I ukens Lydverket-sending (se den her!) fikk vi besøk av det fremadstormende metalcore-bandet Rise To Remain, som har fått mye oppmerksomhet for vokalist Austin Dickinsons genetiske fortrinn bak mikrofonen. Ikke spesielt underlig, egentlig, når pappaen din heter Bruce og synger i det ikke ubetydelige bandet Iron Maiden. Selv mener Austin det handler om å finne sin egen vei til toppen:

- Gå hen og gjør noe nytt. Noe du tror på. Det var det faren min gjorde, og det er det jeg gjør. Det er det alle burde gjøre.

Les og se utdrag fra intervjuet her!

Disse visdomsordene er det kanskje flere artistbarn som kanskje burde tatt til seg: Skyggen av en mer talentfull far eller mor kan nemlig være brutal å befinne seg i. Noen greier å meisle ut sin egen retning, med Norah Jones, Miley Cyrus, Jeff Buckley og søsknene Rufus og Martha Wainwright som gode, om enn høyst ulike eksempler på tronfølgere som har skapt seg egne navn som artister.

Andre tryner pladask under forventningspresset. Vår anmelder Marius Asp har her samlet de fem stusseligste forsøkene på å leve opp til familienavnet. Det er  ikke nødvendigvis slik at disse artistbarna er blottet for talent, men kanskje snarere at arven veier så altfor tungt på deres smale skuldre.

1. Dave & Christian T. Davies

Dave Davies var aldri den kreative dynamoen i The Kinks – den æren tilfaller storebror Ray. Men en distinkt signatur som gitarist og sporadiske øyeblikk som hovedvokalist (på blant annet «Death Of A Clown» og fantastiske «I’m Not Like Everybody Else») har like fullt sikret ham en vesentlig rolle i musikkhistorien.

Et lignende scenario er vanskelig, om ikke umulig, å forestille seg for Daves sønn Christian T. Davies. På Facebook-siden sin (i skrivende stund likt av 19 personer) har den skallede engelskmannen lagt ut sine tolkninger av låter av ABBA, The Righteous Brothers, Frank Sinatra, The Lion King og… The Kinks. Felles for dem alle er et påfallende fravær av gehør, rytmesans, sangevner, originalitet og generell musikalitet . Dette er, uten å overdrive, noe av det mest forstyrrende vi kan huske å ha hørt. Noensinne. Du er herved advart.

Christian T. Davies – «Jambalaya»:

Christian T. Davies – «Thank You For The Music»:

Christian T. Davies – Thank You For The Music (Demo 2) by christiantdavies

2. John, Julian & Sean Lennon

Det sier seg selv at John Lennons jesussandaler er vanskelige å fylle. Mannen var tross alt et av forrige århundres største popkulturelle ikoner, en status hans brå og tragiske død i desember 1980 kun bidro til å forsterke.

Igjen satt to sønner som valgte å angripe farsarven fra hver sin kant. Eldstemann Julian opplevde seg sveket av sin far etter at Yoko Ono kom inn i livene deres, men har standhaftig prøvd å blåse liv i Johns gjenferd ved å legge seg nærmest parodisk tett opp til det musikalske uttrykket vi kjenner fra pappas tid, både i Beatles og på egenhånd. En av platene hans heter endog Help Yourself. Men det var dette med låtskrivertalent, da. Og evner som fremfører. Julian er ikke utstyrt med noen overflod av noen av delene, men kompenserer med rikelig autotune på «Looking 4 Luv», førstesingelen fra det ferske albumet Everything Changes.

Julian Lennon – «Looking 4 Luv»:

http://youtu.be/fuK0qyrAgJw

Sean Lennon har valgt en noe annen tilnærming til artisttilværelsen, fra han som femåring bidro på sin mor Yoko Onos semi-klassiker Season Of Glass i 1981. Siden har han samarbeidet med en drøss forskjellige artister, fra Lenny Kravitz og Rufus Wainwright til Cibo Matto, Albert Hammond Jr. fra The Strokes og Deltron 3030. Men den kommersielle suksessen har latt vente på seg, for å si det pent, og det begynner å bli en stund siden Sean var å se eller høre i rampelyset.

