Hva var det med 1991?
Noen musikkår er mer legendariske enn andre.
Det er noen år som har endt opp med å bli stående som paradigmeskifter i musikkhistorien. 1967, 1977 og 1983 er bare noen av årene som gjerne blir trukket frem når overgangene og nyvinningene på musikkfronten skal oppsummeres. Dette kan selvsagt kalles overforenklinger, et resultat av både musikkjournalisters og øvrige entusiasters hang til kategorisering og epokeinndeling. Det er likevel fullt mulig å argumentere for hvordan noen år rett og slett må kalles veldig bra musikkår.
Det er nå gått 20 år siden ett av disse: 1991 – året da grungen for alvor slo igjennom, det ene karrieredefinerende albumet etter det andre slapp ut i butikkene, og galleriet av ungdomsidoler gjennomgikk en radikal forandring.
Vi i Lydverket kommer til å markere dette jubileet i tiden fremover, på alle tilgjengelige plattformer. Det blir kåring av redaksjonens 1991-favoritter, konkurranser med særs attraktive premier, og ikke minst en saftig TV-sak når sesongen sparker i gang neste uke.
Men før vi kommer så langt, er det på plass å etablere hva det faktisk var som skjedde i musikkåret 1991. Hvor kom grungen fra, hva skjedde med heavy metal, hvor gikk countrymusikken, hva rørte seg i undergrunnen? Dette er et forsøk på å nøste opp i noen av de trådene som sammen utgjorde det fargerike veveriet som er 1991.
Det som kom før
Da 1980-tallet gikk mot slutten, var det forlengst blitt umulig å holde styr på antall liter hårspray som hadde gått med til å holde liv i imaget til den bokstavlig talt fargerike floraen av metalband som hadde sprunget opp av jorden de siste årene. Rundt 1980 hadde den såkalte bølgen av ny britisk heavy metal (NWOBHM) skylt band som Iron Maiden, Judas Priest, Motörhead og Def Leppard inn i musikkmarkedet – og det med stor kraft. Følgen var en revitalisering av heavy metal, som hadde fått seg et skudd for baugen da både marked og publikum fikk øynene opp for punken mot slutten av 1970-tallet.
Metal nådde på 1980-tallet ut til et stadig større publikum, og det er lett å peke på faktorer som gjorde dette mulig: MTV hadde sin første sending i 1981, og Def Leppard ble et eksempel til etterfølgelse når det gjaldt å utnytte den nye plattformen. Som en konsekvens av suksessen til NWOBHM-bandene, ble heavy metal omfavnet av de store plateselskapene, og snart var en rekke band med en hakket mer kommersiell og lettfordøyelig sound på banen. Mötley Crue, Ratt, Quiet Riot og Warrant var blant bandene som med enorm suksess stablet popens allsangsfaktor på toppen av heavy metalens grunnmur, og toppet det hele med et utpreget bad boy-image.
Heavy metalens hoveddomene var ikke lenger gutterommet: Guns N’ Roses‘ Axl Rose og Bon Jovis Jon Bon Jovi smeltet ungpikehjerter en masse, og solgte ut stadionkonsert etter stadionkonsert. De nye merkelappene som oppsto for å forklare utviklingen sier også noe om utviklingen: glam metal, heavy pop, hair metal og puddelrock skriker ikke akkurat opprør og desperasjon.
Sydende undergrunn
Men alt var ikke tupert og kledd i trikot. Innen metal oppsto flere sjangre som sto i opposisjon til den gjennomkommersialiserte varianten, med thrash metal som tydelig eksempel, og Metallica, Slayer, Megadeth og Anthrax som gigantene.
Også den alternative rockscenen sydet på 1980-tallet, med Pixies, Dinosaur Jr. og Sonic Youth som viktige band. Etter hvert, nærmere bestemt mot slutten av tiåret, begynte konturene av det som skulle eksplodere i 1991 å tre frem: Det alternative musikktyngdepunktet havnet i Seattle – en kjedsommelig sjøfarts- og industriby på den amerikanske nordvestkysten, som fløy fullstendig under radaren til den New York- og Los Angeles-fokuserte amerikanske musikkpressen. Her var power ballade et skjellsord, alternativ en hedersbetegnelse. Plateselskapet Sub Pop fikk en sentral rolle i utformingen av det som etter hvert ble kjent som The Seattle Sound : en syntese av tidlig heavy metals forkjærlighet til støygitar og riff, punkens rå energi og estetikk, og indierocken og popens melodiøsitet og harmonikk.
