Påske. Oslo. Inferno. Etter hvert er det en bytradisjon på linje med Holmenkollenstafetten og VG-lista på Rådhusplassen, og til tross for at mange byfolk i år ser ut til å ha prioritert nettopp by foran fjell, var det lite tvil om hva som foregikk da jeg kom ruslende inn på festivalhotellet Royal Christiania for å hente billetter. Baren i andre etasje var fylt opp av slitte t-skjorter med lekker Sodom-logo, og man vet man er blant dedikerte folk når man spotter en Deathspell Omega-longsleeve.

Årets festival begynte – som tradisjonen har blitt – med klubbkveld onsdag, og blant bandene som spilte rundt om i byn var Rikets Crust, Altaar, Okkultokrati, Obliteration, Rotten Sound, Trap Them og Insense. Sistnevnte åpnet hele ballet, og med det storslåtte nye albumet Burn In Beautiful Fire i bagasjen var forventningene høye. Det begynner å bli noen år siden jeg har sett Insense live, men da jeg hørte gjennom katalogen deres før konserten, slo det meg at de må være et av de mest oversette norske metalbandene på 2000-tallet.

Bandsjef Tommy Hjelm (disclaimer: han jobber i NRK, men med helt andre ting enn musikk. Klipper nyheter og sport, tror jeg. Visstnok kanonflink til det også) har en sjelden evne til å mikse flerrende metal skråstrek hardcore-riffing med fengende refrenger, overraskende brekk og melodier så såre at du vil klappe dem på hodet og kose med dem og si at at skal bli bra. Men når vi først vasser beskjedent rundt grøten, bør vi slutte med det: du kan gjerne kalle Insense for nu metal eller metalcore, disse to utskjelte sjangrene.

Men ikke nu metal av typen Limp Bizkit eller metalcore av typen All That Remains og Disturbed. Her snakker vi første Soulfly-albumet møter Slipknots mørke mesterverk Iowa og Killswitch Engage på sitt aller mest episke. Bra musikk, rett og slett.

Uansett: Siden vi er i Oslo, og bandet på scenen har sterke bånd til byen, er det rørende når de går rett inn i «The Erosion Of Oslo» fra The Silent Epidemic. Ikke bare er det et album metalfans jeg anbefaler på det varmeste, The Erosion Of Oslo er en så perfekt åpningslåt som man kan få dem. Det første halvminuttet minner sterkt om Rage Against The Machines eksplosive «Bombtrack», før det går over i en blytung, drivende groove få norske metalband gjør etter dem.

Og slik fortsetter det. Mens Tottenham og Arsenal kappes om å score mot hverandre på White Hart Lane, tar Tommy Hjelm og gjengen det ene mesterlige angrepet etter det andre på John Dee, og når konserten er over står det 7-2 på tavlen. Klar hjemmeseier i sesongstart på Inferno. Hvem som scoret de to målene mot Insense? Lydmannen kjørte i overkant høyt , spesielt når Insense har mye diskant i lydbildet, og vokalen til Tommy forsvant på hele førsteverset på suksessinglen («40.000 views på Youtube. Det er mye for oss, det!») «Surviving Self Resentment», falt engasjementet.

Etter Insense så vi tre-fire låter med Obliteration, som leverte akkurat slik de pleier gjøre: aggressivt, selvsikkert og på vei mot store fjellhøyder innen metallandskapet. På veien videre fra John Dee traff jeg for øvrig bandet Bhayanak Maut, en gjeng glade indere som skal spille på årets Inferno. Jeg gjorde et kjapt intervju med dem om livet som metalband fra Mumbai, hvorfor folk tror de er slangetemmere, hvordan det er å turnere med Meshuggah, og deres drømmer for sin egen metalfremtid. Dersom du er fryktelig interessert i – eller bittelitt nysgjerrig på – indisk metal, kan du høre det lystige intervjuet i sin helhet her:

Bhayanak Maut intervju

Så sa vi farvel til India for denne gang, og tok snippesken vår med Blå nede ved Akerselven. Der sto amerikanske Trap Them sto klar å scenen mellom de grå, kalde murveggene som opp gjennom årene har hørt så mye vakker musikk. Ikke hørt om Trap Them, sier du? «Det er det nye Converge», utbasunerte Wolves Like Us–trommis Jonas Thire da vi traff ham i engasjert mondus før konserten. Ikke så dum analyse, egentlig, bortsett fra at Converge litt for ofte kan være verdens mest middelmådige liveband. På plate, derimot, tar vi gjerne den sammenligningen hver eneste dag i året.

For oss nordmenn har likevel Trap Them en link vi kan være stolte av, slik vi er stolte når utlendinger liker Solo eller den amerikanske onkelen som er på besøk forlanger Kvikk Lunsj med en gang. For om du sjekker Kvelertak-albumet ekstra nøye, er det faktisk et engelsk vers inni der. På «Offernatt» skriker Trap Them-vokalist Ryan McKenney side om side med Erlend Hjelvik, og det gjør ham – såvidt jeg vet – til det eneste engelskspråklige bidraget på tidenes beste norske debutplate.

Publikum på Blå er ganske annerledes enn på John Dee. Kjellerlokalet på Rockefeller ble etter hvert fylt opp av army boots og longsleeves, mens på Blå dominerer slicke hardcore-sveiser (omtrent slik), gamle punkeansikter og unge ivrige fans. Men det betyr jo ingenting hvordan folk ser ut når man har Trap Them å se/høre på. Litt ullen lyd i starten til tross, i løpet av knappe 30 minutter er det full pinne med moderne hardcore, trygt plassert et sted mellom Converge på sitt villeste og Doomriders på sitt mest rockete. «You guys are tighter than Rush», ropes det fra salen, og jeg vil ikke kalle det en direkte løgn. McKenney er fin som frontmann, men med seg har han en powertrio som skyver de fleste hardcoreband av scenen. Strålende konsert, og en finfin avslutning på en kort og intens Inferno-åpningsdag.

Snakkes på Rockefeller i kveld, da blir det Voivod for alle pengene. Sjekk Joddski sin entusiastiske anbefaling av de franske canadierne her.

Sjekk også hva to damer og en Høyre-Mann sier om Inferno?

Insense «Surviving Self Resentment»


Bhayanak Maut «Ranti Nasha»

Trap Them «Flesh Below»

Tags: Inferno, Insense, Obliteration, Pyro, Tommy Hjelm, Trap Them