The National - Operaen, Øyafestivalen
Nasjonalskatt
Med landets beste lyd i ryggen sparket The National i gang Øya-uka, og beviste at rock og Operaen er en kombinasjon vi bør få mer av.
Brooklyn-baserte The National kan lett oppfattes som et noe krevende band å la seg rive med av. Ikke fordi låtene deres er utilgjengelige rent musikalsk sett, men rett og slett fordi det trengs en viss sinnsstemning for å ta del i deres mørke, emosjonelle univers. Under konserten bandet leverte i samarbeid med Øyafestivalen i Operaen onsdag, var det umulig å ikke bli begeistret av de åtte musikerne på scenen, om man så valgte å synke ned i en rød plysjstol, eller holde seg stående.
På plate er The National et relativt rolig indierockband, men på konsertfronten trøkker de på. Den klassiske rockepakken med to gitarer, bass og trommer sørget for å bygge opp under vokalist Matt Berningers desperate uttrykk, mens blåsere, fiolin, fløyelsmyke koringer og piano ga bandet et særegent, interessant og elegant uttrykk. Kun ett par ganger i løpet av den halvannen time lange konserten slår et par av instrumentene hverandre litt i hjel.
«Vi har ikke spilt klokka ett på dagen på årevis», konstaterte bandet fra scenen midtveis i konserten. Flere ganger nevnte de også at settingen med et sittende publikum i et operahus var uvant for dem; men hadde de ikke sagt det, hadde neppe noen tenkt over det. For hele bandet leverer, uten unntak, en topp konsert. Legg til det faktum at en overtrøtt og ironisk Matt Berninger er særdeles underholdende med kommentarer som «jeg vet ikke hva jeg synger om; jeg bare mumler noe og får massevis av kred». Tidspunkt og setting tatt i betrakting er stemningen så god som den kan være; etter grei hinting fra bandet er ikke publikum fremmede for å reise seg og og hipstervugge fra side til side i den fulle konsertsalen.
Lydverket likte godt årsferske High Violet, The Nationals femte album. De aller fleste av låtene publikum i Operaen fikk presentert var naturlig nok hentet derfra, men i tillegg hadde de gjort et glimrende utvalg av gamle låter – som nydelige «Slow Show», «Fake Empire» og «Apartment Story»; alle godt tatt i mot av fansen.
Lyden i Operaen kunne vært grunn nok til å gå på konsert der i seg selv. Selv om anlegget først og fremst er bygget for akustisk lyd, er det ikke tvil om dette er blant landets beste arenaer også for rock. Alt høres deilig og klart ut, og kler The Nationals lydbilde særdeles godt. Sist bandetspilte på Øya(i 2008), var meningene om konserten todelte – og mange påpekte at bandet ikke passet til en stor utendørsscene. Inne i Operaen kom de derimot virkelig til sin rett; og åpner for spørsmålet om hvorfor ikke publikum får mulighet til å oppleve flere konserter av denne typen.
Operaen og rock fremsto nemlig som en selvsagt kombinasjon – som vi burde få oppleve også uten at det er festival med massevis av andre konserter i byen.
Sjekk Lydverkets guide til Øya her!
Spotifyliste med Øya-artistene finner du her.
Bilder fra konserten
Tags: Operaen, The National, øya, øya2010, øyafestivalen
[...] Nasjonalskatt (5/6) [...]
[...] Det var også tydelig å se at bandet koste seg også på konserten. Lydverkets anmelder Trine Aandahl forteller om et opplagt band som slo an spøker mellom låtene, og ikke minst gjennomførte en strålende opptreden. Les Trines anmeldelse av The National i Operaen her. [...]
[...] For selv om Operaens lydanlegg først og fremst er bygget for akustiske konsertopplevelser og et klassisk repertoar, er det ingen tvil om at huset gir artister også innen andre sjangre mulighet til å vise nye sider ved seg selv og musikken sin. Et annet ferskt eksempel på det er New York-bandet The National, som under Øyafestivalen tok med seg sine såre låter og skranglete uttrykk inn i storstua i Bjørvika. Takket være blant annet eksepsjonelt god lyd spilte de seg til en femmer fra undertegnede. [...]
[...] er gjort på den irske festivalen Electric Picnic på seinsommern i fjor, etter at de åpna Øyafestivalen 2010, med konsert i Operaen. I konserten i kveld er det blanda fokus med tanke på materialet, du hører låter fra alle de tre [...]
[...] Marinade: Marina and the diamonds – Bestevenner: Yeasayer – Rå seniormakt: Iggy and the Stooges – Nasjonalskatt: The National – Mot alle odds: Against Me – Sommeren er ikke over: Panda Bear – Piken med styringen: Robyn – [...]