Sub Pops Bruce Pavitt brukte i 1987-88 termen grunge flere ganger for å beskrive sounden til det tidlige Seattle-bandet Green River, og den klistret seg snart til en hele gruppe mer eller mindre homogene band: Soundgarden, Tad, og Skin Yards er bare en liten håndfull av dem som var med på å bygge opp ryktet til Seattle som alternativ musikkhovedstad.
I 1990 var hypen rundt Seattle allerede såpass stor at flere musikere håpet den snart ville gi seg. Den gang ei.
Grunge blir mainstream
I 1989 ga Seattle-bandet Nirvana ut sitt første album på Sub Pop, Bleach, som solgte rundt 40 000 eksemplarer. 24. september 1991 kom oppfølgeren Nevermind. I løpet av et par år hadde det solgt nesten 15 milloner.
Hva skjedde?
1991 var året da grungen ble kastet hodestups ut i mainstreamen. Førsteopplaget av Nevermind var utsolgt kort til etter utgivelsen, til både bandet og plateselskapets store overraskelse. En del av suksessen må tilskrives førstesingelen «Smells Like Teen Spirit», som klatret stadig høyere på Billboard-lista, og ble gjenstand for stadig hyppigere rotasjon på MTV. Den ble en anthem for en ny generasjon, formulert ut i fra en påtrengende kjedsomhet, tomhet og avmakt.
I januar 1992 vippet Nevermind Michael Jacksons Dangerous ned fra toppen av Billboard-lista, og en ny æra var et faktum. Albumet synliggjorde og populariserte et alternativ til datidens overdådige metal-varianter, som en helt ny rute inn til mainstream-suksess. Og verken musikkindustrien eller publikum var sene med å benytte seg av den.
I oktober 1991 ga Soundgarden ut sitt tredje album, Badmotorfinger. Det var et mer fokusert og gjennomarbeidet album enn deres tidligere utgivelser, selv om arven fra de orignale heavy metal-banda som Led Zeppelin og Black Sabbath fremdeles var intakt. Med god drahjelp fra fokuset på Seattle-scena i media, ble Badmotorfinger Soundgardens mest populære album til da.
Pearl Jams gjennombruddsalbum Ten kom ut i august 1991. Tematikken var mørk, med Den kommersielle suksessen nådde ikke de helt store høydene før et år senere, men Ten steg da til gjengjeld til nummer to på Billboard-lista. Ten er i dag en av rockens mestselgende album.
Nesten hele Pearl Jam var også med på Temple Of The Dogs eneste, selvtitulerte, album. Bandet besto i tillegg av medlemmer fra Mother Love Bone, og Soundgardens Chris Cornell. Temple Of The Dog var opprinnelig ment som en hyllest til Mother Love Bones avdøde vokalist Andrew Wood, og har i ettertid gått inn i rekken av store 1991-utgivelser.
Se det gjenforente Temple Of The Dog hos Pyro!
Soundgarden var det første Seattle-bandet som gikk over til et større selskap, da de signerte med A&M i 1990, men de skulle bli langt fra de siste: Snart strømmet talentspeiderne til nordvestkysten, med håpefulle musikere fra andre deler av landet hakk i hel. De fleste av de store Seattle-bandene hadde snart kontrakt med et stort plateselskap. «Grunge» hadde blitt en oppskrift på suksess, uavhengig av hva aktørene selv mente om saken. Det alternative var ikke lenger alternativt, og følgene for 1990-årenes musikkmarked skulle bli enorme.
Året for de store gjennombruddene
Samtidig som grungen slo ned som et bombenedslag, sto også en hel rekke ikoniske, ikke-Seattle-baserte utgivelser sto i kø i 1991. Red Hot Chili Peppers kom i september med Blood Sugar Sex Magik, et album som sprengte grenser for bandet både musikalsk og kommersielt. Det står fremdeles som en milepæl i Red Hot Chili Peppers karriere, og med hjelp fra singler som «Give It Away» og «Under The Bridge» seilte Anthony Kiedis og gjengen opp som ett av verdens største rockeband.
Av de fire store innen 1980-tallets thrash metal, var det Metallica som eksploderte i 1991. Deres selvtitulerte album, også kjent som The Black Album, er til dags dato bandets mestselgende album, og inneholder klassiske låter som «Enter Sandman», «Nothing Else Matters» og «The Unforgiven». Med Bob Rockaom produsent økte antall strykere og graden av melodiøsitet betraktelig – og publikum tok imot Metallica med åpne armer. Av
Og lista fortsetter: Primal Scream kom ut med mesterverket Screamadelica, som nylig kunne oppleves i sin helhet på Sentrum Scene i Oslo. Irske My Bloody Valentine ble, etter to år i studio, endelig ferdig med Loveless (og det er ingen tvil om at det var verdt ventetida), skotske Teenage Fanclub ga ut Bandwagonesque, og nådde med det ut til et langt større publikum enn tidligere, mens trip hop-pionerene Massive Attack på sin side kom med debutalbumet Blue Lines. Out Of Time tok R.E.M ut av studentradioene, og sikret dem status som ett av verdens mest populære band.
