Så var det klart for helg og siste halvdel av Inferno-festivalen. Etter høydepunkter fra Insense, Trap Them, Aura Noir og Voivod første dagene, var det på dag 3 klart for iskald norsk metal fra Lysefjorden, mens lørdagen var toppet av kompliserte, legendariske og brutale svenske greier.

Rapport fra onsdag her
Rapport fra torsdag her

Men først denne fredagen skal vi ned i kjelleren på John Dee. Inferno-festivalen omtales ofte som en black metal-festival, men det skal virkelig sies at programmet ofte er mer variert (ev forvirret) enn helhetlig og fokusert. Det betyr at vi for noen år siden så metalcore-pioneerene Shadows Fall (forklaring for uinnvidde: metalcore er en ganske ny subsjanger bestående av ganske hard Testament/Anthrax-inspirerte riff kombinert med den vakreste refrengsang, tidvis rett og slett poppete. Vktige band: Killswitch Engage, All That Remains, Shadows Fall) Dette foraktes av store deler av metalpublikummet, på samme måte som nu metal var yndlingshatobjektet for noen år siden) spille på Inferno, og i år står Today Is The Day på samme scene.

Opprinnelig fra Nashville, Tennessee, Today Is The Day slo seg først halvveis opp i undergrunnen gjennom en kompromissløs blanding av hardcore og ekstrem metal, gitt ut på det velrennomerte plateselskapet Amphetamine Reptile. Ledet av Steve Austin, som i sin tid hadde en våpensamling Kristian Valen hadde vært stolt av, har de alltid framstått som uavhengige og voldsomt sinte.

Kult intervju med Steve Austin her

På John Dee vinner de kjapt over publikum med sine rett-fram versjoner av egne låter, og selv om de live framstår mindre grimme enn på plate, stikker de seg helt klart ut på Inferno-programmet.

Noen som ikke stikker seg ut, men som står på toppen av plakaten som den mest naturlige hendelsen i verden, er vestlendingene i Immortal. Over to tiår med vaskekte norsk black metal, presentert gjennom røyk, lys, pyro, liksminke og boots Gene Simmons ville drept for å ha i samlingen.

Men det er mot et litt spesielt bakteppe Immortal står klar til å innta scenen på Rockefeller. I 2007 skulle de gjøre en triumf av et comeback etter noen års pause, men klarte å rote bort øyeblikket i lydproblemer og en noe surmulende opptreden. For slik er det med Immortal. På sitt beste, som da jeg så dem på Wacken Open Air senere i 2007, er de underholdende, storslagne og bombastiske, mens de på en dårlig dag er veldig ufokuserte. Eller som den gang de skulle spille på Betong i Oslo, og nektet å gå på scenen fordi røykmaskinen slo ut brannalarmen. Immortal spiller ikke uten røyk og pyro, den saken er grei, men kjipt for de 1000 som satt klar for konsert.

Men nok om gamle dager, nå er det fredagen på Rockefeller som gjelder. Publikum henger fra galleriet, det ropes taktfast på IM-MOR-TAL fra rockere, black metal-fantaster, italienske goth-jenter og NRK-ansatte. Stemningen er klassisk elektrisk, og alt ligger til rette for at Immortal kan renske pokalhyllen bare på introen.

Da introen kommer, er det mer et vassent klaps på kinnet enn et majestetisk stormvarsel fra de dypeste daler av Blashyrkh. Lyden av filmmusikken fra Ørneredet (samme som Maiden brukte på Piece Of Mind-turneen, dersom slike detaljer interesserer deg) kommer slentrende ut av høyttalerne på lavest mulig nivå, og når Immortal-vokalist Abbath kommer på scenen, er lyden så slapp, lav og uengasjerende at det sorte påskehjertet mitt faller rett i bakken. Skal det bli nok en Immortal-konsert hvor alt faller sammen som et korthus?

Heldigvis ser det ut som bandet på scenen ikke lar seg affektere av – eller rett og slett ikke vet -  hvor dårlig det låter ut mot publikum, og Abbath løfter stemningen med bråkjekk bergensvitsing og Simmons-inspirerte krabbedans. Jeg vet ikke hvor mange som fikk det med seg, men Abbath kjørte faktisk et par Kristian Valen-parodier innimellom låtene, flere av kommentarene var hentet fra Valens Nils Gunnar Lie-parodier. Det er alltid ekstremt moro når Abbath er i storform, spesielt når han nekter plent å snakke engelsk på en internasjonal festival som Inferno. Standup-bonuspoeng.

Etter hvert kommer også lyden på plass, og når «Damned In Black», «One By One» og «The Call Of The Wintermoon» rulles ut, er den slappe åpningen glemt. Immortal er plutselig det perfekte rockeband: røyken pumpes ut i et bankende sett, det blå lyset som sveiper over lokalet gjør Rockefeller til en katedral for et norden i flammer (selv om den låten ikke kommer), og låtene fremføres med den selvtilliten de fortjener. Ordet episk blir ofte misbrukt i tide og utide, men når «Tyrants» spilles i en bastant versjon med en utvidet versjon av den obligatoriske publikumspausen , har man komplett ryggdekning for å bruke både caps lock og utropstegn når man klistrer en plakat med EPISK! på veggen.

