Record Store Day byr – tross stadige varsler om alle fysiske formaters død – på mange godbiter for musikkinteresserte, som du kan lese mer om i vår oversikt over eksklusive utgivelser og happenings både her til lands og internasjonalt denne lørdagen.

Les: Sånn feires Record Store Day

Vi i Lydverket feirer dagen, vi også. Og det gjør vi med en god, gammeldags ha-med-dag på jobb.

Lydverkets Jacob «Jocob Ono» Krogvold instruerte redaksjonen på følgende vis:

Spotify, schmotify. WiMP, schmimp. Artister over hele verden skal feire platesjappas fortreffelighet som om det var no tomorrow. Vi skal også markere dagen.

Om du ikke ble født i fjor har du sikkert et fysisk eksemplar av en plate som du er glad i. En kassett, CD, vinyl eller minidisc som du har handlet i butikk og som betyr mer for deg enn din egen iPhone.  Ta med på jobb, så tar vi et bilde (sammen tror jeg) og svarer på gode spørsmål, samt ønsker musikkforhandlere verden over til lykke med dagen.

Jacob

Her er svarene han fikk inn.

Asbjørn Slettemark:

Iron Maiden – «El Dorado» (promosingle)

Den første vinylplaten jeg kjøpte var debutalbumet til Iron Maiden, som i stor grad har formet livet mitt. Så da jeg fikk den første promosinglen til det nye Iron Maiden-albumet, en CD-single formet som en syvtommer, minnet det meg om hvor dypt og intenst jeg elsker Iron Maiden som konsept, fra cover og artwork til musikk og standhaftigheten de alltid har stått for. Hver gang det kommer nye Maiden-plater kaster jeg meg over alt som kommer av CD-er, vinyler, bokser, spesialutgaver og Gud vet hva.

HP Skolsegg:

Pink Floyd – Meddle (vinyl)

Denne har jeg nærmest aldri hørt på noe annet enn vinyl (og kanskje opptakskassett). Både mp3 og cd er for rastløse formater for en slik skive. Kanskje noe mindre et fullført musikalsk verk enn senere PF-utgivelser, men desto sterkere som et fysisk verk på platespilleren med side 2 viet èn lang instrumentallåt på 23 minutter («Echoes»), og side 1 sprikende mellom industrielt instrumentalt («One Of These Days») og en vise med hundelyder («Seamus»).

Det eneste ankepunktet er kanskje coveret, som kunne blitt mer interessant med designer Storm Thorgersons forslag om nærbilde av en bavians anus enn bandets egen idé om et øre under vann.

Ellen Ramstad:

Weezer – Weezer (The Blue Album) (CD)

Det er ingen plater i verdens som gir meg så mange assosiasjoner og minner som den blå skiva til Weezer. For dette er plata jeg drakk meg full til for første gang. Hjemmevin fra Ronny gjemt nederst i ryggsekken, de kjekke skaterne på hjemme alene-festen til Gunhild i B-klassen og en merkelig blanding av å være en usikker 15-åring og egentlig føle seg ganske kul.

Selv om The Blue Album kom i 1994 var vi tydeligvis noen år etter der jeg kommer fra. Denne plata gikk nemlig på repeat på alle festene jeg frekventerte som 15-åring. Allsang til «My Name is Jonas (som vi hadde lært oss nesten hele teksten av), venninna mi og jeg som gråt til «Say It Ain’t So» (”faen, hvorfor klinte han med Siri rett etter han klinte med meg?!”) og hoppedans iført Fruit of the Loom-hettegenser til «Buddy Holly». Denne plata lukter deilig av ungdomstid, og jeg kjenner jeg blir myk om hjertet bare jeg titter bort på den. Herregud, jeg elsker musikk.