Gamle kjenninger
En hel haug med mer etablerte artister ga også ut noen skikkelige godbiter i 1991. På Achtung Baby, U2s sjuende studioalbum, hentet bandet (tidstypisk nok) inn elementer fra alternativ rock, elektronika og industriell musikk, til begestring for både kritikere og publikum.
Guns n’ Roses viste med de strålende albumene Use Your Illusion I og Use Your Illusion II at det fortsatt var liv laga i de gamle metal-heltene – enn så lenge, i alle fall. Ozzy Osbourne understreket poenget med No More Tears, og Neil Young nøyde seg på ingen måte med stå i et hjørne og se på grunge-gutta som hadde stjelt flanellskjorta hans: Hans Weld står fremdeles som et lysende eksempel på et svært vellykket livealbum.
Hip hop til nye høyder
1991 var ikke bare et godt år for rocken – også andre sjangere var inne i en svært god flyt, ikke minst hip hop. A Tribe Called Quest ga ut Low End Theory i september 1991, et album som skulle få enorm innflytelse på sjangeren utover 1990-tallet. Gruppa skapte en tydelig link mellom jazz og rap, og fremmet en sosialt bevisst hip hop – uten at det ble kjedelig. Også De La Souls De La Soul Is Dead, som kom samme år, skulle bli et definerende album for conscious rap, og hip hop generelt, utover 1990-tallet.
1991 var også året som ga oss Cypress Hill – rapgruppa kom med sitt selvtitulerte debutalbum i august. En annen vestkystrapper – av mange regnet som den aller første som sådan – Ice-T kom på sin side med O.G – Original Gangster. Albumets innflytelse på senere gangster rap kan knapt undervurderes, samtidig som han oppnådde han ikke ubetydelig crossover-appell - på låta «Body Count» hadde han med seg heavy metal-bandet med samme navn, noe som ganske sikkert bidro til suksessen blant middelklasseungdommer og tilhengere av andre sjangere.
NWAs Ice Cube ga ut sitt andre soloalbum Death Certificate i oktober 1991. Utgivelsen ble ekstremt kontroversiell, men gikk likevel rett inn på andreplassen på Billboardlista, og er og blir en påle i hip hop-historien.
Alt dette skjedde i den amerikanske sensurbevegelsens glansdager – «Parental Advisory Explicit Lyrics» ble innført i 1990, med Ice-T som den første rapperen som fikk dette klistremerket på albumet sitt. I ettertid vil nok de fleste si at dette hjalp artistene mer enn det ødela.
I emning
Og det var mer i emning: I Tyskland var trance-musikken i ferd med å finne sin form. Garth Brooks tok countrymusikken til uante kommersielle høyder. I tillegg til dem som allerede er nevnt, ga en hel rekke band som snart skulle bli noen av verdens største innen sin sjanger ut sine debutalbum: Dave Matthews Band, Kyuss, Phish, Spin Doctors – for å nevne noen.
Etterdønninger
Med andre ord: Musikkåret 1991 sparket alvorlig fra seg. Musikk som ble gitt ut dette året kom til å definere den amerikanske rocken i lang tid fremover – for ikke å si at den gjør det fremdeles. Det kommersielle potensialet som lå i det «alternative» ble utnyttet for alt det var verdt i årene som fulgte, selv om den opprinnelige betydningen av ordet etter hvert ble kraftig utvannet. MTVs definisjonsmakt ble en avgjørende faktor, og deres fokus på den nye alternativbølgen, blant annet gjennom den superpopulære «Unplugged»-serien, hadde enormt mye å si for utskiftningen av hvilke plakater som hang på gutte- og jenterom over hele verden.
I kjølvannet av grungen gjorde en enorm mengde mer eller mindre strømlinjeformet, radiovennlig rock sitt inntog i musikkmainstreamen. Det alvorstunge og melankolske aspektet ved grunge ble videreført med stor iver. At Creed ved slutten av tiåret var ett av verden mestselgende band, sier vel sitt.
Utover 1990-tallet ble ikke lenger det å være sær og introvert sett på som et hinder for kommersiell suksess. Kvinnelige artister som Alanis Morisette, PJ Harvey, Tori Amos og Sheryl Crow var blant dem som nøt godt av det alternatives nyvunne status. Samtidig førte grungen med seg en gjenopplivning av punken, og band som Green Day og The Offspring ble vanvittig populære.
