Om sommeren drar de fleste metalbandene på festivalturné, og de ovennevnte er ikke noe unntak.

I august legger alle ut på veien med ferske låter i bagasjen. I den forbindelse har Lydverkets Helle Stenkløv hørt nærmere på de siste utgivelsene deres.

Communic: The Bottom Deep

[Nuclear Blast Records]

Communic er et progressivt metal-band fra Kristiansand. Musikken deres er rik og variert, med fengende vokalmelodier og begeistrende gitar- og bassganger. Dette er dyktige musikere som har levert gjennomgående kvalitet på hver eneste plate siden oppstarten.

Deres fjerde plate, The Bottom Deep, er progressiv, mørk, dyp og doomy. Albumet er konseptuelt, og ifølge vokalist Oddleif Stensland er det også mer personlig enn noen gang. Det begynner bra, og sporene “Facing Tomorrow”, “In Silence With My Scars”, “My Fallen” og “Flood River Blood” er spesielt gode. Her er det atmosfære, variasjon og overbevisende vokalprestasjoner.

I lengden blir albumet derimot litt for ensformig og forutsigbart. En mer dynamisk produksjon kunne ha hjulpet, og bandet kunne også ha droppet ”Hurt”-coveren til slutt. Trent Reznor visste riktignok å sette ord på ting, men denne låten begynner å bli utspilt i alle former. Det spørs om The Bottom Deep kommer like høyt opp som forgjengerne.

Decapitated: Carnival is Forever

[Nuclear Blast Records]

I 2007 var polske Decapitated involvert i en tragisk bilulykke som tok livet av trommeslageren og sendte vokalisten i koma. Bandet tok, forståelig nok, en pause. To år senere følte grunnlegger og gitarist Vogg at det eneste riktige var å fortsette. Resultatet er Carnival is Forever, en verdig hyllest til Voggs avdøde bror og bandkollega, Vitek.

Den nye trommisen, Krimh, gjør en god jobb, og selv om vokalist Rafal ikke er like langt nede i den gutturale kjelleren som det Covan var, kler han musikken. En kan selvfølgelig aldri erstatte de gamle favorittene, men Vitek hadde sannsynligvis vært stolt om han hadde hørt dagens Decapitated.

For dette er rått. Her er det ikke bare flinke folk, men spennende, polyrytmiske låter, dybde og god produksjon. Decapitated mestrer alt fra det atmosfæriske til det beinharde, og blander tekniske riff med tradisjonell death metal og mer eksperimentelle lyder. ”The Knife”, ”Pest” og ”Carnival is Forever” er kanskje de beste låtene, mens ”Silence” gir albumet en rund og myk avslutning. Med Carnival is Forever burde Decapitated klare å sparke Meshuggah ned fra tech-death-tronen.

Toxic Holocaust: Conjure and Command

[Relapse Records]

Det amerikanske thrash metal-bandet Toxic Holocaust består offisielt av kun én mann: Joel Grind. Han har pleid å spille inn alle instrumenter og vokal selv, men på sin fjerde plate, Conjure and Command, har han for første gang fått med seg fullt band i studio. Det betyr ikke at plata er bra.

Albumet låter kjedelig, uinspirert og livløst. Mange av sangene er raske, men det er likevel verken fart eller snert i dem. Gitarsoloene er bygget opp av daffe standardriff, trommene er slappe og tynne, mens vokalen er så pregløs at en lurer på hvor det ble av gnisten og dynamikken i studio.

”Bitch” og ”In the Depths (Of Your Mind)” er de eneste sporene som vitner om at vekkerklokka har ringt. Ellers er alt en eneste smørje av liksom-new school thrash uten et eneste tegn til inspirasjon og musikalsk glede. Nei, trykk på slumreknappen. Denne kan du godt sovne fra.

Exhumed: All Guts, No Glory

[Relapse Records]

Amerikanske Exhumed ble dannet 1990. Etter en pause på seks år er de nå tilbake med fullengderen All Guts, No Glory. Gitarist og vokalist Matt Harvey er eneste gjenværende originalmedlem, men Exhumed har alltid klart å være tro mot death/grind/gore-stilen sin. Etter en overbevisende turnéåpning på Inferno tidligere i år, er de klare for å ta over musikkanleggene til enhver hardhaus med respekt for seg selv.

Albumet åpner med en instrumental som får pulsen til å stige og viser hva en har i vente: Shredding som får blodet til å sprute, intenst kjapp tromming, melodiske gitarsoloer og halsbrekkende vokaldueller der Harveys høyfrekvente skrik og Leon del Muertes dype, gutturale growling bytter på å sodomere ørene til lytteren. Plata er bare 36 minutter lang, men rekker å bygge seg opp mot et klimaks i midten før det tones ned mot slutten. Låter som ”Your Funeral, My Feast”, ”Through Cadaver Eyes”, ”Distorted and Twisted into Form” og “I Rot Within” slår en rett i bakken. Dette er solid, stramt, tøft og overbevisende.

Hvis vanlig death metal blir for pusete og kjedelig og ren gore høres ut som en flokk griser fanget i en sirkelsag, er Exhumed den perfekte mellomstasjonen. Velkommen tilbake, gutter.

Execration: Odes of the Occult

[Duplicate Records]

Norge er kanskje ikke det første en tenker på når det kommer til skikkelig old school death metal, men det kan fort endre seg. Execrations andre plate, Odes of the Occult, er nemlig en maktdemonstrasjon innen sjangeren.

Låtmaterialet flørter med seig doom, dødelige blastbeats og sen 80-talls-death metal. Produksjonen lar alle elementene komme til sin rett, samtidig som den er rå og skitten. Sammen med gitarer i kanon, subtile refrenger, morbide melodier og en mektig, bunnløs vokal, er dette opplevelse av de sjeldne. ”Grains” og ”Obsession” er to intenst raske spor, mens åpningslåta ligger i mid-temposjiktet. ”A Crutch for Consolation” og ”Entheogen” er blant de mer obskure og varierte låtene. To atmosfæriske ”Intermezzo”’er gir i tillegg albumet en aura av mystikk som nullstiller hjernen før det neste, ekstreme kuttet går i gang. Hver sang følger naturlig etter den andre, og leder lytteren fremover fra start til slutt.

Execration fanger essensen av den tidlige death metal-æraen, men legger også til noe nytt og eget. Odes of the Occult kan bli en klassiker på høyde med Autopsy, Death og Morbid Angels beste.

Helle Stenkløv

Tags: All Guts No Glory, Anmeldelser, Carnival Is Forever, Communic, Conjure And Command, Decapitated, Execration, Exhumed, Helle Stenkløv, Lydverket, Odes Of The Occult, plate, The Bottom Deep, Toxic Holocaust