Jacob Krogvold:

Poison Idea – Pick Your King EP (vinyl)

Jeg kjøpte denne på Dolores Records i Gøteborg. Jeg tror den har vært Ebbot Lundgren sin, og han får den aldri tilbake. Den har to forsider, siden vi går inn i påsken velger jeg Jesus, så kan dere gjette hvem som er på den andre siden. Dette er jo ikke Poison Ideas beste låter, men jeg er så glad i debutplater som prøver så hardt som denne. 13 låter, alt skal med, og et coverkonsept som de var så toppfornøyd med at all annen info – tekster, takkeliste og en adresse du kan skrive til – måtte være på innsiden av arket.

Rannveig Falkenberg-Arell:

Motorpsycho – Timothy’s Monster (trippel vinyl)

Timothy’s Monster var en av de første platene jeg hadde et så intenst forhold til som man nesten bare kan ha som tenåring. Det var lenge min ubestridte ”øde øy”-plate, på grunn av den godteposen av variasjon den er, med både rufsete rock, søt og sart indiepop, kompromissløs støy og mektig, dypt hypnotiserende dronerock. Kim Hiorthøys strektegninger fra coveret ble dessuten kopiert til både pennal og russedress. Versjonen jeg har er den nummererte førsteutgaven på trippel vinyl, som opprinnelig kom i 2000 eksemplarer. Den var for lengst revet bort da jeg som nysgjerrig 15-åring plukket CDen ut av samlinga til min far – men da attenårsdagen min kom, og jeg hadde rukket å bli svoren og nerdete Motorpsycho-fan, jobbet jeg i ”hull-i-veggen”-platesjappa Tiger i Oslo. Det var et stort øyeblikk da sjefen min, nå avdøde Tor André Knudsen, overrakte sitt eget eksemplar som bursdagspresang.

Trippelvinylen er et typisk eksempel på en utgivelse med massevis av forseggjorte detaljer som er fryktelig stas for fansen. Den er som sagt nummerert, og på side 6 er det ingen av de vanlige rillene med musikk, men derimot en figurativ vinylgravering. Det følger dessuten med en UTROLIG stygg plakat i stort format, som aldri har vært i nærheten noen vegg jeg har hatt kontroll over.

Marius Asp:

Nick Lowe – The Doings (CD-boks)

Hyllefiendtlig format. Plater så krøkkete å hente fram at det grenser mot det umulige (hei, Back To Mono!). Vilkårlige utvalg fra artistkatalogen tromlet sammen i hui og hast, blottet for kunstnerisk omtanke. Joda, det finnes en drøss dårlig tenkte og gjennomførte boksutgivelser som kynisk casher inn på samlernes maniske kjærlighet.

Nick Lowes 4-CD-boks The Doings er ikke en av disse. Den er snarere et forbilldelig eksempel på hvordan det bør gjøres: De tre første platene sporer Lowes transformasjon fra pubtørst powerposter til gråstenkt soulcountry-crooner kronologisk, mens den siste inneholder liveopptak, demoer og andre rariteter. Den passer fint inn i bokhylla, et sted mellom Please Kill Me: The Uncensored Oral History of Punk og Dream Boogie: The Triumph of Sam Cooke. Låtutvalget er gjort med nennsomhet og flid, og boksen er utstyrt med akkurat passe mye informasjon (innspillingsdetaljer, bilder, et essay). Denne har jeg hørt på jevnt og trutt i 12 år, til tross for at jeg har de fleste låtene på studioalbumene. Mer er det ikke lov å håpe på.

Thomas Søbstad:

Bruce Springsteen & The E Street Band – Live/1975-85 (5 LP-boks)

En spektakulært lite sjelden eller eksklusiv utgivelse, men en skattekiste av musikalsk nytelse fra The Boss. Boksen inneholder 5 LPer med livemusikk som dekker karrieren til Bruce Springsteen & The E Street Band i årene fra 1975 til 1985. Den finnes sikkert i mange tusen norske hjem, selv kjøpte jeg den for noen skarve kroner på en av brukthandlene i hovedstaden. Rufsete i kantene, men uansett en gave til meg selv som aldri slutter å gi, og som jeg aldri blir lei av heller.