1991-band (om det er et gangbart uttrykk) som Nirvana, Pearl Jam, Red Hot Chili Peppers, R.E.M og Metallica har nå antatt så astronomiske proporsjoner, at å dissekere deres betydning for populærmusikken blir en nær sagt uoverkommelig oppgave. Vi i Lydverket kommer likevel til å gjøre et forsøk – den neste uken står i 1991s tegn.
Kilder:
Wikipedia: 1991 in music
Wikipedia: Grunge
Ynge Blokhus og Audun Molde: Wow! Populærmusikkens historie
Tags: 1991, 20 år, A Tribe Called Quest, blood sugar sex magik, cypress hill, de la soul, Grunge, Ice T, legendarisk, Metallica, musikkåret 1991, Nevermind, Nirvana, pearl jam, R.E.M, Red Hot Chili Peppers, ten
Må bare kommentere at dette var en vanvittig bra artikkel. Takk:)
Veldig bra artikkel! Sitter nå å hører Spin Doctors og venter RHCP, Soundgarden, Temple of the dog m.m. i en av de redaksjonelle spillelistene fra 1991 som wimp har lagt ut de siste dagene. Utrolig mye tøfft som kom i 1991
Verdt å merke at gjennombrudd også skjedde i andre deler av musikkverdenen.
1991 var året for Blue Lines av Massive Attack, Orbs Adventures Beyond The Ultraworld, KLFs White Album, Orbitals Green Album, 808 State osv osv
Hardere elektronikk prøvde seg på å bli litt mer mainstream:, Front 242s Tyranny for you, Pitchshifter.
Ellers gikk dere glipp av My Bloody Valentines Loveless, Smashing Pumpkins Gish, Type O Negative, Enya
Igjen popularisering av rare elementer.
Her hjemme fikk vi debutene til Biosphere og Motorpsycho …
Det var helt klart et satningsår for mange plateselskaper, en vellykket testing av markedet, og det åpnet opp for mainstream ambient, shoegaze, krautpop osv osv.
Kanskje de rett og slett satt inne på så utrolig mye fet uvant musikk at de ikke kunne la være å gjøre noe med det lenger?
En uke er ikke nok
Kremt, leser ikke så nøye … hadde jo både Massive og MBV, men å avfeie alt elektronisk med at det skjedde noe i Tyskland når det egentlig hadde tatt av for fullt i England … Fy!
Veldig god artikkel! 1991 var jo rockens og især grungens år. Synes du oppsummerer veldig fint rundt hvorfor nettopp musikkbildet ble som det ble på begynnelsen av 90-tallet, med bakgrunnen i en rekke 80-talls-band.
Er likevel litt overrasket at du trekker fram hip-hop’en når du snakker om musikkåret 1991. De siste årene på 80-tallet er langt mer banebrytende enn 1991 og kanskje spesielt 1988 (jmr utgivelser som Straight outta compton, Strictly Business, Follow the Leader, It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back +++). Årene etter 1991 (1992-1995) er også sterkere hip-hop-år enn ’91 i mine øyne. Det er da de virkelig store 90-tallsnavnene begynner å dominere: Snoop Dogg, Dr Dre, 2pac, Nas, Biggie Smalls ++
Men alt i alt, en meget godt skrevet artikkel!
1991 var også et meget viktig hip-hop år.
Albumet «Breaking atoms» av Main Source kom ut i 1991 og er banebrytende på måten rap album ble produsert på 1990-tallet. En kjempestor innflytelse for andre produsenter. Med SP-1200 og digitale samples. Main Source introduserer også rapperen NAS på albumet som du sikter til.
Det er også mange gode album i 1991 som ikke er med listen til artikkelskriveren. Bl.a WC and the Maad Circle – «Aint a damn thing changed». Rapperen Coolio får sin debut der på plate.
Mange andre west coast artister gir ut debut album og mange gode album.
Bl.a
Del tha Funkee Homosapien «I Wish My Brother George Was Here»
DJ Quik- «Quik Is the Name»
I tillegg til østkysten med debut platen til Peter Rock and Cl Smooth – «All souled out» EP + Ed OG and the Bulldogs fra Boston med albumet «Life of a Kid in the Ghetto»
Public Enemy – «Apocalypse 91…The Enemy Strikes Black» med hits bl.a «Shut em Down», «Can’t truss it» og Arizona kampanje låten «By The Time I Get To Arizona»
Hva med å nevne MJ og Dangerous litt mer…?
