Høsten er den vakreste tida på året. Å mene det er kanskje en av verdens aller største klisjeer, men Gud nåde deg om du våger å legge årstidsklisjeen for hat. Musikk laget av sarte kvinner som klarer å kanalisere årstidens melankoli, estetikk og nostalgi er dermed også noe av det fineste verden har å by på. Ane Brun og kanadiske Feist har i så måte skapt to av de albumene som har betydd aller mest for meg de siste to månedene.  Med sitt femte album føyer Anna Ternheim seg selv til denne ligaen, om enn litt hengende etter hva overraskelser angår.

Ved forrige ringvei satt en av verdens største perkusjonsfetisjister bak spakene. Björn Yttling viser dette kanskje tydeligst i sitt eget band Peter Bjorn & John, men hans egne evne til å skape poplåter gjennom rytmene smitter også over når han tar på seg produsentkappen. Lykke Lis siste skive er ett eksempel, men også Ternheims forrige album Leaving Mayday illustrerer dette veldig godt.

På The Night Visitor later imidlertid trommene til å ha blitt avskydd og gjemt bort. Resultatet er et uttrykk der det lavmælte og vakre helst skal stå upåvirket for seg selv. Det er hersker ingen tvil rundt at Ternheim på en og samme tid har sett seg til sørstatene og flere tiår bak i tid. Det er med andre ord gamle tradisjoner for sår folk og country hun dveler ved.

Dessverre føles det oftere enn det burde som om Anna Ternheim gjentar seg selv. Ikke bare sliter de tre sporene «What Remains?», «Black Light Shines» og «All Shadows» alle med å gripe oppmerksomheten, men med slående lite variasjon i både arrangementer og komposisjon blir det raskt vanskelig å skille dem. Dette på tross av at de er vakre, om enn litt vel lavmælte låter.

Dermed er det ikke overraskende at Ternheim er på sitt beste når hun tør å gi lyd fra seg og instrumentene. Forførende «Bow Your Head» låter kanskje stort med sine vennlige strykerarrangementer, men det er uten å bryte med hennes sjanger- og desibelsdogmer, mens «Solitary Move» stikker seg ut med sine smått eksperimentelle vibber.  «Ghost of a Man» og «Walking Aimlessly» gjør på sin side det sine lignende og rolige søstre sliter med å få til: å fange oppmerksomhet gjennom stillheten.

Med The Night Visitor har Anna Ternheim skapt vakker peiskos ut av godt voksne amerikanske poptradisjoner, men gjør musikken sin ofte mer anonym enn den fortjener.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, anna ternheim, Kim Klev, Lydverket, plate, The Night Visitor