Mira Craig - Fairytale
Mira-maraton
Mira Craig: Ghetto Fairytale [Home Made Records/Bonnier Amigo] På sin tredje albumutgivelse er Mira Craig i ferd med å bli en parodi på seg selv. Det er all grunn til å applaudere unge kvinnelige musikere som ønsker full kontroll over eget musikalsk materiale. Vi har gjennom vårens avisoppslag skjønt at Mira er en sånn kvinne. […]
Mira Craig: Ghetto Fairytale
[Home Made Records/Bonnier Amigo]
På sin tredje albumutgivelse er Mira Craig i ferd med å bli en parodi på seg selv.
Det er all grunn til å applaudere unge kvinnelige musikere som ønsker full kontroll over eget musikalsk materiale. Vi har gjennom vårens avisoppslag skjønt at Mira er en sånn kvinne. Selvstendig, bestemt og kompromissløs. Flott! Men, det er ikke alltid så dumt å lytte til- og få hjelp fra – andre enn seg selv. At Mira (nok en gang) har hatt sine fingre med i hele spillet og dermed også gapt over for mye er den største svakheten på Ghetto Fairytale. Svakhetene er sågar mange.
Show, don’t tell, Mira. Hvis du er den uovervinnelige verdensmesteren du i tekstene begir deg ut for å være, så fleks dine musikalske muskler. Host opp musikk som slår meg i bakken, gi meg noen hardtslående beats og fengende melodier. Særlig hva gjelder det lyriske savner jeg større variasjon og modenhet. I mindre doser kunne det vært smigrende med oppmuntringer av typen «tro på deg selv», «ikke finn deg i å bli urettferdig behandlet», «du kan få til det du vil», osv. Men når det er gjennomgående på Ghetto Fairytale, oppleves det som utvaska klisjéer og dvaske visdomsord som mest av alt minner om ting jeg ble fortalt på konfirmasjonsleir.
Det holder ikke med et fiffig eventyrlig tilsnitt, som låtene «Find The Key» og «Ghetto Fairytale» er gode eksempler på. Der er lydbildet skumringsmørkt, med musikalsk produsentkrydder som fløyte, synth og piano. Koringene er mange og pompøse og som lytter veksler jeg mellom å være flau og nesten-imponert. For det er på grensen til imponerende når vokalisten Mira er på sitt beste. På «Smile» er det befriende behagelig at hun roer ned gneldringa, og når Miras eventyrlige maraton avsluttes med «Shine» blir vi minnet på hvor særegen og stødig vokalen faktisk kan være.
Kult er det også når Mira gjør det som i stor grad har vært forbeholdt menn, nemlig å synge om å bli tilfredsstilt med nasty sex i «Nasty Cut». Med basstunge beats og frekk vokalfremføring blir dette albumets høydepunkt. Bare så synd det ikke var flere av dem denne gangen.
Trine Sollie
Tags: anmeldelse, ghetto fairytale, Mira Craig, plate
Jeg har bare rukket å høre et par låter av den nye skiva enda, men det som slår meg er at det høres klin likt ut det som jeg tidligere har hørt av henne. Jeg kan ikke si jeg er spesielt imponert over denne jungelrytme gneldringa i utgangspunktet, men jeg synes det er synd å måtte konstatere at hun nok har kjørt seg fast i jungelen. Hadde håpet på litt musikalsk evolusjon fra den kanten etterhvert, men, men……
Syns at
Mira gjør d bra!
Skjønte ikke hvilken side alle skulle møtes på etterpå?
Ikke kjør Mira ned fordi dere tror norsk musikk går dårlig!!!Ho er en KUUUL JENTE!!!!
!!MIRA CRAIG!!
You go girl! Norge behøver precis dethær. En grym kvinna som står på sina egna ben och inte behøver en man i svart kostym som styr o stæller.
Jag ær sjælv ifrån Sverige o jag måste sæga att det ær underbart o høra att æven en Norsk kvinna kan o vågar gå utanfør den vanliga mainstream musiken (som tyvær styr Norges musik) och gøra egen musik stil och jævligt bra på det!
Som sagt -Big Up, girl-
Kunne ikke sagt det bedre selv, Malcolm Little! Mira er et friskt pust for Norge og det jeg blir flau av er og se hvordan kritikerne slår ned på platene hennes. Etter min smak er de geniale! Ikke nok med det, men hun er ei dame med bein i nesa og hun har så utrolig mye å fare med.
Jeg anbefaler hvertfall virkelig innkjøp av platene hennes.
«Mira Craig is an artist with a very different sound, she experiments with her voice and mixes styles from all over the world in her productions. She samples her voice and makes a lot of the other samples and live sounds so the beats will sound organic. Her sound is an edgy mix of various styles such as Dancehall, Soca, Keiso, Raggasoca, Crunk, Southern Bounce, Norwegian Folk music, Japanese Folk music, Opera, Charleston, and many others. It’s a new and urban type of world music. She calls her sound Tribal Dreams. She also has a very distinctive voice, although she uses it in many different ways. She is songwriter and Producer». Utdrag fra Mira’s myspace. Hell yeah!
Fy fader for en slitsom plate, jeg synes den var ganske amatoer laget. Det var 2 sanger jeg likte, resten skippet jeg bare. Jeg er utrolig skuffet over dette albumet. Ser ut som Mira begynner a selge image, ikke musikk. bra hun har begynt a selge solbriller og smykker for hvis hun fortsetter sann sa er det ingen som kommer til aa stotte musikken hennes.
[...] Vår egen Mira Craig har jo også gjesteforelest på Høgskolen i Nord-Trøndelag for noen år siden. Forelesningen het “Min vei og mine valg i karrieren”. [...]
[...] Grand Prix-aktuelle Mira Craig ble betegnet som en parodi på seg selv og landet på nesten-eneren, hun også. Utvaska klisjeer, dvaske visdomsord og konfirmasjonsleir ble nevnt. Les hele her: http://www.nrk.no/lydverket/mira-maraton/ [...]