Er tross alt litt større enn de fleste andre nevnt i artikkelen, om man liker det eller ikke.
hadde vel holdt på en stund da…
Ja jo, men det er det flere andre som er nevnt som også har.
Når man først skal skrive en grundig artikkel om 1991, så burde det vel være opplagt å nevne Freddie Mercury sitt dødsfall og hvor Queen ble uten sin utagerende frontfigur. Man kan jo lett si det ble et tidsskille. Queen som var et av rockens største band på 80-tallet, men de heftige liveshowene de hadde frem til 86. ( Er vel opplagt hvorfor de ikke hadde etter -86)
I 1991 ble verden sjokket og dødsfallet var et faktum. For interesserte, står 24.11.1991 som noe spesielt.
Queen som var inspirasjonen og skapte vei for mange av bandene som er nevnt i artikkelen. Allikavell er ikke Queen nevnt ved et ord.
God artikkel, men holdt ikke helt i mål.
Queen var store, men de kom ikke som en del av noe nytt i 1991, F.Mercurys død trigga ikke noe nytt. Så det er vel i grunn helt urelevant i denne sammenhengen.
Godt skrevet Maria!
Kunne også nevnt at Aphex Twin’s første store klubbhit, Digeridoo (på EPen Analog Bubblebath Vol 2) ble utgitt i 1991.
What!? Bare EN eneste setning om trancen?
Og godt er det.
Denne artikkelen handler om musikk…
Det er spesielt å trekke fram R.E.M sitt frambrot i same andedrag som grunge. Som det f.eks blir målbært i linken nedanfor så tok R.E.M form av eit Phil Collins tribute band med songen «everybody hurts» i 1992. Altså trygt planta i 80-talet.
http://inessential.com/2007/04/24/it_was_morning_in_america
God artikkel, men jeg har en liten rettelse. G’n'r var aldri et metalband. De identifiserte seg ikke med den sjangeren, men snarere med rock and roll og punk.
Veldig godt skrevet artikkel med et ekstremt godt omfang. Mye bra detaljer og god kunnskap om perioden. MEN denne artikkelen føyer seg inn i rekken av andre artikler som spinner på det samme (ofte veldig norske) mantraet: at 90tallet kom som en forløsende faktor på noe vi alle ventet på!
Faktum var at rock n’ rollen til da hadde blitt utvannet av bransjens MTV-tankegang angående glammetal-band. En oppskrift som lenge fungerte utrolig bra, og som alltid er sterkt undervurdert av spesielt norsk media.
Altså bør man se 90tallet som en reaksjon på 80tallet og dets adrenalindrevne, sexy pompøsitet. Registrer at de fleste av de såkalte «grunge»banda alltid maner om at de er så ukommerse og at deres hellighet ligger i å fokusere så hardt på musikken osv. Fakta på bordet er at bransjen de er i tilsier at de er avhengige av at noen KJØPER hva de driver med.
90tallistene lever av (og i skyggen av) 80tallistene og deres vågale ekstremiteter. Hårspray, sminke, lydbilde og tekster på grensen av det vulgære. Fra 1993 og utover er middelmådighet en standard for alle rockeband.
Perioden 1977-1991 er 80tallets æra og kulturelle imperium. Den vestlige sivilasasjons kulturelle høydepunkt når det kommer til «flexing» av muskler, sex og menneskets grunnleggende intuisjoner.
Man kan alltid være så shabby, grønsjete og middelmådig som man vil- men det fører aldri til mer enn en dårlig date med sprøyter og en hagle. Nikki Sixx (Motley Crue) overlevde 2 overdoser, Keith Richards og Slash bl.a. også- mens 90tallets antihelt Kurt Cobain ikke. Dette fordi han hatet bransjen han brått var en del av, et frivillig valg han tok den gangen han bestemte seg for å spille gitar!
Stol aldri på hypen, uansett om den har sminke og hårspray- eller dreads og junkie-forkjærlighet.
Rock n’ roll
Topp artikkel!
Sier bare Lenny Kravitz og albumet Mama Said…legendarisk!
Fugazi må ikke gå under radaren her! Største «alternative» bandet som aldri gikk mainstream.
Bra artikkel. Men syns godt at Björk og The KLF også kunne blitt nevnt. Hvis ikke jeg husker feil så var det rundt 91 at Sugarcubes (med Björk i spissen) og singelen HIT begynte å bli spilt på MTV og andre steder rundt om i Europa. Også var det vel i 91 at The KLF hadde sitt store gjennombrudd med albumet White Room, med mange singler som fylte mange dansegulv
Du slo meg akkurat med å trekke inn housemusikken fra perioden, good job.
