruin bare er et nødvendig hvileskjær – jeg skal være den første til å jublende innrømme det om den begynner å vokse på meg – og krysse fingra for at bandet peller seg tilbake til Oslo snarest mulig.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, Glenn Olsen, les savy fav, Lydverket, plate, Root For Ruin