Alice In Chains - Black Gives Way To Blue
Lenket fast i nittitallet
Alice In Chains: Black Gives Way To Blue [Virgin/EMI] Alice In Chains hedrer Layne Staleys minne gjennom å herme etter seg selv. Det er fjorten år siden bandet siste album kom ut, og sju år siden vokalist Staley ikledde seg tredressen. Når Alice In Chains nå gjenoppstår, er dette som et band som på krampeaktig […]
Alice In Chains: Black Gives Way To Blue
[Virgin/EMI]
Alice In Chains hedrer Layne Staleys minne gjennom å herme etter seg selv.
Det er fjorten år siden bandet siste album kom ut, og sju år siden vokalist Staley ikledde seg tredressen. Når Alice In Chains nå gjenoppstår, er dette som et band som på krampeaktig vis ønsker å høres ut som de gjorde på nittitallet.
Da er det kanskje ikke så rart, men kanskje mer smakløst, at de velger å ansette en ny vokalist (William DuVall), som i stemmeleie kan høres ut som om han er hentet ut fra et Hard Rock Café-basert AIC-coverband: han jobber såpass med å høres ut som Staley at det grenser opp mot det parodiske.
Musikalsk finner vi her de seige, lange metall-numrene («Last Of My Kind», «A Looking In View», «Acid Bubble»), som føles for formelbaserte og i stor grad sjelløse i forhold til låter som «Rooster» og «Love, Hate, Love», som tydelig er malen her. Dessuten blir Nick Raskulinecz’ produksjon ofte for metallisk og hul, noe som får bandets famlende melodiske evne til å fremstå tydeligere. Her finner man også noen forglemmelige ballader, der grepet med å ha Elton John på piano på tittelsporet er artig nok, men ikke mye mer.
Det er «Private Hell » og «Check My Brain» som er høydepunktene på Black Gives Way To Blue, som for øvrig føles som et band som forsøker for hardt å høres ut som seg selv, og som ender opp som lite annet enn et kuriøst gjenhør.
Jørgen Hegstad
Tags: alice in chains, black gives way to blue, den store grunge-debatten, grunge-revival, Jørgen Hegstad
Så det er et Alice In Chains album som høres ut som Alice In Chains?
I like!
Enig med Kåre. Det høres ut som Alice in Chains, og det gleder mitt hjerte.
William DuVall har i forhold til sin forgjenger en mer snerrende og mindre nasal stemme. Helt klart en fordel. Jerry Cantrell beviser at hans teft for tunge fyldige riff og gode låter langt i fra har stagnert. At Alice In Chains etter 14 år presterer på samme nivå er en enorm styrke. Hvilket comeback!
Gikk til dette albumet med null forventninger, og ble ekstremt positivt overrasket. Godt jobbet, Alice In Chains!
Terningkast 3? What?
Greia her er da at jeg er sikker på at om gutta hadde gjort noe helt nytt på denne skiva ville de ha blitt slakta for akkurat det, og nå som de klarer å holde seg til det de kan så blir de alikevel slaktet? Sånt gjør meg bare trist!
Jeg syns skiva er helt fenomenal, og en fantastisk heder for Staley! Det er absolutt så godt gjort det kan bli uten orginal vokalist. Det låter ekte, det låter rått, det låter pent og det låter oppriktig. Sjelfullt kaller jeg det, uten at jeg er verdens største Alice in Chains fan.
Vel! Jeg mener altså at man kan være seg selv uten å krampeaktig fornye seg, men at det i dette albumets tilfelle skorter på evnen til å finne igjen sine gode sider, og ikke bare forsøke å finne igjen disse. Samtidig mener jeg altså at produksjonen motarbeider de, samt at vokalen til DuVall ikke gjør noen positiv forskjell.
Faen så lett det skal være å bli musikkanmelder om dagen da. Slipper de liksom til alle?
Kjære jørgen du kan ikke være fan av god kvalitets rock og du har garantert knapt hørt dette albumet mere enn 2 ganger og gitt det en sjans før slakten kom på 3. Hva får deg til å si at bandet ikke har fornyet seg osv ? Alice in chains var en av grunderne innenfor denne sjangern grunge. Jeg har selv vært veldig skeptisk til dette nye albumet black gives way to blue mye fordi jeg har vært veldig skeptisk til den nye vokalisten i duvall. Men som sagt nå har jeg hørt på det nye albumet i 2 uker og må si at dette er god grunge og takk og pris. Og hvis du klarer å si at alice in chains motarbeider produksjonen og at samt vokalen til duvall ikke gjør noen positiv forskjell jørgen så er jeg motsatt til deg veldig lykkelig og happy og mener dette albumet er på god høyde 92 albumet dirt. Skal jeg gi en tærning på dette albumet så får dette en solid 5′er rett og slett fordi cantrell og co er geniale til å ta vare på sounden som vi kjenner alice in chains. Opp i alt så får du stå for dine meninger jørgen men her bommer du veldig synes nå jeg da. Bare vent folkens dette nye albumet til alice in chains kommer til å bli et nytt comeback og det hadde ikke forundret meg om det var på topp 5 på vg lista om en uke. Og ja jeg er en gammel fan av alice in chains og har alle albumene så der fikk dere svaret på denne lange kommentaren. Rest my case
poenget med en anmeldelse er nå uansett å forklare *hvorfor* man har havnet på den karakteren (/oppfatningen) man har gjort. og siden innvendingene kommer så tydelig fram, så blir det jo opp til hver enkelts smak om man er «enig» eller ikke.