Sjekk den offisielle YouTube-kanalen til Sean Lennon her

3. Bob & Jakob Dylan

Man kan mene hva man vil om His Bobness, men i musikalsk innflytelse og kulturell betydning det siste århundret er det ikke mange som når ham til tåneglene.

Ei heller hans sønn, Jakob Dylan. Tross kommersiell suksess med bandet Wallflowers (andrealbumet Bringing Down The Horse var et av de mestselgende albumene i USA i 1997) og et par helt OK plater på egenhånd ikke bare har problemer med å fylle sin fars sko, men uten problemer kan rulle seg sammen til en liten ball og bo i en av dem. Det er ikke det at dette er så dårlig, bare fryktelig likegyldig og midt på treet med tanke på blodet som pumper rundt i årene hans. Da har vi mer tro på barnebarnet til n’ Bob, Pablo Dylan, som forsøker seg på en karriere som rapper(!).

Jakob Dylan – «Something Good This Way Comes»:

4. Ozzy & Kelly Osbourne

Mørkets fyrste har gitt liv til to vel så mørke djevelyngel, slik vi husker fra MTV-dokudramaet The Osbournes. Mens Jack Osbourne tidlig begynte å fokusere på entrepenør-genene han må ha få fått nedarvet fra sin mor Sharon, valgte Kelly Osbourne å følge i fars fotspor og forfølge artistdrømmen. Dessverre for oss.

For der pappa i sin tid sang i verdens tøffeste rockeband og ble en egen liten flik av metalmytologien helt på egenhånd, var Kelly Osbournes bidrag til verden en meningsløs versjon av Madonnas «Papa Don’t Preach» og en minst like meningsløs duett med Ozzy av Black Sabbaths klassiske «Changes». Vi har heldigvis ikke hørt noe fra henne siden 2005 og krysser fingrene for at det fortsetter sånn.

Kelly Osbourne – «Changes» feat. Ozzy Osbourne:

5. Brian Wilson, John & Michelle Phillips og Wilson Phillips

The Beach Boys og The Mamas & The Papas var begge premissleverandører for solskinnspopen som runget utover den amerikanske vestkysten fra midten av sekstitallet – og mye mer. Brian Wilson er allment kjent som en av den moderne popmusikkens mest innovative skikkelser , mens John Phillips styrte den solskinnspsykedeliske skuta The Mamas & The Papas med harmoniserende jernhånd. På sitt beste definerte de sin gylne epoke fra hvert sitt hold.

Da trioen Wilson Phillips, bestående av deres døtre Carnie og Wendy Wilson og Chynna Phillips, debuterte med sitt selvtitulerte album i 1990, så det meste lyst ut. Førstesingelen «Hold On» dyttet Madonnas «Vogue» ned fra førsteplassen på Billboards Top 100-liste, og selve albumet solgte svært bra globalt. Det samme gjorde oppfølgeren Shadows And Light, om enn i noe mindre skala.

Men så gikk det som det måtte gå. Egoer kolliderte, og damene gikk til hvert sitt, med katastrofalt resultat. Gjenforeningsplaten California, bestående av coverlåter fra Laurel Canoyon-ikoner som Eagles, Linda Ronstadt, Neil Young, Fleetwood Mac og – sjokk! – The Beach Boys, ble langtifra noen hit (bortsett fra på New Zealand, naturligvis). I fjor spilte trioen på The 79th General Meeting of the National Board of Boiler and Pressure Vessel Inspectors i San Antonio, Texas – for 350 mennesker.

Wilson Phillips – «Already Gone»:

Tags: artistbarn, beach boys, Brian Wilson, Christian T. Davies, Dave davies, gener, john lennon, John Phillips, Julian Lennon, Kelly Osbourne, musikalske avkom, ozzy osbourne, P3Sessions, Sean Lennon, the mamas and the papas, Wilson Phillips