Kom også nettopp på at Coil sitt aldeles episke ‘Love’s Secret Domain’ også kom ut i 1991.
God lesning.
Sitter selv og hører på Saint Etiennes ‘Foxbase Alpha’, enda et stort album som kom ut i ’91, og er representant for en musikalsk rørelse jeg føler mangler i denne artikkelen, nemlig tidlig britisk nittitalls housekultur med sin musikk og E-parties.
Forresten, når du skriver:
«Albumets innflytelse på senere gangster rap kan knapt undervurderes…», tror jeg du mener «…kan knapt overvurderes…»?
Det blir litt som når vi ler lett høvisk av engelsktalende som ikke helt forstår betydningen av termen ‘couldn’t care less’.
Kan knapt undervurderes er vel vanlig formulering på norsk, – Can hardly be underestimated på engelsk.
Can hardly be overestimated oversettes vanligvis – Kan umulig overvurderes.
Det er en bitteliten kontekstforskjell.
Over/Umulig om det er utenkelig å ikke se det er viktig, så heller styrkegrad (fordi det tydelig er viktig)
Under/Knapt om man ikke burde gjøre feilen å undervurdere (fordi det tydelig er viktig)
Begge deler er godkjent engelsk og passende her.
Alt etter som hva man tror andre mener.
Nei sorry, bør ikke er vanlig norsk oversettelse av under, mens knapt og umulig hører til over, nuvel *kremt*
På engelsk er det lov å bytte i alle fall, det var poenget mitt.
Vi har vel forsterket konteksten i oversettelsene, var nok lurt
Jeg blir litt forvirret av argumenteringen din, men jeg tror vi er på samme side.
Poenget mitt var at om albumet til Ice-T sin faktiske betydning for senere gangterrap er så stor at den ikke kan beskrives større, sant eller usant, så kan den ikke overvurderes. Det er en umulighet.
Om albumet til Ice-T sin faktiske betydning er så liten at den ikke kan beskrives mindre, sant eller usant, så kan den ikke undervurderes. Det er en umulighet.
Altså er det ikke et spørsmål om gradsforskjeller. Det er alt eller ingenting, bokstavelig talt.
Var nok for mye kaffe på meg ja.
Setningen er for dårlig om man må diskutere slik, ikke så vanskelig å bytte til bør ikke, men når vi først er pedantiske …
Du misforstår fortsatt sammenhengen til å undervurdere.
Det er mer en advarsel til en motpart enn en gjensidig bekreftelse.
Resultatet er det samme, at taleren sier det er viktig, men det kan knapt undervurderes tolkes i en kontekst hvor det er tvil, så man sier da at det vil være galt å undervurdere.
Kan knapt er en veldig løs formulering, så det lønner seg å bytte den ut.
For som vi ser, du må ha sammenhengen for å tolke det.
Jupp, enkleste løsningen hadde kanskje vært om forfatteren skrev ‘bør ikke undervurderes’, da hadde alt vært så mye klarere.
Jeg gremmet meg da du skrev «menn som hater kvinner». Den var forferdelig keitete fremlagt, og berørte bare overflaten av et tema som for så vidt kunne vært interessant. Hvorfor gjøre noe i det hele tatt, hvis man bare skal gjøre det halveis? Men her har du gjort flott og grundig arbeid. Tommel opp.
Bare så synd at det ikke har kommet noe nytt senere, resten av -90 tallet var jo bare tragisk.. Musikken stoppet desverre opp etter at grungen tok repern, så ble det bare elendig elektronika, dårlig r`nb, kjedelig hip hop osv.. tragedien tar jo aldri slutt.
Synd du ikke fulgte med, du gikk glipp av:
Elektronika – Selv om du ikke likte Warp greier var det nok av gode beats og enormt med vakre produksjoner. Det ble pop av elektronika på 90-tallet.
Broadcast, Bjørk, Stereolab, Lamb, Gus Gus.
Og eksperimenteringen mer spennende og proff enn noensinne før.
Jazz ble igjen blandet med alt, og du fikk slikt som Tortoise, Jim o rourke, To rococo rot, vår egen Bugge …
Den mer klassiske og formelle skolen var full av eksperimentering også, med bedre vilkår.
Dårlig HipHop?
Om ikke Ill Communication gjorde inntrykk har du bla Ant-Zen å sjekke ut, Dalek …
fult av eksperimentering, med bedre vilkår.
Det var endeløse nye alternative band med egen lyd, som var lettere enn noensinne å finne.
fult av eksperimentering, med bedre vilkår.
