Hilde Marie Kjersem - Let's Let Go
Kontrollert om å gje slepp
Hilde Marie Kjersem er ein artist det kjennes naturleg å stille høge krav til, og hennar andre soloalbum Let’s Let Go innfrir nesten.
I 2008 tok Hilde Marie Kjersem steget ut frå jazzbåsen, ut i eit opnare og meir variert musikalsk landskap, med solodebuten A Killer For That Ache. No er oppfølgaren her, den reinspikka samlivsbruddplata Let’s Let Go.
Forvent deg likevel ikkje eit pulserande, opprive hjarte av eit album; dette er ei ytst gjennomtenkt og avbalansert handtering av ei livskrise, der smerten har gått gjennom eit fint filter og blitt smakfullt orkestrert før den piplar ut gjennom høgtalaren. Kjersem gjer ikkje slepp på plata – ho har allereie løsna grepet, og gjenfortel dette så til lyttareren. Det musikalske utfallet er vellukka, om enn noko einsformig.
Tittelsporet opnar albumet, og er eit nydeleg bevis på at radiovennleg ikkje treng å bety kompromiss. Medan popen tidlegare har vore eitt av fleire namn i Kjersems lille svarte bok, er dei to no i ferd med å etablera eit fast forhold. At dette er ein god plan, høyrer ein på låtar som elegante «Husbands And Wives» og den slentrande «Moses», låtar som sender tankane til melodismedar som Magnet og Feist. Arrangementa framhevar eit dyktig sett med musikarar, som uanstrengt følgjer med på Kjersems utprøving av sine eigne musikalske rammer.
Men sjølv om sjangeroverskridande er eit mykje brukt adjektiv når det er snakk om Kjersems musikk, er ikkje Let’s Let Go ei utprega dynamisk plate. Spennet dei tolv spora imellom kan verka noko stramt, spesielt sidan Kjersem sjølv underspeler sin fantastiske styrke som vokalist. Resultatet er eit album som så å sei aldri er dårleg, men som stundom er kjedeleg. Og det er ikkje ein merkelapp det skal vera nødvendig å festa ved ein musikar som Hilde Marie Kjersem.
Maria Horvei
Tags: album, Anmeldelser, hilde marie kjersem, let's let go, Lydverket, Maria Horvei, Terningkast 4
Sidebar;
Vakkert, visuellt og audibelt. Det at representanter for det sterke kjønn skal ha komplekser for manglende fremtunghet forekommer meg som estetiker helt fjernt.
I min og mine brødres verden er dette vakkert…
Ensformig?
Har du egentlig hørt på plata?
Det er sannsynligvis en av de minst ensformige platene jeg har hørt i år.
Let’s Let Go er en kjapp popperle. There’s A Change Coming kunne vært produsert av Rick Rubin – en kvinnelig Cash, Husbands And Wives er countrypop, Kenny er utflippa progg, Where Are You Going er mer rølpete enn Tom Waits, In These Steps er elektrobasert ballade, Moses er skranglejazz, FTS er sannsynligvis den sterkeste og mest episke låta jeg har hørt i år – totalt ulik resten av plata, og det meste av andre plater på markedet også, Fall To Pieces er florlett P1-pop.
Nei, vet du hva som er ensformig? Det er P3-vennlig indie-rock (Lydverket: Terningkast 6), rap og metal. Men de får jo aldri sånne superlativer om det de driver med.
Og mene at hennes styrke som vokalist ikke kommer til rette. Herregud. Ja, dama kan synge, men Joe Satriani kan spille gitar også, og det viser han i HVER eneste solo. Det er først når en artist er trygg på det han/hun driver med, at man ikke trenger å briljere i hver setning. Du er tydeligvis på «trommesolo»-stadiet ennå.
Skam deg Maria. Det er greit at man skal kvotere inn folk med dialekt, men et minstekrav om musikkforsåelse hadde jo vært på sin plass.
Gleder meg til å følge dine anmeldelser videre. Skal merke meg ENSFORMIG. Det er noe av den sykeste beskrivelsen av dette albumet jeg har hørt.
Hei Leif Yngve,
Det er fullt mulig å uttrykke (sterk) uenighet overfor en anmeldelse uten å måtte ty til formuleringer som «skam deg», «kvotering», «trommesolostadiet» og andre kredparanoide dumheter.
Når kommentaren din starter såpass poengtert som den gjør, er det ekstra trist at du likevel velger å senke deg ned på utskjellingsnivå. Det styrker nemlig ikke ikke argumentasjonen din, men svekker den.
Hilsen Marius,
Lydverket nett
Lydverket og det’s medarbeidere er «mainstreamet» fordi hovedfokus er å oppnå høye seertall, ikkje å formidle musikk i sin helhet. NRK har derfor gått til ansettelse av dem som har mest interesse og kanskje litt forståelse for pop-musikk.
Kvalitet er noe, så som med alle «varer» i vårt samfunn ikkje krevs. Hovedkravet er masseproduksjon og lave priser. Folk har seg selv å takke for ikke å stille høyere krav. Tenk, folk betaler faktisk for mp3-filer….
Ja, beklager. Ble litt ivrig.
Men jeg synes nå at det bør være grenser for hva man kan kalle en plate.
At man ikke tar en ekstra runde med de andre på kontoret for gjennomgang før man publiserer, når man tydeligvis er så på vaklende grunn.
Men vil allikevel påpeke at jeg står inne for all irritasjon jeg buste ut med.
Kanskje bortsett fra det med dialekt. Men jeg har sjelden sett en med så liten musikkforståelse uttale seg om en sånn plate. Så «skam deg» er på sin plass.
Jeg er uenig med deg Leiv, bør jeg også skamme meg?
[...] om det er over et år siden Hilde Marie Kjersem ga ut sitt andre soloalbum, Let’s Let Go, har hun på ingen måte tenkt til å gi slipp på platen ennå. Nylig har Ålesund-artisten fått [...]