Amund Grepperud:

Oasis – Definitely Maybe (singelboks)

Som tenåring samla jeg opp ukepengene for å kjøpe en CD hver tredje uke. Fristelsen til å blåse en ukelønning på to singler, CD-formatet som nå har forsvunnet, måtte stagges hver uke. Lysten på plata med et albumspor skyldtes b-sidene, låtene man kun fikk på singlene. Derfor var gleden enorm i stua jula 1996, da jeg fikk singelboksene til et av de absolutte favorittbandene på midten av 90-tallet, Oasis.

Boksene til deres to første plater, debuten Definitely Maybe og (Whats The Story) Morning Glory, er forma som pakkene til sigarettmerket Benson & Hedges, i sølv (mild) og gull (vanlig). Med advarsel om at rock ‘n’ roll er svært skadelig for helsa. Sigarettmerket er også en del av interiøret på coveret til den monomentale førsteplata. Boksinnholdet til den består av de fire singlene ”Live Forever”, ”Supersonic”, ”Shakermaker” og ”Cigarettes & Alcohol”, samt en intervju-skive. Men det var b-sidene, eller bonussporene som var mest spennende. Liveversjonen av fantastiske ”Bring It All Down” og demoen til ”Colombia”, samt et av storebror Noels solonumre, ”Fade Away”. At Oasis svant hen ganske kjapt etterpå gjør ingenting for verdien som boksene har for meg, både som minnesmerker over et tapt format og over min tidlige periode som musikksamler.

Karina Lystad:

Diverse artister – Stax: 50th Anniversary Celebration Box Set (CD-boks)

Litt teit, kanskje, men jeg kan absolutt få sommerfugler i magen av å holde musikk i hendene. Og det klør i fingrene etter å åpne, snu på, bla i, lese og høre. Og alt dette kan jeg definitivt gjøre med Stax-boksen – spesielt bra er det at den har et cover som forandrer seg etter hvordan jeg vipper på den, altså kan jeg få fingrene på bildet til å knipse(!).

Men det er selvfølgelig mye mer enn bare coveret som gjør at jeg har et spesielt forhold til denne boksen. Otis Redding er en av mine absolutte favorittsangere og en sentral del av Stax-historien, og da jeg så denne boksen i butikkhylla visste jeg at jeg måtte ha den. For et plateselskap! Boksen inneholder selvfølgelig også et tykt hefte med plateselskapshistorie. Dessuten elsker jeg å grave i gammel soul, det er så enormt mye flott å finne. En annen juvel på denne samlingen, for eksempel, er William Bell. Jeg har grått altfor mye til hans ”I Forgot To Be Your Lover”. Det er for øvrig en låt jeg oppdaget etter å ha fulgt trådene bakover fra Dilated Peoples’ ”Worst Comes To Worst” som sampler Bell-låten. Morsomt hvordan det der fungerer.

Ruben Gran:

Primal Scream – Screamadelica

I Halden tidlig på 90-tallet ville jeg garantert ikke lagt merke til mp3’en av Screamadelica på veggen hos In Spectra. Paul Cannells ikoniske sol ropte etter å bli hørt. Tittelen hintet om hemmeligheter jeg definitivt var interessert i å høre. Takk og lov hadde betydelig mer sjarmerende Agnalt den også. Det var dit jeg gikk for å høre den.

Musikken som møtte meg bak den barnslige, men fengende solen var like fargerik. Haken hang langt nede på brystet mens Gillespie snodde seg i, på og omkring en sjangerfest jeg tidligere ikke hadde vært borti. Jeg ville danse like mye som legge meg rett ned. Jeg forstod ingenting, men jeg elsket det. Platebutikkens kombinasjon av utforskermuligheter og umiddelbarhet satte meg fullstendig ut av spill i samkvem med denne musikken. Det er slike øyeblikk – om det så var med Cypress Hill på Innova, Dinosaur Jr på Akers Mic eller Public Enemy hos Agnalt – som står som de sterkeste påminnelse om hvorfor platebutikken fortsatt må besøkes, om og om igjen.

Tags: favoritter, fysisk format, Lydverket Elsker, plater, Record Store Day