Alle skjulte særheter var et internettsøk (allmusic!) eller bibliotek/platesjappebesøk unna.
Pluttselig kunne du laste ned bootlegs og sjeldenheter du måtte krangle om pris på før, på sjeldne CD-messer.
Ikke bare selve 90 tallets musikk men alle andre tider åpnet seg for massene før vi kom til 2000.
Så om du ikke var aktivt søkende, synd for deg
Faen, anticon mente jeg, ikke ant-zen, skal en dag slutte og forveksle dem.
Men selv støy ble mainstream på 90 tallet, verdt å merke
Greit nok, har ikke ork til å søke opp alle mulige obskure nettsider for å finne ting, er avhengig av at media spiller låtene, dessuten liker jeg ikke så godt hip hop, rnb, housemusikk og denslags. Liker gode låter med bra tekster, gjerne rock ol. sjangre. Finnes sikkert noen bra band her og der, men har ikke hørt så veldig mye som fenger noe særlig de senere år, lite særegent.
Vel, massemedia rekker aldri noe særlig av alt som foregår, så det er bare en start samme hva du er interessert i.
Det er bare så enormt mye informasjon og lite tid!
Vil du ikke lete eller enda viktigere LYTTE, så får du ikke følelsen av undring og overraskelse.
Det blir slik, man går lei, derfor folk babler om åpenhet og slike femi-ting
For å venne seg til nye vanskelige ting og ikke føle seg uttafor.
Elektroniske lydbilder er ganske viktig å godta fra de siste 20 åra fks, det er en veldig stor del av moderne studioproduksjon.
Allmusic var/er den minst obskure nettsiden av dem alle, en enorm og enkel database hvor alt du kan drømme om er anmeldt og satt i hendige kategorier.
Bare å skrive inn noe man liker og vips, masse forslag.
Litt utdatert nå når streaming tjenester har samme funksjon, men databaser supplerer hverandre fint
Er alt det bare skitprat for deg anbefaler jeg gamlemåten: spør de du liker hva slags ny musikk de er glad i, tving deg selv til å lytte, spør dem hvordan du bør lytte om noe er merkelig.
Og nyt
Ha en fin dag!
PS: Aller, aller minste krav: vent på/se etter radioprogrammene som ikke er for tenåringer.
Det var bare når alt var nytt det kunne falle inn i hodet ditt uten at du trengte å ta noen valg.
Jepp, stort sett skiit, hva ungdommene hører på nå for tiden, fakta er at det er ikke alternative radiostasjoner i Norge. Eneste tilgjengelige er P3 og P1, P3 er platte saker, P1 spiller stort sett bare gamle slagere. Musikkpressen, hva er det? Alt blir jo lagt ned og det er bare drit ellers.
Bedre å høre på gammal musikk, all den tid ikke nye artister har så mye å fare med.
Du kunne jo prøvd å høre på lokalradioer eller studentradioer? Grave litt i NRKs programflater? Virker ikke som du en gang prøver å oppsøke andre kilder. Det spilles mye bra på radio, men kanskje ikke i primetime.
HALLO??
Må da ikke glemme at Norsk Black Metal oppsto i 1991!!!!!
Hva med den norske svartmetallen? I 1991 ga Immortal og Burzum ut sine første demoer, Satyricon lagde «Omnipotence» som aldri ble utgitt. Pelle «Death» Ohlin i Mayhem tar livet av seg. 1991 var det året Enslaved og Emperor ble dannet. Det påfølgende året ble det utgitt viktige plater som spant seg ut fra de samme miljøene som sannsynligvis ble skrudd sammen i 1991. Dessverre hoppes det glatt over denne sjangeren alt for ofte og underkjenner betydningen av sjangerens popularitet og påvirkning i utlandet.
veldig bra artikkel! 91 var det året jeg begynnte å jobbe fast i platebutikk…..ikke rart musikken tok meg:)
Hallo?
A Blaze in the Northern sky kom jo i 1991!!!
Nei, den ble utgitt først i 1992. Og black metal oppstod ikke i 1991. Det hadde murret i undergrunnen allerede siden 1989.
Ja? I likhet med grønsjen da?
Rage Against the Machine hører hjemme her, selv om plata ikke kom før i 1992. Bandet ble nå iallfall stiftet i 91. Sammen med Ten og Nevermind en av de beste platene fra den tiden, selv om den er litt ulik sjangermessig.
