Clipse: Til The Casket Drops

[Columbia/Sony ]

Til The Casket Drops er det svakeste albumet kritikerfavorittene og narko-gutta i Clipse har gitt ut til nå, men er likefullt et av årets høydepunkt.

Virginia-brødreparet Clipse fikk kasta superlativer og seksere etter seg for dop-rap-monsteret Hell Hath No Fury. I likhet med den knallsterke (majorselskaps-)debuten Lord Willin’ var albumet noe helt eget, prega av mørke, minimalistiske Pharrell Williams-produksjoner og uhyre smarte punchlines som sirklet rundt dopsalg, dopforedling og dopinntekter. Og selv om Lord Willin’ står grunnstøtt den dag i dag, er det den vanvittige andreskiva de kommer til å huskes for. Med Hell Hath No Fury dytta Clipse den tett befolka narko-rap-sjangeren så mange hakk forover at det var latterlig. I sitt livs form laget Pusha T og Malice Thornton (og Pharrell) rett og slett en av 2000-tallets sterkeste skiver som står som en terningkast sju i ettertid. Vi snakker et av de få rap-albumene hvor det faktisk er ønskelig å ikke skippe et eneste spor. Det gjør ikke Til The Casket Drops til en dårlig skive. Men det gjør det til et nesten umulig prosjekt å lande tilfredsstillende for sånne som meg.

Å forvente en skive til av det samme kaliberet er lite annet enn urettferdig. Til The Casket Drops er nemlig ikke på nivå med de to førstnevnte, og det kommer sikkert til å hviskes og mumles om at din favoritt-doplanger sine favoritt-doprapper er i ferd med å falle av. De som hevder det tar i hovedsak feil.

Joda, brødreparet har flytta fokus fra frustrasjon, aggresjon og voldsomme mengder kokain-punchlines til en mer selvransakende, tilbakelent tilnærming uten fullt så mye snø. De er hakket mer reflekterende og hakket mer takknemlige denne gangen, og på spor som ”Champion” og ”I’m Good” er den bitre frustrasjonen fra tidligere nesten forduftet. Veien til kola-berømmelse omtales i fortid snarere enn i nåtid, noe som ikke kler de dop-selgende kokain-romantiserende gutta like godt. Men det er ikke bare tematisk ting som forandrer seg; også produksjonsmessig er brødreparet tidvis for langt utenfor sin egen lekegrind til å lage en ny klassiker. Sjeldent har de hørtes mer ukomfortable ut enn på den Keri Hilson-gjestende klubblåta ”All Eyes On Me”. Pharrell går vel mye på autopilot og er langt unna å levere noen ny ”Wamp, Wamp”, eller ”Mr. Me Too” og det er klart at det for mange vil være grunn til å drømme seg et par år tilbake til da den mørke minimalismen ikke var byttet ut med langt mer oppstemte lag med synth.

Å velge å se på albumet som en skuffelse, og en skuffelse alene, vil dog være et enormt feilgrep. Rett og slett fordi Til The Casket Drops faktisk er et av årets beste rap-album, med et knippe forferdelig sterke låter. En skive som inneholder glimrende og latterlig velproduserte ”Popular Demand” med Cam’Ron i godform og ”There Was A Murder” (med Clipse på sitt tekstmessige mest interessante) er en sterk skive. Punktum. Og det er ikke som om Clipse ikke er Clipse mer. På Pharrell-produserte ”Door Man” går Virginia-duoen på kola-kjøret, og ”Freedom”- hvor det passe breialt hevdes ”your music is my life”- er den beste introen lagt på et rap-album på gud vet hvor lenge. Legg til ”Kinda Like A Big Deal” hvor Khalil gjør Neptunes bedre enn Neptunes og Kanye West viser hvorfor han også er en rå rapper, som overkjører det meste annet der ute, og det er klart du sitter på en sterk skive.

Noen vil hevde at tredjealbumet til Clipse viser at de ikke er like bra som før. Jeg velger å mene at Clipse har gitt ut et av årets beste rapalbum og for tredje fulllengder på rad viser seg som noe av det beste 2000-tallet hadde å by på, hele tiåret gjennom. Hvor mange andre rap-artister har gitt ut tre bra album på 2000-tallet som alle er top notch, uten å dytte ut noe dritt imellom? Nemlig.

Andreas Øverland

Tags: andreas øverland, anmeldelse, clipse, Pharrell, plateanmeldelse, til the casket drops