Crystal Castles: Crystal Castles

[Fiction / Universal]

Skurresynthduo har tonet ned de kaotiske lydkollasjene som man hatet ved debuten – men det er disse man tar seg i å savne på oppfølgeren.

Debutalbumet, som i god Tindersticks- og Weezer-tradisjon også var selvtitulert, var praktisk talt umulig å lytte gjennom i ett strekk. Hysterisk chiptune-galskap som ”Xxzxcuzx” og ”Love And Caring” hørtes ut som om noen forsøkte å reboote en Amiga 500 med en øks, og det er disse elementene Ethan Kath og Alice Glass nå har fjernet fra lydbildet.

Ikke dermed sagt at Crystal Castles har blitt ditt generiske synthpopalbum. Bølgende trance-orgel med katedrallyd under Glass’ støyvokal preger smått forstyrrende ”Baptism”, Sigur Rós-samplingen på ”Year Of  Silence” er like upassende som genial og ”Vietnam” går i samme nydelige vocoder-spor som debutalbum-høydepunkt ”Untrust Us”. Andre favoritter, som dunkle ”Pap Smear” og ”Doe Deer”, er begge eksempler på at Crystal Castles er best når det hele tiden er noe i lydbildet som gnager og irriterer, enten det er Glass’ vokal, noen håpløst loopede 8-bits-lyder eller at hele låten rett og slett er atonal.

Stundom virker det imidlertid som om de går lei eller tom for idéer, for ”Intimate”, ”Violent Dreams” og ”Not In Love”, eksempelvis, føles bare som flate og tomme utgaver av høydepunktene listet ovenfor. Crystal Castles er faktisk best når de hiver en solid porsjon lytteuvennlighet inn i elektro-miksen, og man ønsker seg derfor enda mer nestenmusikalitet og Atari-voldtekt ved neste korsvei.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, chiptunes, Crystal Castles, Jørgen Hegstad, plateanmeldelse