Jeg har akkurat kommet tilbake fra reportasjetur i London. Heldig som jeg er fikk jeg prate med Keane, Kaiser Chiefs og The Killers. Men det var en annen artist som gav meg de aller sterkeste inntrykkene.

Etter at intervjuene med de tre K’ene (dere får gleden av å se dem i høst når Lydverkets tv-sendinger starter) var det tid for Londons herlige natteliv.

På en trivelig liten bar traff vi NRKs utenriksmedarbeider i London, Tore Moland, som hadde hørt rykter om at selveste Pete Doherty skulle spille solokonsert på The Rhythm Factory- Vi bestemte oss for å dra å se om det stemte.

Ikke det at vi hadde noe særlig tro på at en av Englands mest omtalte musikere kom til å holde noen konsert. Det siste vi hadde hørt om Pete, var at han måtte gjenopplives før en konsert i en pornokino i Østerrike. Og det kan da umulig være en særlig bra oppladning?

Da vi kom frem til Whitechapel, hang det riktignok plakater rundt omkring som kringkastet at Pete hadde planer om å spille. Men ved inngangen til venuen, The Rhythm Factory, fikk jeg en sterk mistanke om at vi ble lurt da vi betalte oss inn og ingen kunne love oss at Mr. Doherty kom til å entre scenen.

Selv om det var fire oppvarmere før kveldens høydepunkt (bare en av dem noe i nærheten av bra), gikk lufta enda mer ut av oss da alle var ferdige, og ingen hadde sett noe til kveldens hoverperson. Bortimot ulevelig ble det da en av publikummerene (i rallarhatt!) leverte tidenes sureste bonusoppvarmingsshow. Klokka begynte å nærme seg leggetid, og publikum begynte med en slags hasjrøykings-protest som, selv om det skapte litt underholdning, virket som et resignert forsøk på å få noe ut av kvelden likevel.

Men så – svett som en svamp og med en våt sigarett i munnviken – kom Pete Doherty. Etter å ha plasert Union Jack i lysriggen og bestillt nok rom og cola til å slukke tørsten på et symfoniorkester, tredde han gitarstroppen over den skeive, tynne skuldra si og begynte å spille.

Selv om Pete så ut som om han kom direkte fra Bergen-Belsen og ikke fra Østerrike tok det ikke lang tid før han overbeviste. Ja, han får jo en del gratis bare ved å overaske oss med å komme – men på toppen av det er han en ekstemt dyktig musiker. Og når han klarer å artikulere seg skikkelig viser han en utrolig stemme.

Så der sto vi da: Og tok imot. Låter fra både Babyshambles og Libertines. Fremført av en stor musiker, som bruker flammekaster på livslyset sitt i begge ender. Det var skittent, det var vakkert, og følelsen av å oppleve noe ekstremt eksklusivt spredde seg blant de som enda var edru nok til å kjenne på følelser i det hele tatt.

Til tider hørtes Pete Doherty solo ut som en dritings versjon av Sondre Lerche. Jazza og myk plukkegitar og ambisiøse vokalprestasjoner presentert av det inderligste vesenet som går på to bein akkurat nå.

Som plaster på såret for at han kom drøye to timer for seint på – leverte Pete et sett på over halvannen time. Bortsett fra en viss dramatikk når den fulleste av oppvarmingsartistene entret scenen for å snike seg til en duett, og Pete rappa røyken hans og gikk av i protest, var dette en kveld der musikkeren, ikke skandalekongen Pete Doherty viste seg frem.

Han er gjenoppstanden. La oss håpe han fortsetter å være det. For denne mannen kan virkelig spille!

Tags: Babyshambles, Kaiser Chiefs, Keane, Libertines, London, Lydverket, NRK, Overdose, Pete Doherty, Porno, reportasjereise, rhythm factory, The Killers, Tore Moland, Whitechapel, Østerrike