Fuck Buttons: Tarot Sport

[ATP Recordings]

Varm, dronende elektronika dunker seg inn i årsbeste-kampen.

Det begynner å bli noen år siden Jean-Michel Jarre var på høyden, men når Fuck Buttons dasker i gang med de samme svevende, klangrike synthtonene fire og et halvt minutt ute i Tarot Sport-glansnummeret ”Olympians”, er det som å høre ”Oxygène IV” eksplodere inn i det 21. århundre med fosser av innovativ vellyd. Den britiske duoen forener med dette andrealbumet en type ambient synthpop og ullen, lavmælt støy inn i en pakke som har blitt et enestående psykedelisk eventyr.

Fjorårets debutalbum Street Horrrsing ble temmelig forbigått i Europa (marginal distribusjon skal ha store deler av skylden her), men allerede der viste BJ Power og Andrew Hung at deres innfallsvinkel til støy, postrock og elektronika var noe for seg selv. Deres instrumentale, dronende synthlek utvikles videre på Tarot Sport, og den Andrew Weatherall-signerte, varmere lyden gir dem et bredere nedslagsfelt. Det fortjener de, for låter som nevnte ”Olympians”, ”Surf Solar” og ”Phantom Limb” har blitt luftige, skarpe elektronikaskjønnheter som både isolert sett og satt i albumkontekst er noe av det vakreste jeg har hørt i år.

Her er «Surf Solar», men da i en sterkt nedklippet 7″-edit (originalen er på brunstige ti minutter):

[youtube OFbE3lHTcuo]

Det gis ikke ved dørene her, og duoens kompromissløshet- hvori opptatt manglende interesse av å begrense seg selv- gjør naturligvis dette til et album som trenger tid. Spesielt gjelder dette syre-janitsjar-verket ”The Lisbon Maru” og ”Space Mountain”- men reisen dit er en headset-orgastisk sensasjon som det er vanskelig å finne maken til; det nærmeste måtte vel være Panda Bears Person Pitch.

Fuck Buttons gjør sin elektronika storslagen, bredpenslet og tung, og det glimrende musikkåret 2009 ble akkurat mye rikere.

Jørgen Hegstad

Tags: andrew weatherall, anmeldelse, fuck buttons, Jørgen Hegstad, plateanmeldelser, tarot sport