enhver bør jo klare å lese mellom linjene om dette er et AIC-album man bør sjekke nærmere.
Er ikke enig i denne anmeldelsen, synes plata virker lovende allerede ved første lytting, og er glad for at vokalen til DuVall låter som Laynes. Synes dette var en ganske spinkel anmeldelse, kort og lite utfyllende. Den bærer ikke preg av en journalist som kjenner til de gode gamle tidene med flanell, cordfløyel og high/low fives. Overraskende hvor lite kjøtt på beinet dere klarer å produsere på denne nettsida, en god anmeldese skal jo fylle to halve tabloidsider minst, bilder, digresjoner, og nittitallsnostalgi noe jeg synes kultbandet Alice In Chains er verdig – så dermed må man vel akseptere resultatet, som beklagelvis, stiller seg inn i rekken på minst 3 slaktede anmeldeser på lydverket.no.
Jeg er helt uenig med anmelder. Å anklage bandet for å høre ut som selv, er jo i beste fall på trynet. Jeg synes det er fantastisk at AiC er her for å ta tilbake grungen, etter at den har blitt sodomisert av Creed, Nickleback, Godsmack og hva de heter alle disse skjendighetene, som gjorde grungen like farlig som Smokie.
Det er godt å høre på tidlig 90-tallsnihilisme i 2009-klær
Jeg er uenig med nesten alt i denne anmeldelsen. Jeg synes ikke det er smakløst at den nye vokalisten kan minne om Staley, og jeg mener det er feil at han liksom skulle jobbe så himla hardt for å høres ut som ham.
Vokalharmoniene er riktignok som før, men det skyldes vel mer at det er Jerry Cantrell som er mannen bak mesteparten av låtene, slik det alltid har vært, ikke at de har fått en vokalist som prøver å etterape den forrige.
Synes låtene jevnt over er bedre, friskere og ikke så helvetes deprimerende mørke og umulige å høre på som på den forrige plata. Produksjonen er totalrock så det holder. «Metallisk og hul»? Det skjønner jeg rett og slett ikke.
Ble rett og slett veldig positivt forbausa over skiva, og ikke hør på en anmelder som har stått opp med feil fot, sjekk den ut!
Trist å lese en slik anmeldelse på Lydverket sine hjemmesider. For det første er det i liten grad en anmeldelse av musikken, man henfaller heller til raljering av diverse personer. «Ikledde seg tredressen» – Jebus hvor kult da… Layne Staley er død, trist det, men musikken lever videre og jeg ser ingen grunn til at resten av guttene ikke skulle fortsette å spille.
Anmeldelsen faller gjennom i sin kritikk av William Duvall, som på ingen måte var et ubeskrevet blad før AIC. Når man sier han etterligner Layne, har man åpenbart ikke hørt han synge før AIC karrieren. William er William, etterligningen handler mer om Hegstads fordommer en virkeligheten. «Last of my kind» er et strålende stykke arbeid som virkelig lover god for framtidige Duvall/Cantrell arbeid. At Alice hører ut som Alice er KUN en god ting!
Terningkast fem.
Jeg hadde den utsøkte gleden å få oppleve AIC Live i London for noen dager siden. Jeg skal innrømme at jeg var litt spent på hvordan det skulle bli med ny vokalist og alt, men herregud hvor de leverte. Gammelt og nytt, alt satt, OG den som virkelig sto fram var William! Det kan ikke være lett å skulle «erstatte» Layne, og det er heller ikke det han gjør. Han tilfører noe nytt UTEN at det blir parodisk. Hans framførelse av Nutshell var svært respektfull og verdig, og at videoveggen viste et bilde av Layne når «Black gives way to blue» tonte ut ble varmt tatt i mot av publikum. Bandet ga så publikum noen sekunder til ettertanke, før William (svært passende) kommer alene fram til sentermikrofonen og spør om vi har det bra. Vakker overgang fra gammet til nytt, og det føler jeg virkelig albumet også er!
Man in the box!
[...] fjor ga Alice In Chains ut sitt første album på fjorten år – uten sin opprinnelige vokalist Layne Staley, som [...]