Hvis du nå er litt nysgjerrig på hvor bra det kan være når Immortal spiller live, bruk noen minutter på denne linken.

Til ekstranummerne får vi blant annet «Withstands The Fall Of Time» fra At The Heart Of Winter, men underlig nok ikke tittelsporet fra samme album. Men på en dag som dette noteres det som skjønnhetsfeil, og vi slår oss til ro med Abbaths siste ord fra scenen «Dett var dett!», og legger til at dett var fett.

Dersom du vil se flere bilder fra fredagen, sjekk denne linken

Lørdag, siste dag. Påskeaften. Blanke ark, tegnestifter etc. Etter en lang helg med hardrock hopper jeg over starten på kvelden (sorry til Manifest, skulle virkelig fått sett dere, men det ble for tidlig. Lover å ta det igjen senere) og går rett på kveldens treenighet: Pentagram, Napalm Death og Meshuggah på rad og rekke på Rockefeller. Tre band, tre historier, tre legender.

Rett på sak: Pentagram har holdt på siden 1971, men først de seneste årene fått fortjent oppmerksomhet for sine melodiøse, gloomy og dyptpløyende låter om død, synd og fordervelse. Vokalist Bobby Liebling er en karakter av dimensjoner, og det tar ikke mange sekundende før han har Inferno i sin hule hånd. Han framstår som en blanding av Rudolf Blodstrupmoen (utseende), Pushwagner (dansingen) og Mick Jagger (stjerneutstrålingen), og selv om han sliter med stemmen gjennom store deler av konserten, er «Evil Seed», «Sign Of The Wolf» og «All Your Sins» så klassisk som hardrock kan bli.

Konserten får et lite dypp hver gang de drar fram låter fra nye platen The Last Rites, men alt i alt var det tre kvarter med digg gubberock som forener Inferno-publikummet. Skinnjakke, latexskjørt, St Hallvard-piquet og dongerivest hånd i hånd inn i solnedgangen sammen med Bobby Liebling

En av de første platene jeg kjøpte var Napalm Death sin From Enslavement To Obliteration, på en platesjappe som het Music Box på Husnes. Underlig å tenke på at en bygd med drøyt 2000 innbyggere en gang hadde en platebutikk med tre vinyleksemplarer av den andre platen til Napalm Death. Sånn var det den gang, og når det samme bandet står på scenen på påskeaften 25 år senere, er de selvsagt ikke like relevante som de var i starten av sin karriere. Napalm Death representerte en gang noe farlig, progressivt og opprørsk gjennom sine superpolitiske tekster, drøye grindcore og hat mot alt som virket etablert.

I 2011 er de like farlige som en samling Hello Kitty-ryggsekker, men spiller som om all troverdighet i verden står på spill. Og selv om det politiske budskapet mest av alt blir nostalgisk, er det imponerende  å se spillekåtheten til Napalm Death velte ut over scenekanten. Null staffasje, bare fire dudes og en haug hissige grindcore- og deathmetal-riff.

En semivoldelig moshpit holder det gående gjennom hele konserten, og når Napalm Death avlsutter med «You Suffer», «Nazi Punks Fuck Off» og «Suffer The Children» er alle enige om at det var en finfin time.

Så tikker klokken mot 01.00, og sceneteppet dras til side for å avsløre en backdrop med et svært third eye, flankert av to store håndflater på hver sin tøyskjerm. Det er tid for Meshuggah, svenskene som er elsket av fans og ikke minst musikerkolleger og journalister. Rolling Stone kåret dem en gang til et av verdens 10 mest innflytelsesrike metalband, og Alternative Press kåret dem rett og slett til verdens viktigste metalband. Teknisk avansert og tidvis rytmisk ugjennomtrengelig, men alltid med en kraft og et riff i bunn som plasserer dem på toppen av alle metalfans sine elsk-lister.

Jeg har sett dem live to ganger før (Quart og Hole In The Sky), og begge ganger leverte de til sterk femmer på terningen. Så også som avslutning på Inferno på Rockefeller. Trommis Tomas Haake dirigerer troppene med sitt forbløffende drivende spill, og rundt det kraftige skjelettet legges indrefilet på indrefilet av feite, muskuløse riff. Resultatet er ikke en ny mennesketype innen metal, det er en ny rase, oppfostret på klassisk metal like mye som jazz og industriell techno.

Publikum elsker hver eneste tone av låter som «Combustion» og «Straws Pulled At Random», og det er fullstendig glemt at Meshuggah avlyste Inferno-konserten sin i fjor på et ubehagelig sent tidspunkt. Mens riffene slanger seg framover og vokalist Jens Kidman blander death metal-growling med staccato industrimessing, blir Meshuggah de sanne kongene av påskens festival. Aldeles magisk, og en sterk avslutning på Inferno-festivalen.

Meshuggah på sitt beste:

En av låtene Napalm Death spilte på Inferno:

Immortal, altså. For en flott gjeng:

Tags: Festival, Inferno, Meshuggah, Napalm Death, Pentagram, Tomas Haake