Oasis ble dannet i 1991 B-)
Fint sammendrag av et år dette, men vet dere hva som hadde gjort både denne artikkelen og lydverket mye kulere å lese? Hvis skribentene hadde skrevet litt mer personlig, fremfor å, lets face it, gi en wikipediaartikkel litt mer kjøtt på beinet. Som kommentarfeltet viser, så er oppfatningen om hva som var viktig i et gitt år ganske personlig, og man kan ikke gjøre alle fornøyde. Hva slags tanker gjør skribenten seg selv om året? Hva sitter igjen hos henne og hvorfor? Lydverket er jo på godt og vondt en slags premissleverandør, og da syns ihvertfall jeg det hadde vært morsomt å vite litt om bidragsyterne. «Hårmetall ble erstattet av grunge» er jo bare den generaliserende måten å se tilbake på og pakke inn en epoke på. The devil is in the details. Musikk er personlig, og å lese om et år i musikken gjennom noens opplevelse av det er mye mer spennende. Om det så er traumatiske minner om 2 Unlimited, som man sannsynligvis hørte 100 ganger så ofte i 1991 som manfe av artistene nevnt over, ufrivillig eller ikke. Men for all del, fint med en påminnelse om et flott år
Meget skuffende… neida, men rart at ikke noe fra Ministry er her, i og med at de gjorde sitt store gjennombrudd i begynnelsen av 90-tallet under sjangeren Industrial Metal. Her er i hvert fall en av mine favoritter fra plata Psalm 69
http://www.youtube.com/watch?v=ciMWvnkGjsw
Godlåt!
Kanskje oversett fordi de var rå på 80 tallet og?
Land of Rape and Honey er jo manges favoritt.
Synes egentlig With Sympathy ikke er så mye å skamme seg over som han skal ha det til, og Twitch er råbra på sin måte.
Seff er Land of Rape and Honey bra, og ikke minst The Mind is a Terrible Thing to Taste. Den plata er epic! men tenkte mest på gjennombruddet deres med Psalm 69. With Sympathy er slettes ikke værst.
Leste forresten er sted på nettet at selveste Al Jourgensen kjøpte opp alle kopiene av den plata i en platebutikk og brant dem når han kom hjem XD
Nå kommer de jo med ny plate til sent på nyåret + Buck Satan and the 666 Shooters kommer med debutplate nå 11.11.11. Country sideprosjekt fra Al Jourgensen. Smakebit på https://www.facebook.com\bucksatan666?sk=app_178091127385 (ps. morsom tekst) hahaha
With Sympathy maset mistenker jeg å være mest en imagegreie, halve plata er jo ganske såre kjærleikslåter, han ombestemte seg vel og ville ikke dele så mye når han ble vant til å tøffe seg?
Men ok, saxofonsoloen klattet over hele say youre sorry hadde jeg gremmet meg over og
Flott med tilbakemelding, folkens!
Skjønnar godt at ein saknar visse moment (ikkje minst norsk og elektronika), men nokon darlings måtte altså drepast. Dette var meint som ein ganske generell bakgrunnsartikkel om 1991 – ein meir personleg, spesikk gjennomgang kjem til å dryppa ut i løpet av neste veke, så berre heng med!
Maria
Denne: http://www.imdb.com/title/tt0103595/
Kom nylig på DVD og kan anmeldes
[...] har den kommende uka fokus på musikkåret 1991. Denne uka varma radioprogrammet vårt opp ved å samle et knippe av de største klubblåtene fra [...]
[...] av de største og mest varige endringene i pop- og rockkulturen fant sted, noe du kan lese mer om i Maria Horveis introduksjonsartikkel om 1991, eller høre i praksis i Amund Grepperuds ’91-sentriske DJ-sett i ukens [...]
Kjempeartikkel!
men så var det detaljene vi fans elsker:
Jeff Ament og Stone Gossard spilte i Mother Love Bone som var på vei til noe stort da Andrew Wood døde. Cornell-prosjektet Temple of The Dog var vel det som satte igang Pearl Jam, kanskje. Men det er riktigere å si at Andrew Woods død gjorde at Pearl Jam kunne se dagens lys. Seattle scenen var ikke så stor at de ikke hadde truffet hverandre ellers.
[...] video. Watch this video on YouTube Hvis du vil lese hva Lydverket har å si om 1991, kan du trykke HER. Det anbefales å ta 1991-quizen deres, som er vanskeligere enn man skulle tro. Men, nok om meg. [...]
[...] Les: Hva var det med 1991? [...]
[...] Les om det legendariske musikkåret 1991 her. [...]
[...] telt ned fra 20 til 1. plass på vår liste over de beste platene som kom dette gyldne året, og Maria Horvei skrev en finfin oppsummering av musikken som ristet buret i løpet av 12 [...]
[...] Hva var det med 1991? [...]