Kunstflørt med Nils Bech og Janelle Monáe
Hvor går grensene for hva artister kan gjøre når de først begynner å leke med kunstverdenens virkemidler? Enkelte elsker de visuelle momentene til artister som Björk og Klaus Nomi, mens andre bare blir sure av Michael Jacksons konseptualisering av sin egen persona. Lydverket har møtt to artister som balanserer mellom kunst og musikk: Nils Bech […]
Hvor går grensene for hva artister kan gjøre når de først begynner å leke med kunstverdenens virkemidler? Enkelte elsker de visuelle momentene til artister som Björk og Klaus Nomi, mens andre bare blir sure av Michael Jacksons konseptualisering av sin egen persona. Lydverket har møtt to artister som balanserer mellom kunst og musikk: Nils Bech og Janelle Monáe.
Norske Nils Bech har alltid vært sterkt knyttet til Oslos kunstmiljø, og gjort mange performance-aktige opptredener på kunståpninger. Sammen med Bendik Giske lager han ekspeimentel electro-vouge-pop, med et liveshow full av poseringer og merkelige objekter. Hans fornorskede engelskuttale er også nylig blitt debattert på våre nettsider.
Amerikanske Janelle Monáe har imponert seg inn på R&B-markedet med kreativ sjangerblanding og et eksplosivt liveshow. Hardnakket påstår hun at hun kan reise i tid, og all hennes musikk handler om androiden Cindy Mayweather, som Janelle har møtt i år 2714. Kan et slikt konsept vare i lengden?
Hvem synes du greier denne balansegangen, og hvem faller på trynet?
Kom med eksempler!
Legger ved en personlig favoritt: Klaus Nomi med «Lightning Strikes»
Tags: Blå, Christian Scharning, Cindy Mayweather, Curious Love, janelle Monae, Klaus Nomi, kunst, Metropolis, nils bech, performance
sorry ass, nils bech gir selv meg skikkelig oslo-navle-vibber; liten artistisk relevans å hente her, synes jeg. men det er jo lov å håpe at det kan forandre seg.
Hva mener du med liten artistisk relevans?
Jævla bra sak!
Flott sak!
Kunstnerambisjoner, skruller og mangel på bakkekontakt er helt fint. Gærninger er enda bedre. Men fans av Velvet Underground som tøffer seg, det er filler’n hakke meg ikke til å holde ut, se på disse:
http://www.youtube.com/watch?v=QLbxXGIDuT0
Kul sak, men utgangsspørsmålet synes jeg faller litt gjennom ‘hvor langt kan popartister gå i sin flørt med kunst før de støter publikum fra seg’ / de går over streken’? Det er vel nettop det disse artistene ønsker, å ikke være i noen satt genre. Det vil alltid være mennesker som ikke liker det man gjør uansett hva man gjør, disse artistene vil jo skape et eget rom /univers hvor det skal diskuteres slik vi gjør. Og det er alltid en hunger etter nye /annerledes uttrykk. Se på kunstnere fra man ray til warhol, til bjørk, pj harvey for å nevne noen.
http://juliehoen.blogspot.com
@trine
jeg mener at nils bech verken lager spennende musikk, arrangerer musikken sin på særlig interessant vis, eller framfører den på en måte som gir meg lyst til å høre mer (hvis vi ser bort fra kuriosa-faktoren). (og med dette mener jeg da så klart også at det ikke er noe originalt med musikken som gjør den interessant, uavhengig av smak.)
når det er sagt, så er det alltid gøy å se på folk som fjaser og lager show. men det gjør det altså ikke til a) spes interessant musikk, eller b) noe som oslopressen trenger å skrive så veldig mye mer om
Enig med Magne.
Dette er musikk for folk som har gått fullstendig tom på kredkontoen sin og har mista rettighetene til å blogge for smuglesning.no. Men at Lydverket liker det overrasker meg overhodet ikke.
@ Jesper: Tviler sterkt på at noen i Lydverket (eller annetsteds, for den saks skyld) har noe å stille opp med mot en krednoia av kaliberet du her legger for dagen. Om det kan være noen trøst: Det går nok snart over.
Spess å avskrive folks artistiske relevans bare fordi du ikke digger musikken. Nils Bech er en som skiller seg ut fra jungelen av norsk undergrunnsmusikk, med for eksempel saksofon-utblåsningen «Drunk Love», som du kan høre her: http://www.myspace.com/nilsbech . Om noe skiller seg ut må det jo per definisjon være originalt. Så er det selvfølelig helt kult at mange ikke digger det, men drøyt å fraskrive folk artistisk relevans.
[...] alt klientellet på The Villa ut. Plutselig er det farger i rommet. Dessuten lukter det litt bedre. Nils Bech har med seg Bendik Giske på saksofon, laptop og sexy dancing. Han har ikke med seg gardintrappen [...]
[...] Sånn som Nils har jo jobbet seg opp i kunstmiljøet i Oslo, og han har vært med på Lydverket og Store Studio og alt dette der. Jeg tror fortsatt han provoserer, jeg tror fortsatt at en del [...]
Nils Bech kombinerer moderne electro-pop og det klassiske på en slik måte at det absolutt kan sies å være nyskapende, mener jeg.
Det Bendik Giske tilføyer, hever musikken enda mer, og den sjarmerende norsk/engelsk-uttalen tror jeg kan slå godt an internasjonalt.
Når det kommer til performancen skjønner jeg ikke helt hva Magne mener. Har du sett Nils Bech bevege rytmisk på kroppen sin, klatre i gardintrapper samt Bendik Giskes sensuelle behandling av saksofonen? Just sayin’!